Erika Fatland: Grensen

For tre år siden skrev jeg en begeistret omtale av Erika Fatlands reiseskildring "Sovjetistan", om de fem sentralasiatiske "-stan"-landene. Og jeg mente da at hun skrev så godt at hun var helt på høyde med de beste internasjonalt innen denne type reiseskildringer der en solid dose historiske og politiske betraktninger underveis hører med.

Hennes siste bok "Grensen", som er i samme sjanger, er enda mer ambisiøs og etter mitt syn minst like vellykket. Prosjektet denne gangen er å reise igjennom og skrive om alle landene som grenser til Russland, med vekt på områdene nær grensen og hvordan naboforholdet har vært historisk og er i dag. Fordi dette er er områder og land som ikke akkurat har vært fattige på konflikter og kriger opp igjennom historien, og der grensene har vært nokså bevegelig, er det mye spennende historie.

Erika Fatland angriper jobben omtrent som hun har gjort tidligere, med en tredelt måte å skrive om stedene hun besøker: For det første ved å sin noe om historien, gjennom å beskrive de lange historiske linjene, men også i noen tilfeller ved å skrive om viktige enkelthendelser. For det andre forteller hun om sine egne opplevelser underveis på reisen, grensepasseringer, fergeturer, togreiser, en kanotur, lange bilturer på elendige veier og mye annet som hun er flink til å gjøre interessant og relevant. Og for det tredje intervjuer hun interessante mennesker som selv har opplevd  svært dramatiske begivenheter, som Tsjernobyl-ulykken, borgerkrig eller jødeutryddelse under 2. verdenskrig.

Boken begynner, før den egentlige begynnelsen, med å fortelle om en båtreise der forfatteren er med på en båtreise der Russland ikke grenser mot andre land, den lange kysten i nord der det nå er mulig å seile nordøst-passasjen som turist, noe forfatteren gjør sammen med en gjeng reisevante pensjonister. Så går hun løs på grenseområdene fra Nord-Koreas korte grense mot Russland i øst til Norges korte grense i vest, via Kina, Mongolia, Kina igjen, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland og Finland. Inkludert her er også turer innom Abkhasia, Nagorno-Karabakh, opprørskontrollerte områder i Donetsk i Ukraina, Åland og Vyborg på det karelske neset.

Boken er spekket med både fortellinger og faktainformasjon, Mye kunne vært nevnt. Jeg synes for eksempel det er interessant å lese om grenseområdet mellom Russland og Nord-Korea, Det er et område vi aldri hører noe om og som heller ikke mange besøker. Nå er det jo ikke slik at man fritt kan snakke med folk i Nord Korea, og høre hvordan de har det, men selv om denne delen av boken er nødt til å være litt annerledes enn de øvrige løser forfatteren det godt. En ting jeg raskt forstår når jeg leser denne delen av boken er at jeg kan alt for lite om stormaktskonflikten de siste 200 årene om blant annet Manchuria mellom Japan, Kina og Russland, og hvordan dette har preget både byer som Port Arthur, Dalian og Harbin, men også de politiske geografien.

At Erika Fatland kan veldig mye om sentral-Asia og om Georgias og Ukrainas problematiske forhold til Russland er det ingen tvil om. Jeg synes også hun skriver veldig godt om det problematiske forholdet mellom Russland og de vestlige europeiske naboene. Ødeleggelse av jødiske byer, bydeler og jødisk kultur har en en sentral plass fordi det er en helt sentral del av historien i denne delen av verden, også før 2. verdenskrig. Og 2. verdenskrig har naturligvis også en viktig plass. Vi får noen rystende fortellinger som fortjener å bli løftet frem, ikke minst nå som det er svært få igjen som lever som selv var vitner. Men forfatteren er også helt dagsaktuell når hun besøker de tre baltiske landene og oppsøker byer i disse unge statene der russisk er det helt dominerende språket og deler av befolkningen ikke kan landets offisielle språk i det hele tatt.

Og så trodde jeg nok at slutten av boken, om Finland og Norge, ville bli en liten nedtur sammenlignet med dramatikken andre steder i verden. Det er den på ingen måte. Kapitlet om Finland er blitt et av de mest spennende i hele boken fordi forfatteren har gjort historien om den finske frigjøringshelten General Mannerheim, som hadde vært general i den russiske hæren, til omdreiningspunkt i fortellingen. Her tenker jeg også at det er ting jeg burde kunne mer om, blant annet den finske vinterkrigen fra 1939 og fortsettelseskrigen fra 1941. Og avslutningen, med en fredelig padletur langs Pasvikelven, kombinert med en interessant fortelling om hvorfor grensen mellom Norge og Russland går akkurat der den gjør, er en flott landing av et prosjekt som kunne virke urealistisk ambisiøst, men som er veldig godt levert.