Samfunnssikkerhet i havet og under vann

I forrige uke, på Kongsberg Agenda, ledet jeg en spennende og viktig paneldiskusjon om ansvaret for å  beskytte kritisk infrastruktur i havet og under vann. En diskusjon som avdekket at mye gjenstår før vi kan være fornøyde, og derfor en diskusjon som må fortsette. Der der noen krevende rolle- og ansvarsoppganger som må gjøres.

På bildet er jeg lengt til venstre, som møteleder, så har jeg med meg Geir Håøy, konsernsjef i Kongsberggruppen, BjørnTore Markussen, ny direktør for teknologi og ikt i forsvaret, Liv Dingsør i Digital Norway, Elisabeth Haugsbø, president i Tekna, Johnny Welle, direktør i Kartverket og Ola Borten Moe, stortingsrepresentant og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen.

Norges sårbarheter

Tanken om at noen burde arrangere akkurat denne debatten slo ned hos meg da jeg leste en veldig tankevekkende kronikk i Dagens Næringsliv i fjor høst med tittelen: "Kritisk infrastruktur til havs må beskyttes bedre - det haster". Utgangspunktet er Norges enorme havområder der det finnes en rekke faste og flytende installasjoner offshore, men også tusenvis av kilometer med gassrør, kraftkabler og fiberkabler som frakter energi og data. I kronikken skrev Geir Håøy, konsernsjef i Kongsberggruppen og Alexandre Bech Gjørv, konsernsjef i Sintef, en svært kritisk gjennomgang der de peker på at vi i Norges både er svært sårbare for angrep på samfunnskritisk infrastruktur, vi er alt for dårlig samordnet når det gjelder hvem som har ansvaret for hva, både mellom statlige sikkerhets- og bedreskapsaktører, og mellom offentlige og private. Vi kan også gå glipp av industrielle muligheter fordi vi er ledende på teknologiene og beredskaps- og sikkerhetstjenestene både vi og mange andre land kan komme til å trenge mer av fremover.

Dette er en alt for viktig problemstilling til at vi skriver en kronikk en gang i blant, og skyver problemet foran oss, tenkte jeg, og spurte Liv Digsør, leder i Digital Norway og leder av hovedkomiteen for Kongsberg Agenda, om ikke dette er akkurat den type debatt som er veldig vanskelig å få til, og som derfor egner seg for Kongsberg Agena? Det er jo der de viktigste spørsmålene skal utforskes? Jo, svarte Liv, den debatten må vi få til, og vi satte i gang å spørre de vi helst ville ha med. Geir Håøy i Kongsgergruppen sa ja, Bjørn Tore Markussen, nytilsatt i en spennende ny rolle for leder for teknoligi og ikt i Forsvaret, sa ja, Elisabet Haugsbø, president i Tekna, sa ja, Johnny Welle, direktør i Kartverket sa ja. Liv ville være med selv, jeg foreslo meg selv som ordstyrer og utspørrer, og så sa plutselig Ola Borten Moe ogå ja til å komme. Og vi hadde panelet vi ønsket oss til en så viktig tema, der man kan snakke sammen og ikke bare til hverandre.

Hva skal man si om debatten ellers, sånn bortsett fra at den ble veldig interessant og god? Vi var innom flere temaer underveis. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å oppsummere hva hver enkelt mener om hvert tema eller beskrive meningsforskeller, som det var flere av, eller enigheter, som det også var mange av, men heller prøve meg på min egen oppsummering av det jeg fikk ut av diskusjonen:

• Vi er sårbare for angrep på samfunnskritisk infrastruktur under vann og konsekvensene av slike angrep er svært alvorlige, spesielt hvis gassforsyningen fra Norge til Europa rammes. Norge har erstattet Russland som den store leverandøren av gass til Europa og konsekvensene er enorme om forsyningen rammes hardt. Også norske inntekter vil bli hardt rammet. Nå prøvde riktignok Ola Borten Moe problematisere dettte, og mente det er det større problem for de som tar imot gass enn for oss som selger gass, noe som bidro til god temperatur i diskusjonen. Men det er neppe noen tvil om at vi både er svært sårbare og konsekvensene av en norsk variant av Northstream er dramatiske, også for Norge.
• 
  På spørsmålet om vi er godt nok organisert og samordnet til å beskytte oss mot angrep, både for å forebygge hendelser, reagere raskt mot angrep, identifisere de ansvarlige og reparere skade, viste debatten at det finnes huller og mangler. Geir Håøy fortalte om hvordan noe av hensikten med kronikken i DN, med den skarpe kritikken, var at næringslivet blir invitert til bordet til samtaler med myndighetene om hva som bør gjøre, noe han opplevde at ikke hadde skjedd i tilstrekkelig grad. Noen samtaler har det blitt i etterkant, men med et viktig unntak: Justisdepartementet som, i følge Håøy, ikke responderer. Og strengt tatt er det vel Justisdeparementet og deres etater som har den viktigste samordningsrollen av alle når det gjelder sikkerhet, beredskap og totalforsvar i havrommet, men de har så langt ikke svart på utfordringene som kom fra Geir Håøy, Aleksandra Bech Gjørv og andre som som mener vi ikke jobber godt nok. Problemstillingene er ikke ukjente. De er nevnt av Forvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen og årlige trusselvurderinger fra sikkerhetsetatene. Jeg tror alle nevner sikkerhetskritisk infrastruktur i havet som en særlig krevende utfordring, men det hjelper ikke å si at noe er et problem hvis det ikke gjøres noe.

Sektoransvar og geodata

• En tredje problemstilling som ble sentral i diskusjonen er om dagens sektoransvar fungerer tilstrekkelig godt og om det er tydelig nok hvile roller ogs ansvar som gjelder når ting må løses på tvers av sektorer. På land er det slik at sektorkoordinering og offentlig-privat samhandling foregår gjennom beredskapsorganiseringen i kommunene og under statsforvalternes beredskapsrolle som koordinerer på tvers både i normale tider og under store hendelser. I havet er det verken kommuner eller statsforvaltere og behovet for samhandling må ivaretas på andre måter. Hver for seg fungerer mye bra i sektorene, og Bjørn Tore Markussen sa mye positivt om  erfaringer og lærdommer som er gjort etter Northstream-hendelsene, ikke minst i forsvarssamarbeidet med våre allierte, men spørsmålet er om vi er best på skippertak når ting skjer, men ikke like gode på å finne ut hvem som har ansvaret for det som faller ned i hullene mellom sektorene. Her fikk vi også en god og spisset meningsutveksling mellom Elisabeth Haugsbø, som argumenterte for at vi henger så hardt fast i sektorroller at det er farlig, og Ola Borten Moe som sa at han synes sektoransvaret stort sett fungerer veldig greit.
• Bedre tilgang til geodata var et fjerde område som ble adressert, særlig av Johnny Welle i Kartverket. Han ga uttrykk for at han er bekymret for at de ikke har ressursene og datatilfanget som trengs for å gjøre jobben for å få bedre kart- og datagrunnlag. Det vil si: jobben handler både om å sørge for at de aktørene som trenger bedre informasjon om den sikkerhetskritiske infrastrukturen, fordi de jobber med å beskytte den, får den informasjonen de trenger, mens de som absolutt ikke skal ha tilgang til samme informasjon heller ikke må få tilgang. Dette krever mer og bedre innsamling av data og bedre systemer for å forvalte og dele data med de som trenger den. Jonny Welle ga vel uttrykk for at det er mange som mener at Kartverket er svært nødvendig når de skal ha tak i data, men ikke når noen må betale for at Kartverket skal settes i stand til å gjøre den jobben som kreves. Her har vi en typisk digitaliseringsutfordring der gevinsten kommer et annet sted enn hos de som må betale, og som vi ikke klarer å løse innenfor sektorene alene.
• Et femte og siste tema i en diskusjon på en teknologifestival var naturligvis teknologi. Har vi teknologien som trengs for å beskytte oss bedre mot ulike trusler over og under vann? Kongsberggruppen har både ulike verdensledende produkter som brukes til denne type sikkerhet, men de har også muligheten til å sette de sammen i sikkerhetstjenestepakker som er relevante for å beskytte norsk samfunnskritisk infrastruktur, men også for å gjøre tilsvarende ting i andre land. Både for statlige kunder og for private kunder. En norsk eksportsuksess bygget på verdens behov for å beskytte seg mot både naturhendelser, ulykker og ondsinnede angrep høres ut som en god ide. 

Og her ligger det naturligvis noen viktige behov for anklaringer på tvers av disse teamene. Hvem er regissør nå vi skal avgjøre hvor mye mer sikkerhet vi trenger, og hvem skal betale for den? Er dette en offentlig oppgave, slik forsvaret er det, eller noe private infrastruktureiere må ordne selv. Eller er det som mye annet, noe som må løses i et komplekst samspill mellom flere ulike offentlige og private aktører? Og fordi det haster å få ting på plass er det lurt å ha flere samtaler enn den som foregikk på Kongsberg.