Nedgangen i andre kvartal 2020 kommer på toppen av en stor nedgang i første kvartal. USAs Bureau of Economic Analysis rapporterer også såkalte annualiserte tall, som legger til grunn at den kraftige nedadgående trenden vil fortsette gjennom året. I så fall er nedgangen på ufattelige 32,9 prosent sammenlignet med i fjor.
En slik fremskriving av trendene gir mening i en normal situasjon der man er opptatt av å vise langsiktige konsekvenser av opp- eller nedganger, men akkurat nå er det nok mest tilslørende å ha et tall som viser at en tredel av den økonomiske aktiviteten i landet har forsvunnet. Det er heldigvis slik at deler av økonomien allerede har åpnet opp mer nå enn i april og mai, og det er i hvert fall god grunn til å regne med at pilene ikke vil fortsett ned like raskt. Men samtidig er tallet på 32,9 prosent nedgang en dyster påminnelse om hva som kan skje dersom vi ikke får kontroll over virusspredningen i samfunnet.
Jeg ser i ulike kommentarer i mediene av mange lurer på hvordan aksjemarkedet, og for så vidt også boligmarkedet, kan være så upåvirket av nedgangen i realøkonomien. Det er absolutt grunn til å lure, men for aksjemarkedets del handler det nok om at aksjekurser ikke først og fremst er bestemt av regnskapstall, som sier noe om fortiden, men av forventninger om fremtidig inntjening. Og så lenge markedet har tro på at etterspørselen etter varer og tjenester for de fleste bedriftene vil komme tilbake igjen om ikke alt for lenge, er det naturlig at kursene ikke faller like mye som BNP-tallene akkurat nå.
Men det gjenstår å se om ikke optimismen i markedet er i overkant stor akkurat nå. Og noe av det samme ser vi i boligmarkedet. Hvis veldig mange tenker at markedet burde falle, og at de skal bruke anledningen til å kjøpe billig, faller ikke markedet i det hele tatt. I hvert fall ikke på kort sikt. Spørsmålet er hvor lenge en slik frikobling fra realøkonomien kan vare. Historisk dårlige BNP-tall i både USA burde i hvert fall være en tankevekker.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar