Men så heter det jo at man må utfordre slike vedtatte sannheter. Og da er det jo spennende at denne ukens The Economist nettopp stiller spørsmål ved om det er sant at næringslivet, særlig de amerikanske som er globalt berømt for sin kortsiktighet, blir stadig mer kortsiktig. Og svaret i lederartikkelen "Hyperaktive, but passive" er nei. Ting tyder på at bedriftene og dere eiere er mindre kortsiktige nå enn da finanskrisen slo til for fullt i 2008-09:
"Since the crisis of 2008-09 firms’ horizons have in fact lengthened. New corporate bonds have an average maturity of 17 years, double the length they had in the 1990s. In 2014 departing chief executives of S&P 500 firms had served for an average of a decade—longer than at any point since 2002. The average holding period of an S&P 500 share is a pitiful 200 days, but that is double the level of 2009. Constant trading masks the rise of index funds whose holding period, like Mr Buffett’s, is “for ever”. Larry Fink, the boss of BlackRock, the world’s biggest asset manager, asks firms to draw up five-year plans."
Lederen i The Economist viser også at påstanden om at bedriftene investerer mindre penger enn før og i mer kortsiktig prosjekter, ikke ser ut til å holde mål. Det gjøres for tiden store og risikable langsiktige investeringer i fremtidens teknologier; skifergass, el-biler og bioteknologi:
"Nor are firms investing less. The same system that is accused of myopia has just financed the $500 billion shale-energy revolution, a boom in experimental biotech companies and the electric-car ambitions of Elon Musk, a maverick entrepreneur. Relative to assets, sales and GDP, American firms’ investment has held steady. The mix has shifted from plant and machines to things like software and research and development (R&D), but that is to be expected as equipment costs fall."
Troen på at alt stadig går raskere i næringslivet er ikke ny. The Economist minner om at allerede Karl Marx mente han kunne se dette behovet for et stadig høyere endringstempo og beskrev det slik i det kommunistiske manifestet fra 1848:
"Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å. revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot det fremste eksistensvilkår for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter oppløses, alle nydannede forhold foreldes før de kan forbene seg."
I en meget god special report, "The creed of speed" går The Economist litt dypere inn i denne materien og dokumenterer at det naturligvis er mange områder der endringstempoet er høyt, blant annet på grunn av teknologiutviklingen og at det finnes noen svært innovative selskaper som utnytter mulighetene som har oppstått, men at det ikke virker som investorenes tidshorisont eller selskapenes levetid generelt er blitt kortere det siste tiåret. Noen indikatorer kan tvert imot tyde på at endringstakten burde vært høyere:
"More creative destruction would seem to imply that firms are being created and destroyed at a greater rate. But the odds of a company dropping out of the S&P 500 index of big firms in any given year are about one in 20—as they have been, on average, for 50 years. About half of these exits are through takeovers. For the economy as a whole the rates at which new firms are born are near their lowest since records began, with about 8% of firms less than a year old, compared with 13% three decades ago. Youngish firms, aged five years or less, are less important measured by their number and share of employment."
Og The Economist minner oss også om at ikke så rent lite av investeringene som gjøres for tiden av ledende innovative selskaper som Apple, Facebook og Google handler om langsiktige og svært kapitalintensive investeringer i datasentere og annen infrastruktur. Mens de mye omtalte nye bedriftene, de som bygger plattformer, men ikke har påfallende mange ansatte eller fysiske eierandeler, ikke nødvendigvis forandrer alt over natten:
"But many of the reputational giants of Silicon Valley are financial tiddlers. Uber has $2 billion of sales—if it were listed it would be the world’s 3,882nd-biggest public firm. Airbnb’s sales account for 1-2% of the hotel industry’s total. These firms are platforms for purchasing services, but beneath them, the assets and people—cars, rooms, drivers—change far less dramatically, if at all. People who use dating apps still go to restaurants. Overall, McKinsey & Co, a consulting firm, estimates that technology disruption could lower global corporate profits in 2025 by 6%: significant but not overwhelming."
Betyr dette så at alt er i orden? Nei, ikke nødvendigvis. Hvis det for eksempel er slik at det er er færre unge selskaper som lykkes og at stadig flere bedrifter som slutter å eksistere gjør det fordi de blir kjøpt opp av en konkurrent i stedet for å bli utkonkurrert av noen som er mer kreative og innovative, ja da er det ikke først og fremst for høy hastighet som er problemet, men for lite dynamikk. The Economist skriver i lederartikkelen sin at:
USA er ikke Norge, og man må være varsom med å generalisere ut fra amerikanske tall. Men det er uansett en felles utfordring at det å lykkes ikke bare handler om å løpe stadig fortere, men om å vite når man skal være langsom og tålmodig og når man skal slå til og utnytte muligheter før noen andre oppdager dem. Dette er ting myndighetene ikke kan være eksperter på eller gi gode råd om. Myndighetenes jobb er, slik The Economist så presist sier, å legge forholdene til rette for en så effektiv konkurranse som mulig. En politikk som hindrer monopoldannelser, som legger til rette for at gründere og entreprenører kan lykkes og som fremmer omstilling og innovasjon i eksisterende næringsliv.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar