Mye bra i samarbeidsavtalen

Om samarbeidsavtalen i Aftenposten

Det blir en Høyre-FrP-regjering, slik de fleste spådde i forkant av valget (mens jeg tilhørte det mindretallet som trodde på en firepartiregjering). Det som imidlertid er blitt en spennende nyvinning er at de fire borgerlige partiene som utgjør et klart flertall i Stortinget har laget en felles samarbeidsavtale som regulerer samarbeidet på de saksområdene avtalen omfatter.

Dette er ikke en regjeringsplattform, så det er mange viktige politikkområder som mangler eller bare såvidt er nevnt i avtalen, men for oss som er opptatt av kunnskap, utdanning, forskning, innovasjon og privat næringsliv, og har spilt inn en del forslag til forhandlerne, er det mye positivt i avtalen. Allerede i verdigrunnlaget er det tatt inn følgende formulering om å skape verdier før man kan dele dem:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på at verdier må skapes før de kan deles. Verdiskapingen skal stimuleres i hele landet. lnfrastrukturen i Norge må rustes kraftig opp, det må bygges ut mer vei og bane, og det må satses på innovasjon, forskning og utvikling. Samarbeidspartiene vil styrke et allsidig og bredt norsk næringsliv, og legge bedre til rette for privat eierskap."

Den verdimessige forankringen når det gjelder synet på valgfrihet og på private og frivillige initiativer er formulert slik innledningsvis i avtalen:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten. Samarbeidspartienes verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv. Samarbeidspartiene vil skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ."

Det er også et eget punkt i det felles verdigrunnlaget som formulerer partienes ambisjoner når det gjelder satsing på kunnskap og kompetanse:

"Samarbeidspartiene bygger sin politikk på respekten for kunnskap. Kunnskap skaper sosial mobilitet for den enkelte og muligheter for alle. En sterkere satsing på kunnskap og kompetanse vil styrke velferdsordningene og g¡øre arbeidsplassene tryggere."

Når det gjelder konkrete tiltak i samarbeidsavtalen som berører næringslivet er det blant annet varslet en kommunereform, et lærerløft i skolen, redusert formuesskatt og arveavgift, økt minstefradrag på lønnsinntekt og bedre fradragsordninger for medeierskap i bedrifter. Dessuten skal det etableres et nytt utbyggingsselskap for veier som skal sikre en raskere og mer effektiv utbygging. De som måtte være bekymret for at summen av tiltakene kan føre til en uansvarlig pengebruk vil være fornøyd med at handlingsregelen ligger fast:

"Handlingsregelen ligger fast. Pengebruken innenfor handlingsregelen tilpasses situasjonen i økonomien. Økt bruk av oljepengene brukes i større grad til investeringer i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Et nytt offentlig u¡valg nedsettes for å vurdere flerårige budsjetter på utvalgte områder og et tydeligere skille mellom investeringer og drift i budsjettet. Hvor langt vi lykkes i å nå de politiske målene vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet."

Fordi vi får en blå-blå regjering som er avhengig av støtte fra noen andre i Stortinget for å få flertall vil det på noen politikkområder være slik at den får gjennomført det som står i denne samarbeidsavtalen, men ikke mer. På andre områder vil det være slik at vil være naturlige allianser med mange partier i Stortinget.

Hva så med de politikkområdene der Abelia har etterlyst tiltak og som ikke er nevnt i samarbeidsavtalen, som en mer fleksibel arbeidsmiljølov, bedre rammevilkår for gründerbedrifter, økt studiekvalitet i høyere utdanning og mer satsing på næringsrettet forskning og innovasjon? Dette er områder særlig Venstre har vært opptatt av å løfte frem før valget. Fordi en regjering med Høyre og FrP har et flertall på Stortinget sammen med Venstre burde det gi noen svært gode muligheter for resultater også på disse områdene, særlig hvis det kommer noen gode formuleringer i en regjeringserklæring.

Partifinansiering

Partifinansiering

Tidlig i september la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem oppdaterte tall over hvor mye penger de politiske partiene får inn fra ulike kilder. Tallene gjelder både sentralorganisasjonenes inntekter og penger som går til lokal- og fylkeslag i partiene. Nå gjelder disse tallene mellomvalgåret 2012 og ikke stortingsvalgåret 2013, der de ikke-offentlige bidragene sikkert er en del større, men det er likevel en interessant oversikt.

Medieoppmerksomheten om partienes inntekter handler gjerne om hvor mye penger partiene får i gave fra private givere. Når jeg ser på disse tallene opplever jeg at det mest oppsiktsvekkende ikke er hvor mye penger partiene får fra privatpersoner, men hvor mye de får fra staten og hvor lite de får fra private givere. Av nesten 550 millioner kroner i inntekter kommer hele 73,6 prosent fra det offentlige. Bare 2 prosent, eller 10,9 millioner kroner kommer fra privatpersoner til alle politiske partier til sammen. 9,1 millioner er bidrag fra kommersielle foretak. Begge deler er forbløffende lite.

Jeg går ut fra at det i valgåret 2013 kom mer støtte både fra fagforeninger og fra privatpersoner til de politiske partiene enn det kom i 2012. For i 2012 var det ikke så mye. Ser vi på tabellen som viser støtten til de ulike partienes sentralledd og lokalledd ser vi at 8,3 millioner, eller 1,5 prosent, var støtte fra organisasjoner i arbeidslivet til partiene. Av dette fikk Arbeiderpartiet klart mest, 5,7 millioner kroner. Av de øvrige partiene er det bare Senterpartiet som har støtte fra organisasjoner i arbeidslivet på over en million kroner.

Når det gjelder gaver fra privatpersoner var disse som nevnt på 10,9 millioner kroner, eller 2 prosent av inntektene. Her ligger SV på topp med en inntekt på 3 millioner kroner, foran KrF med 2,4 millioner, Høyre med 1,6 millioner og Rødt med 1,4 millioner. Temmelig magre beløp. Nå fikk riktignok Høyre inntekter på 8 millioner via tilskudd fra kommersielle foretak (de største kan man se her), men det er heller ikke særlig mye sammenlignet med den statlige støtten. Når noen medieoppslag får det til å virke som om vi opplever en form for amerikanisering av norsk politikk der private pengegaver avgjør valg, så er det bare tull. I et ordførervalg i en middels amerikansk by brukes det langt mer private penger enn dette.

Det spesielle i Norge er hvor lite privatpersoner er villige til å gi i gave for å hjelpe partiet sitt. Og hvor fullstendig avhengige partiene derfor er blitt av staten for å skaffe seg inntekter. Litt penger klarer heldigvis partiene å skaffe selv. I alt 115,6 millioner, eller 21,1 prosent av inntektene, kommer fra egen virksomhet. Av dette er 35 millioner kroner, eller 6,4 prosent, medlemskontingent. Av de 115,6 millionene i egne inntekter er det Arbeiderpartiet med 44,4 millioner og Høyre med 25,2 millioner som henter inn klart mest, SV og FrP har bare litt over 6 millioner i egne inntekter hver.

Fremskrittspartiet er det partiet i Norge som er mest avhengig av offentlig støtte. Av 77,9 millioner i inntekter totalt i 2012 var hele 70,1 millioner offentlig støtte.

Indikatorrapporten 2013

Det fulle navnet er "Det norske forsknings- og innovasjonssystemet - statistikk og indikatorer". Fra 1997 til 2009 kom den ut på papir annenhvert år og var omtrent like tykk som telefonkatalogen. Nå kommer den hvert år, og finnes fortsatt på papir, men jeg vil tro de fleste i dag bruker versjonen på nettet som oppslagsverk når de skal finne tallene som forteller hvordan det norske forsknings- og innovasjonssystemet ser ut. Men på nettet kan man publisere nye tall og grafer fortløpende. Derfor er denne tykke boken i ferd med å bli litt tynnere enn før.

Rapporten er et samarbeid mellom Norges Forskningsråd, NIFU og Statistisk Sentralbyrå (SSB), der NIFU har det redaksjonelle hovedansvaret. Den er delt inn med et kapittel om norsk forskning i en internasjonal kontekst, to kapitler som på ulike måter ser på det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet og resultatene som produseres her, og til slutt et kapittel med regionale sammenligninger av FoU og innovasjon.

For oss som er opptatt av forskning og innovasjon, og ikke har noe mot å lese statistikk, er dette interessant lesestoff. Jeg har ikke rukket å se på så veldig mye foreløpig, men jeg merker meg noen av konklusjonene som er tatt inn som strekpunkter i det innledende sammendraget i kapittel 2 om "Det nasjonale FoU og innovasjonssystemet":

"Det ble brukt 45,4 millioner til FoU i Norge i 2011. I forhold til 2010 gir det en nominell økning på 2,7 milliarder kroner, eller en realvekst på 2,4 prosent. Til sammenligning var det en realnedgang i FoU-utgiftene fra 2009 til 2010 på 0,7 prosent".

"FoU-utgiftene utgjorde 1,65 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2011, ned fra 1,68 prosent i 2010 og 1,76 prosent i 2009."

"Fra 2010 til 2011 er det næringslivet som har hatt den største realveksten i FoU-utgifter (over 4 prosent), etterfulgt av instituttsektoren (nesten 3 prosent)."

"Helseforetakenes totale FoU-utgifter utgjorde 6,1 prosent av totale FoU-utgifter i Norge i 2011, mens det tilsvarende tallet for 2010 var 5,5 prosent."

"Fordelt på teknologiområder er det høyest FoU-utgifter innenfor IKT, mens bioteknologisk FoU har hatt den største veksten siden 2005".

"Bevilgninger til FoU i vedtatt statsbudsjett for 2013 anslås til 25,9 milliarder kroner. Det vil gi en realvekst på nærmere 3 prosent. I faste priser har det vært en utflating i FoU-bevilgningene etter 2010."

Disse sitatene, og tallene inne i rapporten, forteller oss at enkelte ting går i riktig retning, ikke minst i næringslivet, men at det er mulig å gjøre langt mer fra myndighetenes side for å fremme forskning og innovasjon. Norge er et av de dyreste landene i verden å drive næringsliv i. Det å bli et lavkostland er ikke noen realistisk mulighet. Da har vi ikke noen bedre alternativer enn å øke produktiviteten og lønnsomheten ved å satse enda hardere på kunnskap, forskning og innovasjon.

Norske partier sett fra USA

I de politiske partienes iver etter å kritisere hverandre, og særlig Fremskrittspartiet, for å være ytterliggående, er det lett å glemme at det er litt avstand mellom ulike partier i andre land også. Ja, faktisk mye større avstand enn i Norge.

Partiene til venstre for sosialdemokratiene i flere andre europeiske land er ofte mindre demokratiske og mer kommunistiske enn SV og Rødt i Norge. Og når det gjelder de høyrepopulistiske partiene ute på høyrefløyen kan de knapt sammenlignes med FrP i Norge, noe statssekretær Ketil Raknes har beskrevet ganske godt i sin bok "Høyrepopulismens Hemmeligheter" (som jeg blogget om her i fjor).

De som tror Fremskrittspartiet utgjør noen spesielt dårlig reklame for Norge har rett og slett satt seg svært dårlig inn i hvordan både europeiske partimønstre og velgerbevegelser har vært de siste tiårene. Og selv om USA bare har to store partier er mangfoldet og bredden som rommes innenfor disse to partiene betydelig større enn det man finner i alle de norske partiene til sammen.

Aftenposten hadde onsdag et intervju med avtroppende USA-ambassadør Barry White, som ble utnevnt av Obama og er en stor bidragsyter til det demokratiske partiet, om partistrukturen i Norge. Jeg synes han hadde noen gode betraktninger i intervjuet (som nå også har funnet veien til nettavisen):

"- Jeg får et kick av å høre Frp bli betegnet som "ytterste høyre". Da sier jeg at Norge ikke vet hva det ytterste høyre er. Hvis man ønsker å kalle Frp det ekstreme høyre, så dra over og snakk til Tea Party, sier White, som selv er ihuga demokrat og president Barack Obamas mann inntil benet. - Alle norske partier ville passet inn i det demokratiske parti (i USA), sier han – uten å blunke."

Barry White har for øvrig også noen god råd til Norge når det gjelder mangfold og integrering av minoriteter som det også kan være verdt å få med seg. Han synes ikke at vi i Norge har vært spesielt gode til å få til dette i forhold til USA, og sier blant annet:

- Dere har hatt mindre erfaring med å håndtere mangfold. En av de tingene vi har gjort på ambassaden, er å bruke litt av vår erfaring og arbeide med ulike grupperinger. Jeg tror det norske samfunn trenger å bli litt mer vant til at folk blandes sammen. I innvandrerbefolkningen bør folk være litt mer interessert i andres synspunkter, ulike skikker og å ha forbindelse med hverandre, sier ambassadør White.

Comeback for amerikansk næringsliv

I kjølvannet av finanskrisen var det populært å erklære at den amerikanske kapitalismens storhetstid var over og at det i stedet var helt og delvis statseide bedrifter fra Kina og andre fremvoksende økonomier som hadde den rette innretningen for å vinne. The Economist hadde en leder om "The rise of state capitalism" og en special report om "The visible hand", som beskrev denne bølgen av moderne statlig eierskap.

Tydeligst så man dette maktskiftet på listen over verdens ti største bedrifter målt i markedsverdi, der det i 2009 var blitt slik at bare tre bedrifter, Exxon, Microsoft og Walmart, har hovedkontor i USA. De nye stjernene var bedrifter som PetroChina, China Mobile, ICBC og CCB fra Kina og Petrobras fra Brasil. Mange gledet seg over at den kortsiktige amerikanske kapitalismen hadde møtt sin overmakt i form av statsbedrifter fra de fremvoksende økonomiene og så kanskje frem til at bedrifter fra USA ville forsvinne helt fra listene, utkonkurrert av det moderne statlige eierskapet.

Slik gikk det ikke. I en briefing i siste The Economist med tittelen "Back on top" ser vi at situasjonen har snudd fullstendig siden 2009. Nå i september 2013, etter en solid oppgang på børsene, er ni av de ti mest verdifulle selskapene private bedrifter fra USA. The Economist skriver:

"That year turned out to be a low point for the American firm: its resurgence has been remarkable. Today nine of the ten most valuable companies are American. The country has not been as dominant for a decade. Look at the top 50 firms and America’s share is much lower. But it is still over 50%, and has recently begun to rise. With its economy energised, not least by cheap shale gas, and its stockmarket rampant there is optimism in the air."

I dag er Apple den største bedriften i verden målt i markedsverdi, foran Exxon, Google, Berkshire Hathaway, Microsoft, Johnson & Johnson, Walmart, General Electric og Chevron. Først på tiende plass kommer PetroChina. Hva er det som har skjedd og som gjør at amerikansk kapitalisme gjør et så kraftig comeback nå? The Economist antyder et par forklaringer.

For det første har USA klart å komme ut av finanskrisen raskere enn Europa. USA har åpenbart en helt egen evne til omstilling og innovasjon, og det kan se ut som de amerikanske bedriftene har klart å utnytte krisen på en god måte. Blant annet har USA klart å frata Europa lederskapet innenfor mobiltelefoni, et område der europeiske bedrifter var i ledelsen globalt, mens USA lå langt etter. At noen bruker lang tid på å klatre ut av en krise vet vi fra Japan. I 1987 var åtte av ti bedrifter på topp ti-listen japanske, men siden har de ikke vært der.

For det andre er ikke markedet så glad i statlig eierskap som mange kanskje har håpet. Det er alltid en mistanke om at disse bedriftene har en annen agenda enn å skape verdier for eierne og at de brukes av politikere til å oppnå kortsiktige gevinster hos velgere. Mens Exxon handles til 11 ganger overskuddet på børsen, er dette tallet mye lavere for de statlige. The Economist skriver:

"If you take the highest-ever value for each of 2009’s top-ten state firms and add them together you get $3.7 trillion. That global total has now fallen to $1.5 trillion. PetroChina is today worth just $233 billion. This epic loss clearly reflects frothy initial valuations, the decline in commodity prices and the recent sell-off in emerging markets. But it may also show that investors are growing wary of state-backed firms for more fundamental reasons. Gazprom, a Russian energy firm run by the Kremlin, has fallen to a value just three times its annual profits, compared with 11 times for Exxon."

Endringer i markeder og teknologier kommer stadig raskere og det vil helt sikkert komme store endringer i toppen av denne listen også fremover. Ingen bedrifter er garantert en lederposisjon selv om de har lyktes før. Men det er interessant å se hvordan vi fem år etter finanskrisens begynnelse er der at ni av de ti største bedriftene er fra USA. Den tidligere så nederlagsdømte amerikanske kapitalismen har en evne til innovasjon og omstilling som ingen andre får til like godt.

Fortsatt borgerlig i Tyskland

Det er ting som i skrivende stund ikke er helt klare etter det tyske valget. Men det viktigste er veldig klart: Angela Merkel har vunnet sitt tredje valg på rad og partiet hennes har fått omkring 42 prosent av stemmene, det beste valgresultatet for CDU/CSU siden 1990 og åtte prosentpoeng bedre enn forrige gang. De røde og grønne partiene SPD, Grüne og Linke har også fått 42 prosent av stemmene, men fordi det er uaktuelt for disse partiene å samarbeide om regjeringsmakt har Merkel vunnet og fortsetter som statsminister

Rent bortsett fra det er det ganske mye som er usikkert. For eksempel hvem Merkel skal samarbeide med i regjering denne gangen. I utgangspunktet skulle man tro at en så stor borgerlig seier der de borgerlige til sammen har godt over 50 prosent av stemmene ville avgjøre saken. Problemet er at både de liberale i FDP og euroskeptikerne i Alternative für Deutschland falt akkurat under sperregrensen på 5 prosent og at borgerlige stemmer tilsvarende rett under 10 prosent av velgerne ikke får uttelling i form av mandater.

Nå fikk Merkel så mange stemmer at hun vil styre Tyskland uansett, men partiet hennes får akkurat ikke rent flertall alene. Og i Tyskland er en mindretallsregjering ikke aktuelt. CDU/CSU må derfor gå i regjering sammen med enten SPD eller med de Grønne i kommende periode. Ganske pussig etter en knusende borgerlig valgseier, men slik fungerer de det tyske valgsystemet. For fire år siden var det omvendt (jeg blogget om det her). Da ble ble Angela Merkel gjenvalgt som statsminister etter CDUs dårligste valg siden 1949 fordi alliansepartner FDP gjorde det svært godt og sikret flertall for en borgerlig koalisjonsregjering.

Dette ble en valgnatt med en stor vinner og en stor og mange små tapere. Merkels CDU/CSU ble som nevnt vinneren. Den store taperen ble det liberale partiet FDP som har sittet i nasjonalforsamlingen etter samtlige valg etter krigen, og ofte også vært med i regjering, men som nå falt under sperregrensen og blir uten representanter. Ellers gikk både die Linke på ytre venstre fløy og die Grüne litt tilbake fra forrige valg. Mens SPD gikk litt fram fra det katastrofale resultatet for fire år siden, men med ca 25 prosent er de ikke er i nærheten av de 35-40 prosentene som tyske sosialdemokrater vanligvis har ligget på ved valg etter krigen.

For et dypdykk i tyske valgresultater valgkrets for valgkrets kan man se på Speigel Onlines valgsider.

Norsk oljeproduksjon faller

Oljeproduksjonen på norsk sokkel fortsetter å falle. I følge Statistisk Sentralbyrås siste statistikk har den samlede produksjonen av olje og gass falt til 108 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter i første halvår i år, fra 118 millioner Sm3 i første halvår 2012. Det er et fall på 8,4 prosent.

Den langsiktige utviklingen er en oljeproduksjon som har falt jevnt og trutt siden år 2000 og en gassproduksjon på norsk sokkel som har økt i samme periode, men ikke økt nok til å kompensere for den fallende oljeproduksjonen. Omregnes gassen til oljeekvivalenter er det slik at summen av olje- og gassproduksjonen går nedover:

"Oljeproduksjonen i Norge nådde toppen i 2000, med omtrent 89 millioner Sm3 o.e i 1. halvår. I årene etter har produksjonen sunket. Sammenligner vi 1. halvår 2000 med samme periode i år, tilsvarer dette en reduksjon på 47 millioner Sm3 o.e., eller 53 prosent. (...) I 1. halvår 2000 var produksjonen av gass på 25,2 millioner Sm3 o.e., under halvparten av det som ble produsert for tilsvarende periode i år. Fram til og med juni i år stod produksjonen av gass for litt over 51 prosent av den totale petroleumsproduksjonen, i 2000 var denne andelen på 21 prosent."

I den offentlige debatten hører vi ofte om at oljevirksomheten tar stadig større plass i norsk økonomi og at den skaper en "tosporsøkonomi" som fortrenger annen virksomhet. Men dette handler, som vi ser av grafen over, ikke om at oljeproduksjonen er større i dag enn tidligere, men om tre andre forhold som i større eller mindre grad vekker bekymring:

For det første har prisen på olje steget mye siden tusenårsskiftet, slik at statens oljeinntekter har blitt høyere de siste årene. Dette har gitt rom for en forholdsvis høy vekst i de offentlige utgiftene i Norge, i motsetning til i andre europeiske land. Problemet, i tillegg til at produksjonen faller, er at gass er dårligere betalt enn olje, slik at overgangen til mer gass og mindre olje gradvis vil ta bort denne inntektsveksten.

For det andre har investeringene i norsk oljevirksomhet økt kraftig de siste årene. Selv om det er lavere produksjon er det flere felt. Det er i dag 68 felt som produserer olje på norsk sokkel og 63 felt som produserte gass. Rekordmange felt som krever store investeringer for å holdes i gang. Anslaget for investeringer i 2013 er 212 milliarder kroner, der omkring halvparten går til felt som allerede er i drift, mens 66 milliarder går til utbygging av nye felt og 36 milliarder brukes til leting etter ny olje og gass.Til sammenligning investeres det bare 20 milliarder i hele fastlandsindustrien i 2013.

For det tredje har etterspørselen etter arbeidskraft i oljerelatert virksomhet bidratt til knapphet på kompetent arbeidskraft, blant annet ingeniører og fagarbeidere, noe som presser fram en lønnsvekst også i næringer som er sterkt konkurranseutsatt, men ikke har samme evne til å klare det høye kostnadsnivået som de petroleumsrelaterte virksomhetene.

Som grafen over viser er ikke dette en situasjon som vil vare. På et tidspunkt om ikke alt for lenge vil vi effektene av enda lavere oljeproduksjon på norsk sokkel slå inn og endre forutsetningene langs alle disse tre dimensjonene. Både statens inntekter, investeringsnivået på sokkelen og muligheten til å betale høyere lønn enn andre land vil reduseres kraftig. I det perspektivet vil ikke leting etter ny olje og gass i Lofoten skape noe nytt press. Det ligger såpass langt frem i tid og er en såpass begrenset del av norsk sokkel at det i beste fall vil bidra til å bremse en nedgang som kommer uansett.

Norsk velferdsteknologi på BBC

BBC om velferdsteknologi

På BBCs nettsted er det en god artikkel om hvordan eldre mennesker kan bo lengre hjemme når de får tilgang til ulike tjenester og teknologier som kan gjøre hverdagen tryggere. Artikkelen nevner blant annet en kampanje i Irland for eldres rettigheter som het Older & Bolder som hadde noen plakater i Dublin med 90 år gamle Mabel Gargan som erklærte: "I want to grow old at home". BBC skriver:

There is little doubt that most people, just like Mabel Gargan, would like to grow old at home. City councils considering smart technologies would do well to listen to the message, says Andrew Hudson-Smith who heads up University College London's Centre for Advanced Spatial Analysis and sits on the Smarter London board. "My mum had Alzheimer's and there were times when a smart device would have made all the difference," he says. "Smart homes are not about internet-connected fridges, who wants that? But if sensors could tell me when my dad opened a fridge, I would know that he is OK."

Arikkelen nevner ulike eksempler på tjenester og teknologier som kan bidra til å oppnå en tryggere hverdag i eget hjem, blant annet tepper som registrerer det hvis en person faller, og sørger for at noen blir varslet. Et annet eksempel er bruk av GPS-sendere, som fortsatt er omdiskutert flere steder enn i Norge, men som i stadig større grad blir sett på som noe som gir økt mulighet til økt frihet og trygghet for demente.

BBC Word er i gang med å lage en dokumentar om velferdsteknologi som skal sendes i oktober og der deler av innholdet er hentet fra Norge (at BBC besøker Norge er også en nyhet i Norge) Blant eksemplene på teknologi som gjør det mulig med en tryggere og mer verdig alderdom viser de hvordan et eldre ektepar på Lørenskog bruker en MEMOplanner fra Abilia til å hjelpe seg med å huske avtaler og andre praktiske ting i hverdagen. I artikkelen på BBCs nettsider kan man også se denne videoen med flott reklame for norskutviklet velferdsteknologi:

En epost til regjeringsforhandlerne

Abelias innspill til regjeringserklæringen

Norge får snart en ny regjering og samtaler om denne regjeringens politiske grunnlag pågår nå. Da ligger det i sakens natur at enhver interesseorganisasjon som ønsker seg noen politiske kursjusteringer vil prøve å påvirke de som forhandler, eller noen i apparatet rundt dem. Det kan man for eksempel gjøre ved å sende dem en epost og håpe at de leser den.

Abelia sendte en slik epost til forhandlerne allerede dagen etter valget der vi gratulerte med valgresultatet og la ved vårt seks siders notat med politiske innspill på områder vi er spesielt opptatt av. Fordi vi gjerne vil at flere skal jobbe for å påvirke de samme sakene som oss, laget vi samtidig et oppslag på hjemmesiden om at "Med kunnskap skal landet bygges".

Forslagene handler kort oppsummert om politikk for å øke den næringsrettede forskningen, stimulere til at det etableres flere vekstbedrifter, fremme innovasjon i offentlige anskaffelser, satse sterkere på velferdsteknologi, redusere frafallet og heve kvaliteten i skolen, øke kvalitet og tydeliggjøre institusjonenes profiler innenfor høyere utdanning , stimulere kompetansehevingstiltak i bedriftene, legge til rette for mer kunnskapsinnvandring og gjøre arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser mer fleksible.

Når det gjelder det siste punktet om arbeidsmiljøloven så er standpunktene våre helt sikkert godt kjent fra før. Det er ikke dramatiske endringer, men justeringer som etter mitt syn vil bringe lovverket mer i pakt med den teknologiske og konkurransemessige virkeligheten bedrifter og ansatte lever i, og derfor fortjener å bli fulgt opp:

"Myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, ikke for at folk skal jobbe mer, men for at de skal kunne jobbe mer fleksibelt.
a. Årsverksrammen på 1950 timer ivaretas
b. Lokale parter skal i større grad enn i dag kunne avtale avvik fra arbeidstidskapittelet, også i bedrifter uten tariffavtale
c. Rammene for gjennomsnittsberegning av arbeidstid skal utvides slik at daglig arbeidstid kan variere i større grad enn i gjeldende regelverk
d. Kveldsarbeid etter kl. 21.00 og arbeid på søndager må være tillatt, ikke bare der arbeidets art gjør det nødvendig
e. Bestemmelsen om særlig uavhengig stilling må mykes opp og bli enklere å praktisere."

Dette er synspunkter som ligner ganske mye på det de fire borgerlige partiene har fremmet forslag om i Stortinget i løpet av inneværende periode, så det burde være håp om at noe i denne retningen blir gjennomført. Men noen stor medieoppmerksomhet har ikke disse innspillene våre fått.

Derfor var det med en viss forbauselse jeg så at Dagsrevyen onsdag kveld hadde laget et hovedoppslag av at NHO Mat og Drikke, en litt mindre søsterorganisasjon til Abelia i NHO, har sendt en epost til regjeringsforhandlerne med innspill til endringer av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Innspill jeg tror er nokså sammenfallende med Abelia sine synspunkter, men med litt ulik prioritering i og med at utfordringene med arbeidstid i brus-, øl-, og pizzabransjen er litt andre enn i it-, forsknings- og konsulentbedrifter.

Men hvorfor fikk NHO Mat og Drikke gleden av et hovedoppslag i Dagsrevyen om standpunkter som er godt kjent og som de deler med mange andre? Det at man prøver å påvirke når man er en interesseorganisasjon er jo ikke akkurat noen nyhet? NRKs forklaring var at en epost som skulle til Venstre var feilsendt til SV og derfor havnet på TV.

Av dette kan vi trekke to konklusjoner. Den ene er at mens andre mottakere sletter eposter de åpenbart har fått ved en feiltagelse, og gjør avsender oppmerksom på feilen, så løper SV til NRK med dem. Den andre konklusjonen er at SV må ha en adgang til NRKs nyhetsredaksjon som er på et litt annet nivå en andre, der også godt kjente synspunkter presenteres som nyheter. Det å "feilsende" eposter til SV kan derfor være en smart måte å få medieoppmerksomhet om sakene sine.

I Lehman Brothers skygge

Vi markerer i disse dager 5-års jubileet for Lehman Brothers konkurs, en begivenhet som representerte begynnelsen på det vi ganske rakst begynte å omtale som "finanskrisen". Jeg hadde akkurat begynt å blogge på den tiden og hadde i hvert fall ingen problemer med å finne noe å skrive om høsten 2008 og våren 2009. For fem år siden skrev jeg innlegget "Finanskrisen - hva er det egentlig som skjer?", med lenker til flere bra artikler.

Nå når det er 5-års jubileum er det igjen mange bra artikler om finanskrisen i Financial Times og andre aviser. Gillian Tett skriver om seks merkverdige trekk ved finansmarkedene i vår post-Lehman verden, i artikkelen "Insane financial system lives post-Lehman".

Og i artikkelen "We still live in Lehmans shadow" ser Martin Wolf på hva som har skjedd i de fem årene som har gått etterpå og konkluderer med at veksten fortsatt ikke er tilbake til før-krise nivåer og at vi derfor fremdeles befinner oss i Lehmans skygge.

"Governments and central banks dealt with the global financial panic relatively quickly and effectively, though a devastating aftershock emerged in the eurozone in 2010. Yet eliminating panic and even restoring the banks to health relatively quickly, as the US did, was not enough to generate a vigorous recovery. Even in the US, which has recovered faster than the other large crisis-hit economies, gross domestic product has fallen consistently relative to the pre-crisis trend (see chart). In the second quarter of 2013, it was 14 per cent below that trend. In the UK, it was 18 per cent below trend."

NHO presenterte et oppdatert økonomibarometer for Norge i dag, der næringslivet uttrykke større pessimisme om fremtiden enn noen gang de siste to årene. Utviklingen i norsk økonomi de siste årene skyldes også en del særnorske forhold knyttet til blant annet oljeinntekter, men rapporten fra NHO viser samtidig at også norsk økonomi er kjennetegnet ved at økonomiene i mange land vi selger varer til fortsatt er i Lehman Brothers lange skygge.

Dagens soundtrack: Blue Monday

Når samtalene om grunnlaget for en ny Erna Solberg-ledet (blå) regjering starter på en mandag og det attpåtil foregår på et Radisson Blu hotell, inviterer det til noen assosiasjoner. For eksempel at dagens soundtrack må ha vært "Blue Monday":



Blue Monday ble gitt ut av New Order i mars 1983. Videoen over er imidlertid tatt fra den lettere remiksede 1988-versjonen "Blue Monday 88". Jeg velger den fordi den har en bedre video enn originalen. Og for de som er opptatt av slikt var det i juni 1983, mens "Blue Monday" herjet hitlistene, at Kåre Willochs rene Høyre-regjering ble erstattet av en borgerlig flertallsregjering med tre partier, fortsatt ledet av Kåre Willoch.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/a3003b77eee62cd1feb2df1d428773211b6ce5c7

Mest avhengig av staten

Som jeg nevnte da jeg blogget om hva som er de største statlige enkeltvirksomhetene, er det i alt omlag 236 000 sysselsatte i staten, noe som tilsvarer 10,4 prosent av all sysselsetting i Norge. Men disse arbeidsplassene er ganske ujevnt fordelt. Noen kommuner er veldig mye mer avhengig av staten enn andre.

Det kan være greit å ta livet av en myte med en gang. Det er ikke Oslo som har flest statsansatte i forhold til folketallet, til tross for at departementene, de fleste direktoratene, flere store sykehus, et stort universitet og en stor høyskole ligger i Oslo. Oslo har riktignok flest statsansatte totalt (58 000), men det er hele 18 kommuner foran Oslo på listen over kommuner med den høyeste andelen statsansatte. En liste Statistisk Sentralbyrå nylig har omtalt og oppdatert.

Flest statsansatte i forhold til folketallet er det i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane, der antall ansatte i staten tilsvarer 24,4 prosent av innbyggerne i kommunen. Deretter kommer Kvitsøy med 16,9 prosent, Bardu med 15,8 prosent, Førde med 13,8 prosent, Lørenskog med 12,9 prosent, Målselv med 12,7 prosent og Tromsø med 12,1 prosent. Oslo er på 19 plass på listen og har 9,4 prosent statsansatte blant innbyggerne, men ligger bak store kommuner som Lørenskog, Tromsø, Tønsberg, Lillehammer, Bodø og Hamar.

I motsatt ende av tabellen finner vi Karmøy, en stor kommune der bare 0,6 prosent av de 40 000 innbyggerne er ansatt i staten. Listen over kommuner der et antall tilsvarende mindre enn tre prosent av innbyggertallet er statsansatte inkluderer også store kommuner som Sandefjord, Larvik, Asker, Bærum, Oppegård, Nedre Eiker, Askøy, Sandnes, Sola, Ringsaker, Porsgrunn og Sarpsborg. (Nå må man imidlertid huske på at det er antall ansatte i statlige arbeidsplasser i kommunen som sammenlignes med innbyggertallet i samme kommune Noen av disse ansatte kan godt være bosatt i nabokommuner eller enda lenger unna, uten at det fanges opp.)

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har også sett på hvor stor staten er som sysselsetter i hvert enkelt fylke. Men her her de ikke sammenlignet med innbyggertallet slik de har gjort i kommunestatistikken, men de har sett på andelen av den totale sysselsettingen i fylket som er statlige arbeidsplasser. Her topper Troms listen. Av alle sysselsatte i Troms jobber 18 prosent i staten. Deretter følger Oslo med 15 prosent og Sør Trøndelag med 14 prosent. Rogaland har den laveste andelen statlige arbeidsplasser med bare 6,5 prosent.