Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.