To urovekkende indikatorer i RNB

Denne uken har regjeringen lagt frem Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, eller RNB som det gjerne heter blant de innvidde. Dette er en budsjettjustering som som skjer litt ute i budsjettåret hvert år, og vedtas i Stortinget før de tar sommerferie. Det skal i prinsippet ikke være en ny budsjettbehandling, men justeringer for uforutsette ting. I år nyter forsvaret og den statlige helsesektoren godt av å bli oppjustert.

Men i tillegg til at noen inntekter og utgifter justeres opp og ned i proposisjonen om RNB, er Stortingsmeldingen om RNB en interessant løypemelding om tilstanden i norsk økonomi. Her fremfører regjeringen påstander om at ting nå går bra, slik vi også hører det samme budskapet i media. I kapittel 2 om situasjonen i norsk økonomi står det:

"Mot slutten av året og inn i 2025 venter vi at veksten i norsk økonomi igjen kommer opp, og til noe i overkant av en normal veksttakt, se tabell 2.1. Det skyldes i hovedsak utsikter til bedret kjøpekraft for husholdningene, som vil trekke opp konsumet og etter hvert også boliginvesteringene. I år vil økt offentlig etterspørsel også være en viktig bidragsyter til høyere aktivitet."

Det er jo flott å tenke at det både blir vekst i økonomien, bedre kjøpekraft, flere arbeidsplasser, lavere rente og, i hvert fall etter hvert, vekst i boliginvesteringene. Men det fine med stortingsmeldingen om RNB er at den også inneholder 100 sider med grafer og tabeller fra folkene som driver med statistikk og prognoseverktøy, så man rett og slett kan undersøke budskapet om at ting går bra opp mot tallene fra fagekspertisen som viser hvordan de mener det vil gå i 2024 og 2025.

Jeg vil trekke frem to indikatorer man i hvert fall må si at nyanserer de positive fremtidsutsiktene en del, og noen av oss vil tenke at er ganske urovekkende prognoser for de nest to årene. Den ene er tabellen øverst til høyre i dette blogginnlegget, fra side 18 i  RNB-meldingen som har overskriften "Hovedtall for norsk økonomi". Den viser at BNP i fastlands-Norge vil vokse med 0,9 prosent i år og 1,9 prosent i 2025, men det er offentlig sektor som vokser mest, ikke private bedrifter eller privatpersoners økonomi. Mens offentlige konsum øker med 2.1 prosent i 2024, øker privat konsum med bare 1 prosent.

Og kanskje aller mest urovekkende (og derfor markert i gul farge av meg i tabellen over): Investeringene i bedrifter i fastland-Norge vil falle med 2,6 prosent i 2024 og med ytterligere 3,4 prosent i 2025, mens investeringer i offentlig forvaltning vil øke med 4,1 prosent i år. Dette er en betydelig dreining av penger fra privat til offentlig sektor, som kanskje ikke er spesielt overraskende når man ser på skatteøkningene som er gjennomført og de kraftige reaksjonene som kommer fra gründere, investorer og andre i privat sektor mot mer eller mindre kreative forslag om nye skatter. Det som i hvert fall er sikkert når man ser på disse indikatorene er at regjeringens politikk virker som annonsert. Mer penger blir flyttet fra private bedrifter og eiere og til det offentlige.

Den andre indikatoren jeg vil trekke frem, som viser noe av det samme, men over tid, handler om forholdet mellom hele offentlig sektor og hele privat sektor i norsk økonomi. For hvor stor andel utgjør egentlig offentlig forvaltning i norsk økonomi? Svaret finner vi grafen til venstre fra side 49 i stortingsmeldingen om RNB. Den viser "Utgifter i offentlig forvaltning i prosent av trend-BNP for fastlands-Norge 2007-2024". Som vi kan se i grafen utgjør statlig og kommunal forvaltning omkring 62 prosent av fastlands-Norges økonomi i 2023 og 2024. Andelen har aldri vært høyere enn nå.

Denne grafen står litt alene i stortingsmeldingen og er av en eller annen grunn ikke kommentert i teksten. Det er derfor naturlig nok heller ikke formulert noen målsetting om hva regjeringen mener om denne prosentandelen, eller om den bør opp eller ned i årene som  kommer. Hvor  høy kan prosenten bli før dette ikke lenger er bærekraftig? 

Er vi der at vi burde laget en variant av en handlingsregel for offentlig forvaltnings andel av BNP? Vi må vel anta at offentlige utgifter til helse, eldreomsorg og pensjoner fra folketrygden vil vokse i trakt med demografiutviklingen i årene som kommer. Men er det mulig å ha et mål om at veksten i offentlige utgifter, over tid, ikke må være høyere enn veksten i økonomien totalt? Og innrette oss slik at privat sektor får rammebetingelser som gjør at den kan vokse minst like mye som det offentlige i både omsetning og antall ansatte. Vi trenger jo en stor og lønnsom privat sektor for å sørge for høy sysselsetting og for å finansiere velferdsutiftene fremover.. Grafen over viser at trenden nå går i motsatt retning, noe som ikke kan være bærekraftig på sikt.

Lovbrudd og livskvalitet

Det er en klar sammenheng i et samfunn mellom kriminalitet og livskvalitet. Det er åpenbart slik at det i samfunn der mange er utsatt for vold, trusler om vold, tyveri eller skadeverk, er en lavere opplevd livskvalitet enn der få opplever kriminalitet. 

Og så er det naturligvis også slik at opplevd uro for at man kan bli rammet av vold, trusler, tyveri eller skadeverk også går ut over livskvaliteten, selv om man ikke blir rammet. Derfor er utviklingen i levekårsundersøkelsen til SSB om "Utsatthet og uro for lovbrudd" en viktig indikator for hvor godt vi har det. I artikkelen "Flere opplever vold og trusler", som handler om disse tallene, skiver SSB at:

"10,2 prosent oppgir i 2023 å ha vært utsatt for minst ett tilfelle av tyveri, skadeverk, vold eller trusler. Det er noe flere enn i 2018, da 9 prosent var offer for ett eller flere av disse lovbruddene. Omfanget av vold og trusler er nå noe større enn i det foregående tiåret, mens personers utsatthet for tyveri holder seg på et nivå som er betydelig lavere enn tidligere."

Tallene viser en del økning siden 2015 når det gjelder utsatthet for vold og trusler om vold, mens det frem til 2015 var en nedgang. Det ganske store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder det å være utsatt for vold. SSB skriver: 

"Fremdeles er det likevel noen klare forskjeller mellom menn og kvinners utsatthet og uro for vold og trusler. Som i de fleste tidligere levekårsundersøkelsene skjer også nå en noe større andel av vold og trusler mot menn ute på offentlige steder, på kvelds- og nattestid, i helgene og av en ruspåvirket person. I tillegg utøves fremdeles en større andel av alle voldsepisoder mot menn av en helt ukjent gjerningsperson. En større andel av volden og truslene mot kvinner skjer i private bomiljø, begått av nåværende eller tidligere familiemedlem eller partner, og av ikke-ruspåvirkede gjerningspersoner."

Når det gjelder tyveri og skadeverk er kanskje de mest interessante at mens det har vært en betydelig nedgang i antall tyverier de siste 20 årene, og spesielt i byer og større tettsteder, så har ikke uroen for å bli utsatt for tyveri eller skadeverk gått ned. 10 prosent av oss er urolige for dette, mens andelen i byer med over 100 000 innbyggere som er blitt utsatt for tyveri har gått ned fra 15,4 prosent i 2004 til 5,5 prosent i 2018. Og så har det riktignok økt litt til 5,7 prosent i 2023, men dette er bare en tredjedel av nivået på 90-tallet og tidlig 2000-tall,

Pet Shop Boys: All The Young Dudes

Sangen er "All The Young Dudes", skrevet av David Bowie, men spilt inn og utgitt på singel av Mott the Hoople i 1972. På et tidspunkt der Mott the Hoople virkelig hadde behov for en hitlåt, og det fikk de i gave fra Bowie. Artisten her er Pet Shop Boys, en synth-pop duo som ble til i 1981, og som ble et av de virkelig store symbolene på alt 80-talls, men så har de bare fortsatt utover 90-tallet, 2000-tallet, 10-tallet og 20-tallet. 

Og konteksten er at BBC i likhet med andre store TV-kanaler har programmer der gamle folkekjære artister får spille sammen med et helt orkester. BBC er dessuten flinke til å dele dette på YouTube, så her er Pet Shop Boys som spiller Alle The Young Dudes.

Regelrådet markerer 8 år

Regelrådet har nettopp markert det at de har eksistert i 8 år med et Milepælsseminar. Nå vil jeg tro at det er mange som aldri har hørt om Regelrådet, og 8 års drift er verken lenge eller et rundt tall, men jeg tenker de har valgt seg en bra anledning til å fortelle om hva de har drevet med. Og evaluere hva de har oppnådd, eller ikke fått til. Dessuten er det slik at Regelrådets leder Sandra Riise nå skal gå av etter 8 år, og da har man jo en ekstra god grunn til å tenke igjennom kursen fremover.

Men først litt mer om Regelrådet, et uavhengig og ganske lite statlig forvaltningsorgan under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Regelrådet er faktisk et råd, i den forstand at det er består av fem oppnevnte og uavhengige rådsmedlemmer, som gir selve rådene, og som støttes av et lite sekretariat med fast ansatte. Et ganske slankt opplegg sammenlignet med store tilsyn, eller store apparater som Riksrevisjonen eller Sivilombudet. Da må man naturligvis prioritere strengt og avgrense seg fra store ressurskrevende dypdykk, noe det virker som Regelrådet har klart.

Regelrådets mål og mening er å bidra til å hindre at nye forslag til regelverk, det vil si lover og forskrifter som er på vei, men ikke er vedtatt, gir bedrifter unødige ulemper.  De sier selv på nettsidene dette om hva de mener noe om, og hva de ikke mener noe om:

"Regelrådet uttaler seg til forslag til nytt eller endret regelverk som er på høring. Målet er å bidra til gode beslutningsgrunnlag som sikrer at målene med forslaget oppnås uten unødvendige kostnader for næringslivet. Rådet uttaler seg ikke om innholdet i selve saken, det vil si målene med forslaget, men om forslaget er tilstrekkelig utredet. Alle regelverksforslag som påvirker næringslivet kartlegges ut fra et sett kriterier, og rådet velger så ut hvilke enkeltsaker det utarbeides uttalelse til. Uttalelsene er bygget opp etter en fast mal og tar faglig sett utgangspunkt i utredningsinstruksen. Regelrådet drøfter innholdet i uttalelsen, og avgjør om den skal få fargekategori rød, gul eller grønn."

Disse uttalelsene fra Regelrådet, i alt 289 frem til i dag, har en fremtredende plass på nettsidene. Her finner man klare og poengterte uttalelser som besvarer om de som foreslår nye lover og forskrifter har utredet virkninger for næringslivet, og spesielt om de medfører ulemper små og mellomstore bedrifter. Ikke om målet er rett eller galt, men om man har brydd seg om å undersøke konsekvensene. Og om man har vurdert mindre inngripende måter å oppnå målet på.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt avventende de Regelrådet ble etablert i 2016, ja kanskje litt skeptisk også. Hensikten var god, det var dessuten sterkt anbefalt av OECD, og mange andre land, også våre naboland, har gjort dette lenge før Norge. Men så var det noe med at vi allerede har massevis av høringsprosesser, tilsyn og ombud, og ikke minst næringslivsorganisasjoner, som har som jobb å passe på at ting går  riktig for seg og sier fra når det ikke skjer på riktig måte, eller hvis næringslivet utsettes for unødvendige kostnader og byråkrati. Ville det være fornuftig med et nytt statlig organ som passer på at bedriftene ikke blir glemt? Eller har det blitt enda litt mer næringslivsbyråkrati enn vi allerede hadde?

Jeg synes det er prisverdig at Regelrådet har satt søkelyset på seg selv etter 8 år og jeg synes de får frem at de har tatt en viktig rolle som ikke blir løst av andre og som er verdiøkende for næringsliv og samfunn. På milepælsseminaret holdt rådsleder Sandra Riise en presentasjon om arbeidet som er gjort de siste åtte årene og som på en god måte får frem hvor og hvordan Regelrådet tilfører verdi. Jeg tenker at det særlig er på tre områder:

• For det første er det gjort mye godt arbeid i de konkrete sakene de har vurdert (over 2200) og de sakene de har valgt å uttale seg om (snart 300 konkrete uttalelser). Noen av disse har resultert i at bedre forslag har blitt fremlagt, Men Sandra Riise fikk også frem hvordan Regjeringen har kommet opp i problemer med innføring av nytt regelverk i saker der de ikke har hørt på Regelrådet, for eksempel når det gjelder innleie av arbeidskraft og konsulentbruk, som en svært dagsaktuell sak.
• Regelrådet er ikke bare opptatt av å kritisere regelverk som ikke er utredet godt nok, men de er også opptatt av å gi veiledning og gode råd om hvordan man går frem for å lage gode nok utredninger. og hvordan jobber fram regelverk som ikke pålegger unødige byrder på næringslivet. I alle tilfeller der Regelrådet kommer med kritiske uttalelser følges det opp med møter med de etatene det gjelder.
• Regelrådet har en sentral rolle i det internasjonale reguleringsarbeidet. I følge presentasjonen har omlag 40 prosent av nytt regelverk sitt opphav i EØS/EU-regler. Dette regelverket er dårligere utredet av norske myndigheter enn regler som har et nasjonalt opphav. Samtidig er det også slik at mange andre land har både kunnskap og erfaring som er svært nyttig å lære av i en norsk sammenheng, og Regelrådet har en viktig rolle når det gjelder å styrke det internasjonale samarbeidet.

Et godt eksempel på en konkret sak der Regelrådet har gitt rødt lys og sagt klart fra om mangelfull utredning, blant annet av av alternative måter å løse problemet på, er Nærings og fiskeridepartmentets forslag om skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser. En god hensikt åpenbart, men regelrådet skriver blant annet at:

Regelrådet har likevel merket seg at mange instanser har fremhevet at mye av problemet er manglende miljøkompetanse på oppdragsgiversiden. På denne bakgrunn kan det fremstå som uheldig at departementet begrenser seg til kun å vurdere ny regulering, og ikke har utredet ulike kompetansetiltak. Uten tilstrekkelig kompetanse innen miljø på bestillersiden kan effekten av den nye reguleringen bli mindre enn ønsket.

Et annet god eksempel på et rødt lys og svært krass kritikk fra Regelrådet, er forslag fra Arbeids og inkluderingsdepartementet i 2022 om endring i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak, som  senere er vedtatt. Her beskrev Regelrådet både store svakheter i utredningene, blant annet at kostnadene kan bli betydelige for næringslivet, uten at dette er utredet, og at forslagene også er utformet slik at de kan komme til å virke mot  sin hensikt:

"Forslagene i høringsnotatet er inngripende og vil påvirke mange virksomheter i forskjellige næringer. Høringsnotatet beskriver flere mulige store samfunnsøkonomiske effekter av forslagene og Regelrådet mener derfor at det burde vært utført en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse i denne saken.  Departementet har i høringsnotatet ikke drøftet alternative virkemidler for å nå målet med reguleringen. Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Positive og negative konsekvenser er drøftet i høringsnotatet, men departementet har ikke vurdert virkningene samlet. Siden tiltakene har en rekke negative konsekvenser for næringslivet, og kan bidra til å redusere samlet aktivitetsnivå og etterspørsel etter arbeidskraft, stiller Regelrådet spørsmål ved om enkelte av forslagene kan virke mot sin hensikt. En fullstendig samfunnsøkonomisk analyse ville gitt et bedre bilde av de samlede virkningene av tiltakene og dermed et bedre beslutningsgrunnlag."

Dette er klare og tydelige beskjeder om hvor viktig det er at offentlige myndigheter, og i dette tilfellet departementer, gjør jobben sin og vurderer konsekvensene før de fremmer inngripende forlag som i verste fall ikke vil virke, eller virker mot sin hensikt. Regelrådet mener ikke noe om hensikten med forslagene er god eller dårlig, eller den partipolitiske uenigheten som måtte være i ulike saker, men om konsekvensene er godt nok belyst og forstått, og om andre og mindre belastende måter å løse problemet på kunne vært utredet. Jeg vil også anbefale Regelrådets ganske ferske årsrapport for 2023 som beskriver hva de har jobbet med i 2023 og hva de prioriterer av temaer og saksområder fremover..

Hindringer for offentlige digitale tjenester

Hva er det som hindrer offentlige virksomheter i å digitalisere tjenester til innbyggere og næringsliv mer og raskere enn i dag? En kilde til kunnskap om dette er Statistisk sentralbyrås undersøkelser om digitalisering i offentlig sektor der de rett og slett spør kommuner, fylkeskommuner og statlige etater om hva de opplever at de største hindringene er. Er det ressurser? Er det kompetanse? Er det vriene lover og regler? Eller er det rett og slett at andre man er avhengig ikke er langt nok fremme?

Svarene er kanskje ikke så veldig overraskende. SSB har gitt seks svarmuligheter, og man kan oppgi flere hindringer på en gang. Alle seks alternativer skårer ganske høyt, men med litt variasjon. Og selv om mye er ganske likt på tvers av virksomheter, er det forskjell på store og små virksomheter og også noen forskjeller mellom statlige virksomheter og kommuner. 

For å ta det i tur og orden: Øverst på listen over hindringer, med 68 prosent i staten og 77 i kommunene, oppgis det at det er vanskelig å frigjøre ressurser til utvikling. Om det med ordet "ressurser" menes penger til digitalisering, eller tid og kompetanse, er ikke helt tydelig, men jeg antar at hovedproblemet kanskje er at den daglige driften krever så mye at det ikke er tid til og personer nok til å prioritere digitale utviklingsprosjekter. Offentlige sektor, og spesielt kommunesektoren, er driftstunge organisasjoner med ansvar for helse, omsorg, opplæring og andre kritiske tjenester i samfunnet som har førsteprioritet. Det paradoksale blir naturligvis at den digitaliseringen som skal frigjøre mer kapasitet til andre ting må vente, nettopp fordi det er så mange andre ting som haster mer.

Hindring nummer to handler om at utgiftene til IKT er høyere enn forventet. Også dette er litt hyppigere nevnt i kommunesektoren, med 66 prosent, enn i staten, der 53 prosent er svarer at dette er en hindring for digitalisering. Det vi ikke kan lese ut av disse tallene er om kostnadene er høyere enn forventet på grunn av dårlig planlegging, urealistisk budsjettering, eller om svaret skyldes helt andre årsaker.

Avhengighet av utvikling hos andre aktører i offentlig eller privat sektor er den neste forklaringen på listen, med 49 prosent i statlige virksomheter og 51 prosent i kommunene. Hva som ligger i denne forklaringen er ikke helt lett å vite, og det kan være flere ganske ulike ting. Hvis jeg skal våge meg på å gjette kan det handle om at digital løsninger som utvikles for flere virksomheter, og som det er meningen at mange virksomheter skal ta i bruk, som for eksempel pasientjournalløsninger i kommunehelsetjenesten, eller løsninger for å dele data på en sikker måte, ikke har blitt ferdig som forutsatt. Kanskje har virksomhetenelatt være å gjøre ting på egenhånd, og ønsket å satse på en fellesløsning, men dette tar tid.

Fjerde hindring som oppgis er manglende kompetanse i virksomheten. Ikke særlig overraskende, men kanskje litt overraskende at den ikke er enda høyere oppe på listen over hindringer. 38 prosent av statlige virksomheter og 53 prosent av kommunene oppgir dette som en stor hindring. Her viser bakgrunnstallene at det særlig er de mindre statlige virksomhetene og de små kommunene som sliter mest med å få tak i kompetansen de trenger for å digitalisere mer,

Lover og regler som må endres og tilpasses digitale løsninger nevnes av 36 prosent av statlige virksomheter og og av 30 prosent av kommunene, og den eneste hindringen som nevnes av flere i staten enn i kommunene. Og det er ikke så overraskende. I kommunene gjelder det nasjonale lov og regelverket alle, og det er mange som kan jobbe sammen for å få til nødvendige justeringer, mens mange statlige virksomheter har egne lover, regler og paragrafer som gjelder akkurat dem, og som kanskje ikke prioriteres høyt nok i køen av alt man burde gjøre for å legge til rette for digitalisering og omstilling. En lovbestemmelse som regulerer formkrav for søknader om tilskudd eller utbetaling av ytelser kan virke smått i den store sammenhengen, men kan være en avgjørende hindring for å hente ut effektiviseringsgevinster eller samhandlingsmuligheter. Kanskje er det ikke alltid behov for å vedta nye lover som er problemet heller, men å avklare hvordan lovbestemmelser skal forstås og praktiseres når man skal utveksle persondata eller etablere en skyløsning for en ny offentlige tjeneste, og ikke er helt sikker på hva som gjelder.

Nummer seks på listen over hindringer er at det mangler felles offentlige løsninger eller infrastruktur for å få til mer digitalisering. Ting som en enkelt kommune eller virksomhet ikke kan gjøre alene, men som trenger en eller annen fellesløsning å bygge tjenesten på toppen av. Dette nevnes av 31 prosent av statlige virksomheter og hele 50 prosent av kommunene. Også her tenker jeg det spiller inn at kommunene i bunn og grunn gjør akkurat det samme og kan oppnå store gevinster der det finnes fellesløsninger alle kan bruke, men ikke når løsningene ikke finnes oppleves det som en hindring.

Er det så noen felles tråd i disse forklaringene på hvorfor det ikke digitaliseres enda mer? Undersøkelsen viser i hvert fall at det er behov for å holde innsatsen oppe når gjelder å investere i ulike fellesløsninger og felleskomponenter på tvers av virksomheter. Og jeg tror den også viser hvor viktig det er å veilede virksomheter når det gjelder hvordan lov- og regelverk kan legge begrensninger, men kanskje også skape muligheter når man gjør det på rett måte. Men også når dette er på plass kan det være vanskelig å frigjøre nødvendig kapasitet til å implementere digitale tjenester. Det å sortere mellom kortsiktige og langsiktige behov, og rydde plass til å investere i digitale tjenester er en utfordring som neppe vil forsvinne med det første.

Næringsrettet forskning - en strategi som ikke er en strategi

Regjeringen la i forrige uke fram et dokument med tittelen "Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling". Og det høres jo riktig interessant ut. Men noen strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling er dette imidlertid ikke. 

Og dokumentet sier i grunnen veldig klart fra allerede i innledningen om at her er det masse ting som skal uttredes videre, før  det kan pekes ut retning og lages strategi på ordentlig:   

"Siden de offentlige virkemidlene skal finansiere ulike deler av forskningssystemet, er regjeringen opptatt av at det skal være en god balanse mellom virkemidler som bidrar til langsiktig kunnskapsoppbygging i og for næringslivet, virkemidler som bidrar til tilstrekkelig stor forskningsaktivitet og evne til å utnytte kunnskap andre steder, og virkemidler som kan finansiere de store, banebrytende prosjektene. Regjeringen vil fremover vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet i hvilken grad forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig til samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet."

Dette er med andre ord et dokument som forteller at regjering ikke vil jobbe med å gjennomføre noe bestemt nå, men vurderer om og hvordan den skal jobbe med saken senere. 

Nå er likevel ikke dokumentet helt uinteressant. Man finner noen sammenligninger mellom Norge og andre land, en oversikt over hvor norske bedrifter er på listen over verden 2500 bedrifter med høyest forskningsinnsats (der er det er 9 norske), samt noen andre faktafremstillinger om hvordan det står til med den næringsrettede forskningen i Norge. Her er det også omtaler av hvordan de ulike offentlige virkemidlene for  å fremme forskning i næringslivet er innrettet, og hva de ønsker å oppnå. Et par steder er dokumentet også tydelig  på at noe ikke er bra nok, for eksempel at virkemiddelet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) burde oppnå mer i form av konkrete kommersielle resultater i næringslivet.

På flere områder er dokumentet forbausende gammeldags, og løfter frem gamle problemstillinger og mål, og erklærer at de fortsatt gjelder, men uten å ha noen realistiske planer for hvordan vi skal nå målet. Dette gjelder ikke minst for det såkalte tre-prosent-målet for forskning som andel av BNP, der en prosent skal være offentlig finansiert og to prosent finansiert av næringslivet. Dette målet ble fastsatt i 2005, og skulle nås innen 2010. Slik gikk det ikke. I dag er den offentlig finansierte forskningen på like under 1 prosent av BNP, nær målet, mens ambisjonen om at næringslivet skal bidra med to prosent er vi fortsatt langt unna.

I dag er den næringslivsfinansererte delen av forskningen er på omkring 1,2 prosent av BNP. Det har vært en økning de siste årene i denne andelen, ikke minst på grunn av utvidelser av Skattefunn under forrige regjering, men det er ingen utsikter til at vi vil nå 2 prosent av BNP i overskuelig fremtid. Dette er jo heller ikke noe man kan gjennomføre gjennom vedtak i regjeringen eller stortinget, slik man kan med offentlig finansiert forskning, men noe næringslivet selv må gjøre. Ikke fordi regjeringen har bestemt det, men fordi det er lønnsomt. Det myndighetene kan gjøre for å bringe oss dit er å lage rammevilkår og virkemidler som støtter opp om en kraftig økt forskningsinnsats i næringslivet, for eksempel gjennom skatteinsentiver for forskning, mer offentlig finansiert næringsrettet forskning, eller gjennom tematiske satsinger, forskningsinfrastruktur, virkemidler for deltagelse i EU-prosjekter og andre ting som gjør at forskning lønner seg litt mer enn det ellers gjør. Men det er det ingenting som tyder på regjeringen har planer om slik satsinger. De virker tvert imot førnøyd med at den offentlige finansierte forskningen er på nesten en prosent av BNP, og skriver ikke noe sted at den skal økes. Og da blir denne innledende diskusjonen om mål for næringslivets forskning ganske bortkastet.

Det samme problemet med manglende samsvar mellom ambisjoner og virkemidler gjelder også ambisjoner om å få til mer kommersialisering av forskning fra universitetene gjennom støtte fra Forskningsrådets Forny-program. Og for ambisjonen om å få mer kommersialisering og internasjonalisering av forskningsbasert innovasjon gjennom SFI-ordningen. Nå er det ingenting galt med slike ambisjoner. Men dette er blitt 15-20 år gamle ordninger som har hatt disse ambisjonene hele veien. Hvis det da er slik at de ikke leverer slik de skal, og regjeringen har helt rett i at vi må ha ambisjoner om å få til mye mer, ja, da må man jo gjøre noe konkret for å få det til. Men i følge dette dokumentet skal regjeringen "vurdere", "evaluere" og "utrede", men ikke "gjøre".

Det næringslivet vi skal leve av og og jobbe i fremover vil være mer teknologisk og digitalt, mer kunnskaps- og forskningsinstensivt, og må ha større evne til innovasjon og omstilling. Det skal også være grønnere og få mer ut av mindre ressurser. Det innebærer tettere koblinger mellom næringsliv og forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det innebærer at næringslivet må finne partnere og bygge allianser også andre steder enn i sine tradisjonelle leverandørkjeder. Næringslivets forskning blir viktigere enn før. Og heldigvis er det næringslivet selv som  har hovedansvaret for å sørge for dette. Det er bedriftene som må bestemme hva de har tro på og hva de skal satse på. Men det vil åpenbart hjelpe om myndighetene er mer fremoverlent enn det som kommer til uttrykk her.

Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, hoder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor utover i mai 2016. 

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det o dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå. 

Lana Del Rey + Billie Eilish

Ny video på YouTube der Billie Eilish og Lana Del Rey opptrer sammen på Coachella-festivalen i innlandet i det sørlige California, som ble gjennomført nå i april. Her er det to artister som åpenbart har stor respekt for hverandre og er oppriktig begeistret for gjøre noe sammen:

Pet Shop Boys: West End Girls

Helgen tilbringes i London, der det både er London Marathon og semifinale i FA-cupen mellom Manchester  United og Coventry på Wembley, begge på søndag. Det første er jeg ikke med på, det andre skulle jeg gjerne sett på stadion, men det er umulig å få tak i billetter, så det blir forhåpentligvis en fotballpub i nærheten i  stedet. 

Og så blir det god mat og drikke. I går var det fish'n'chips i Soho, og derfra gikk turen gjennom party- og barområdet ned mot Picadilly Circus, på best vestkant. Og hva passer vel bedre enn Pet Shop Boys klassiske "West End Girls". Den kom ut i to ulike versjoner, først i 1984 og så i 1985, og den andre gangen gikk den til førsteplass på hitlistene både i UK, USA og mange andre land.

Lilly Allen: LDN

Jeg skal til London denne helgen og London er også et passende tema for helgens musikkvideoer her på bloggen. Dagens bidrag er Lilly Allens sang LDN som kom ut i 2006 og var en av hennes tidligste sanger. Sangtittelen "LDN" virker kanskje litt rar i dag, men i 2006 var dette navnet på London på "sms-språk". 

En annen interessant ting med Lilly Allens tidlige karriere er at etter at hun fikk platekontrakt var ikke plateselskapet spesielt opptatt av å markedsføre henne, så hun ble en mester i å markedsføre seg selv på datidens store sosiale medieplattform, "MySpace", og var en foregangsfigur når det gjaldt å skape interesse hos publikum gjennom sosiale medier, og på den måten bli oppdaget av aviser og TV. Ikke så uvanlig i dag, men i 2006 gjorde hun noe som var veldig nytt.

Og så er jo videoen veldig kul, med den store kontrasten mellom drømmetilværelsen og den brutale virkeligheten. Jeg kan ikke huske at jeg var så begeistret for Lilly Allen i 2006, men jeg hører og ser nå at det burde jeg kanskje vært. Hun har vært en viktig trendsetter. Her er Lilly Allen og "LDN":

Nasjonal transportplan 2025 - 2036

I føljetongen av stortingsmeldinger om langsiktige planer og prioriteringer fra regjeringen før sommeren (det har også kommet langsiktige planer for helse og forsvar), er en særlig viktig del av den politiske allmenndannelsen å kunne noe om hva som står i Nasjonal transportplan. Ja, for mange politikere landet rundt er det få sitt lokale samferdselsprosjekt inn i Nasjonal transportplan selve meningen med politikk, mens det å ikke nå opp kan bidra til å avslutte en lovende karriere.

Denne gangen er nok mange, også i regjeringspartiene, skuffet, over Nasjonal transportplan (NTP). Det er nemlig ikke rom for så mange nye prosjekter ut over ting som allerede er vedtatt og igangsatt. Etter en ganske sterk vekst i samferdselsbudsjettene, der realveksten til det som faller innenfor NTP har vært 43 prosent mellom 2014 og 2023, legges det nå opp til  en flat utvikling. Og det til tross for at prognosene sier at etterspørselen vil øke videre, det kommer nye EU-krav om sikkerhet og digitalisering, og vedlikeholdskostnadene øker. Men, så skal forvar og helse har en mye større andel av statsbudsjettet fremover. Da blir det mindre enn før til nye samferdselsprosjekter. Eller som regjeringen sier det:

"I lys av et redusert handlingsrom og endrede rammebetingelser blir det nødvendig å effektivisere ressursbruken og gjøre omprioriteringer innenfor budsjettene. I Nasjonal transportplan 2025–2036 legger regjeringen vekt på å ta bedre vare på eksisterende infrastruktur og sørge for at den yter best mulig, ivaretar transportsikkerheten og er tilpasset et fremtidig klima. Regjeringen vil rette en betydelig innsats mot drift, vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur."

Mye kaffe og kake

Kanskje dette er til glede for Frank Sve, FrPs transportpolitiske talsperson på Stortinget, som utmerker seg ved å ha penger til det aller meste innenfor samferdsel. Han har naturligvis en mer levende og morsom beskrivelse av hva som har skjedd:

"Sve viser til at regjeringen de siste ukene har reist rundt og spist kake for å feire at prosjekter fortsatt ligger inne i NTP. Problemet er at en rekke av disse prosjektene skulle bygges raskt i den gamle transportplanen, men er utsatt i den nye. - Skal regjeringen reise rundt og spise kake for alle prosjektene de utsetter og ikke finansierer får vi etter hvert et folkehelseproblem. Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite."

Nasjonal transportplan 2025-2036 er et dokument på omkring 240 sider som pleier å bli til ved at de forskjellige sektorene, vei, fly, sjø og jernbane, og de forskjellige landsdelen, fylkene og kommunene, kommer med sine ønskelister, som regjeringen sorterer og fordeler utover planperioden. Så legger Stortinget på noen ekstra prosjekter til slutt, gjerne noen av de minst samfunnsøkonomisk lønnsomme som ikke nådde opp. Men i praksis er ikke det så farlig, fordi penger må bevilges i statsbudsjettet og ikke i langtidsplaner. Effekten av flere prosjekter, som blir dyrere underveis, er at det blir mer det ikke er penger til og som aldri startes opp, og at enda flere blir skuffet.

De siste 100 sidene - prosjektene

På den positive siden opplever jeg at den nye Nasjonal transportplanen er innrettet litt annerledes enn før. Ja, de siste 100 sidene er sektorgjennomganger. Først av nasjonale transportkorridorer, så veisektoren, jernbanesektoren, sjøtransport, luftfartssektoren og, til slutt, byområdenes særlige utfordringer. De som leter for å finne ut om prosjektet deres er med i planene, og i hvilken periode de kommer, må lete her. Dette er kapitler som også gir ryddige og faktabaserte beskrivelser av hvordan dagens samferdselsinfrastruktur i Norge ser ut, og hvordan ting skal utvikle seg fremover. Noen stor endring i hvordan varer og mennesker skal flytte på seg legges ikke regjeringen opp til. Også mer radikale tanker om å flytte mer varetransport over på jernbane og kjøl ser ut vil å være dempet ned denne gangen. 

Mest skuffende når det gjelder å beskrive og pakke ut komplekse transportutfordringer, og hvem som skal bestemme og betale, er nok det siste kapitlet om hovedprioriteringer i byområdene (kapittel 17), som faktisk stuper rett inn i en drøfting av virkemiddelet byvekstavtaler, i stedet for å løfte blikket når det gjelder transport-, mobilitets- og miljøutfordringer i byområdene, og drøfte mer overordnet om hva teknologiutviklingen muliggjør og hvilke rammebetingelser og virkemidler som legger opp til den utviklingen vi ønsker oss. Med tanke på at det ikke er mer enn litt over fire år siden et nytt bompengeparti preget diskusjonene før et kommunevalg, og utløse nye politiske løfter om ting det er vanskelig å innfri, er det rart at byområdenes utfordringer ikke blir drøftet mer grundig. Men kanskje er det slik at dette kapitlet er blitt så kort og lite konkret fordi det ikke er lagt opp til noen nye større kollketiv- eller samferdselssatsinger i og rundt byene. 

Tilbake til begynnelsen

Men tilbake til begynnelsen: De første 130 sidene i Nasjonal transportplan gjør et forsøk på å være mer overordnet innrettet enn å bare se på listen med prosjektplanene de 10 neste årene. Her er det en omtale av rammer og prinsipper for transportpolitikk i stort, hvordan prognosene for etterspørsel ser ut i årene som kommer, det er drøftinger av hvordan ulike transportformer kan, eller ikke kan, erstatte andre, for å oppnå bestemte mål. For eksempel lavere utslipp. NTP inneholder også kapitler om transportsektorens rolle i sikkerhet og beredskap og klimatilpasning, når det gjelder å forebygge klima og naturutfordringer og når det gjelder arbeidet med å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken. I kapitlet og klima og miljø er det også noen interessante drøftinger av hvor nært ulike  teknologier i ulike deler av transportsektoren er å levere nullutslippsalternativer.

Kilt inn mellom disse nevnte første kapitlene om overordnede rammer og samfunnsmål, og de siste kapitlene om prosjektporteføljer, er det tre kapitler som egentlig burde bygge denne broen ved å adressere de overordnede strategiene for å lykkes med endring. De heter "Digitalisering og teknologiske muligheter", "Mer for pengene" og "Organisering og styring". Tre korte kapitler med lovende overskrifter som pirrer nysgjerrigheten, men som stort sett ikke beskriver noe handlingsrettet av betydning. Vi leser at organisatoriske endringer som er gjort i jernbanesektoren skal reverseres og at det skal være mindre konkurranse mellom leverandører. Kapitlet om å få mer for pengene handler mest om at det skal brukes mer penger på vedlikehold og mindre på nybygg, men noen større analyse av veien til et mer effektivt transportsystem et det ikke. 

Teknologi og digitalisering

Det største mangelen av alle i denne langtidsplanen er at det ikke er noen ordentlig drøfting av hvordan teknologi for innsamling, gjenbruk og deling av data, og teknologi og virksomhetsmodeller for å automatisere, effektivisere og bedre ressursutnyttelsen kan gi gevinster for både personmobilitet og varetransport. Transportsektoren står foran noen enorme endringer og store nye muligheter, blant annet drevet av sensorteknologi, stordata, automatiseringsteknologi og kunstig intelligens. Ja, transportsektoren er sannsynligvis et av de områdene i samfunnet som vil bli mest berørt av teknologisk endring i årene som kommer. Hvordan dette kan og bør skje hadde fortjent en mye mer sentral plass.

Mange av endringene som kommer er drevet frem av FoU-intensive teknologibedrifter i og utenfor den tradisjonelle samferdelsindustrien. Omstillingen vil bare lykkes i et samspill mellom private bedrifters innovasjon og samferdselssektorens myndigheter, rammebetingelser og tiltak. Nasjonal transportplan nevner noen av disse utviklingstrekkene, og skraper litt i overflaten også når det gjelder forskning, regelverksutvikling og tilrettelegging for datadeling, men det er veldig lite som tyder på en ambisjon om at Norge skal ligge i forkant, eller spille noen sentral rolle i den digitale transformasjonen av transportsektoren. 

Så lurer jo jeg på om det er noen god grunn til at Norge, med ambisiøse mål når det gjelder klima, miljø, sikkerhet, kostnadsreduksjon og mobilitet skulle la være å ha noen slike ambisjoner. Med store avstander, lang kyst og mye dårlig vær, burde vi kanskje være opptatt av å utnytte de mulighetene teknologiutvikling og datadeling gir oss? Da må i så fall oppfølgingen av nasjonal transportplan bli mye mer konkret .

The Cure: High

Den mest kjente sangen fra The Cures album "Wish" fra 1992 er "Friday I'm in Love", men det var ikke den som kom ut som den første singelen fra albumet, den kom  som  nummer to. Første singen var "High", en annen fin poplåt fra The Cure. Albumet "Wish" utmerket seg ellers med mange veldig korte sangtitler, som "Open", "End", "Apart", "Cut", "Trust", og  den nevnte "High":

The Cure: Friday I'm in Love

 Det er vel smått utrolige 32 år siden singelen "Friday I'm in Love" kom ut, våren 1992. The Cure var allerede da blitt veteraner og albumet "Wish" var det 9. studioalbumet deres, og det mest kommersielt suksessfulle. Her er en remastret versjon av den originale musikkvideoen med The Cure fra 1992:

Norges største universiteter

Det har skjedd store endringer i den høyere utdanningssektoren de siste årene. Antall studenter har økt jevnt. Det har vært flere sammenslåinger. Og flere høyere utdanningsinstitusjoner har fått universitetsstatus. Men hvordan har dette påvirket størrelsen på universitetene i Norge? Hvilket universitet er størst, målt i antall studenter, og hvordan er den videre rekkefølgen?

Det er ikke så veldig lenge siden Universitetet i Oslo var klart størst foran de andre "gamle" universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø, med de regionale høyskolene et stykke bak. Og med BI som en privat suksesshistorie som forstyrret rekkefølgen litt. Det siste er fortsatt tilfelle, men ellers viser Statistisk sentralbyrås tall at mye har skjedd med rekkefølgen.

For det første er ikke Universitetet i Oslo Norges største universitet, og det begynner å bli noen år siden de var det. Nå er det NTNU med campus i Trondheim, Ålesund og Gjøvik som er størst med over 43 000 studenter. mens UiO er på andre plass med over 25 000 studenter. Mens OsloMet - storbyuniversitetet, med campus i Oslo og Lillestrøm, er rykket helt opp til en tredjeplass med 22 400 studenter. Mens Handelshøyskolen BI er oppe på en fjerdeplass med 20 500 studenter.

Etter denne innledende NTNU og Oslo-dominansen, kommer de største universitetene og høyskolene i landet ellers på rekke og rad. I en gruppe med mellom 15 000  og 20 000 studenter finner vi universitetene i Bergen, Sør-øst Norge, Tromsø og Høgskulen på Vestlandet. På 9. plass og i rask vekst etter både sammenslåinger og organisk vekst, finner vi den private Høyskolen Kristiania. Og så kommer Høyskolen i Innlandet på 10. plass og deretter universitetene i Agder, Stavanger, Bodø (Nord Universitet) og Ås (NMBU).

11 274 kjørte km pr personbil

I 2023 kjørte hver norske personbil i gjennomsnitt 11 274 kilometer. Mens biler som er yngre enn 5 år kjørte 14 345 km så kjørte biler som er eldre enn 5 år 10 813 kilometer i gjennomsnitt. Dette og mye annet kan vi lese om i Statistisk sentralbyrås (SSB) statistikk om kjørelengder for 2023. 

Her finner man ut at det er minst personbilkøring på små øyer i distrikts-Norge. Listen er toppet av Værøy, Røst, Kvitsøy, Vevelstad, Utsira, Herøy, Vega, Lurøy, Hasvik, Lurøy og Træna, og av disse kommunene er det vel bare Vevelstad som ikke helt, eller i all hovedsak, er en øy. Flest kjørte kilometer har bilene lenger inn i landet, i Gjerdrum, Åseral, Engerdal, Bykle, Høylandet, Nannestad, Vestby og Hvaler. Seks av de topp 10 er faktisk i gamle Viken fylke, men det ikke kommunene i nærmest Oslo det kjøres mest.

I 2023 ble det totalt kjørt 35 675,7 millioner kilometer, en økning på 1 prosent fra 2022. Pr bil var økningen på 1,6  prosent fordi det var en liten nedgang i antall biler i Norge, for første gang siden 1990-tallet. 

Men hvordan fordeler så kjøringen seg på ulike drivstofftyper? Er det slik at det nå kjøres flest kilometer med elbil etter at salget av nye elbiler passerte både diesel- og bensilbiler allerede for flere år siden? Som grafen over sider er det fortsatt ikke slik, men den er ikke lenge til det skjer. Elbilene passerte bensinbilene i 2022 når det gjelder antall kjørte kilometer, men det er fortsatt slik at det kjøres aller mest med dieselbil. SSB skriver:

"I 2022 ble det for første gang kjørt mer med elbiler enn bensindrevne personbiler. Denne trenden fortsatte i 2023. 9,9 milliarder kilometer ble kjørt med norske elbiler i fjor, nesten 3,5 milliarder kilometer lenger enn bensindrevne personbiler. Selv om kjørelengde med elbiler øker, er det allikevel mest kjøring med diesel som drivstoff.

Den samlede kjørelengden til norske elbiler økte med 24 prosent fra 2022 til 2023, og utgjorde dermed i underkant av 28 prosent av den samlede kjøringen med personbiler i alt. Det er en økning fra noe under 23 prosent av kjøringen i 2022, og tilsvarer litt mer enn andelen av norske personbiler registrert som elektrisk drevne. Den samlede kjørelengden for norske elbiler er nesten tredoblet de siste fem årene."

Nasjonal helse og samhandlingsplan

En ny og overordnet stortingsmelding om helse- og omsorgstjenestene ble lagt fram av regjeringen nettopp, og ligger til behandling i Stortinget. Dette er et dokument som pleier å komme hvert fjerde år, og har hatt litt ulike navn. I 2019 het den Nasjonal helse og sykehusplan 2020-23. Denne gangen har den skiftet navn til Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024-27, og i det nye navnet ligger det kanskje et budskap om at mange flere enn sykehusene har viktige roller i dette økosystemet av helsetjenester, og kunne vært nevnt. Blant annet blir en stadig større del av helse- og omsorgstjenestene levert av kommunene.

Jeg må innledningsvis nevne noen viktige ting jeg liker ved denne meldingen og som har med form og struktur å gjøre. For det første åpner den med en slags bruksanvisning som forklarer hvordan denne stortingsmeldingen forholder seg til andre politiske dokumenter om helse og omsorg. Den forklarer hva den er, og hvor og hvordan andre utredinger, strategier og meldinger kommer inn, som Helsepersonellkommisjonens rapport, ekspertutvalget som gikk gjennom allmennlegetjenesten og fastlegeordningen, stortingsmeldinger om folkehelse, helseberedskap, hjemmebasert omsorg og psykisk helse. Det er laget strategier for områder som demens, diabetes og for persontilpasset medisin. Bare for å nevne noe av det viktigste denne meldingen søker å bygge videre på og forsøksvis skal få til  til å henge sammen.

Seks hovedgrep

Det andre som er bra med formen og strukturen på denne meldingen er at den ganske tidlig introduserer seks problemstillinger, kalt "hovedgrep" som skal fungere som en slags tematisk tråd gjennom dokumentet. Kapittelstrukturen er ikke helt identisk med hovedgrepene, men det fungerer stort sett bra. De seks problemstillingene er:

• Å rekruttere og beholde nok personell med rett kompetanse i helsetjenestene. Dette er en forutsetning for å få til alt det andre som skal gjøres, og naturligvis ikke helt enkelt å løse med den demografiske utviklingen vi har.
• Endre finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten i retning mindre mindre vekt på aktivitet og mer vekt på rammefinansiering. Det er også en vridning bort fra å forutsette at det tas ut løpende gevinster på grunn av effektivisering, innovasjon og digitalisering.
• Prøve ut og innføre nye organisasjonsformer for å både oppnå bedre bruk av personell og mer sammenhengende tjenester. Her er man opptatt av å hver mer fleksible når det gjelder å jobbe på tvers av virksomhetene, slik at det er tjenestekjeden og ikke bare virksomheten som er er styrende for hvor man er ansatt.
• Ny strategi for digitalisering av helse og omsorgstjenestene. Jeg er litt usikker på om det som står i meldingen er tydelig og konkret nok til å bli omtalt som en ny strategi, men det er i hvert fall slutt på mye i strategier vi vi har hatt før, inkludert målet om "en innbygger,  en journal", som jeg ikke tror er nevnt noe sted. Jeg kommer litt tilbake til denne.
• Forenkle og tydeliggjøre regelverk for at fagfolkene skal bruke mindre tid på byråkrati og mer tid på pasientene. Fjerne noen tidstyver, rett og slett. Her vil naturligvis også digital teknologi være en viktig forutsetning for å få til slike avbyråkatiserende endringer.
• En bedre allmennlegetjeneste, med bedre oppfølging av pasienter med sammensatte behov. Sammensatte behov og samspill mellom de ulike delene av helsetjenestene går igjen som tema mange steder i stortingsmeldingen, og allmennlegenes rolle er også en viktig del av drøftingene.

Men hva er egentlig retningen helsetjenestene skal gå i når det man lykkes bedre på disse seks områdene? Hva er er effekten vi ønsker å oppnå, og som både offentlige budsjetter og særlig pasienter og pårørende skal merke? Det tredje som er bra i denne meldingen er at den tydeliggjør at forebygging og mestring skal ha en langt mer sentral plass i prioriteringer og ressursbruk. Dette er noe vi bare delvis har fått til og som må prioriteres enda høyere i årene fremover. Hvis ikke vil vi ikke ha ressurser nok til å til å løse de andre oppgavene. 

Å forebygge er billigere enn å reparere og bedre og mer behagelig for hver enkelt av oss. Men det er en rekke gode grunner til at det er vanskelig å få til i praksis, og kapittel 3 i meldingen har en god gjennomgang av alle de tingene som kommer i veien for å forebygge mer og bedre. Det handler både om organisatoriske, juridiske, budsjettmessige, faglige og ledelsesmessige barrierer som må overvinnes, og som krever både bedre insentiver og en kraftfull rydding og fjerning av hindringer. Intensjonen er god,  men etter å ha lest meldingen er jeg fortsatt i tvil om tiltakene er kraftfulle nok til å oppnå et såpass krevende mål.

Noen hull og svakheter.

Helse og omsorgssektoren er en stor og stadig større del av offentlige budsjetter. Ser man på tjenestekjedene og på hele økosystemet omfatter den veldig ulike typer aktører og mange virksomheter som fungerer i et komplekst samspill mellom ulike statlige, kommunale, private og frivillige eiere og finansieringssystemer. Å forandre på ting er ikke spesielt lett, men likevel helt nødvendig, skal vi tro nasjonal helse- og samhandlingsplan. Og, som nevnt, peker denne stortingsmeldingen på noen sentrale "hovedgrep" som må gjennomføres for å få til endringene. 

Men om denne diagnosen har noe for seg, og det tror jeg den har, så er spørsmålet om resepten og behandlingen som foreskrives i meldingen er treffsikker om kraftfull nok til å svare på utfordringen? Jeg synes ikke det virker slik. Noen av utfordringene ligger i å få riktige rammebetingelser og nok kraft innenfor de "hovedgrepene" som  er beskrevet. Noe ligger i områder som hadde fortjent en langt mer sentral plass enn det de får i denne meldingen. For eksempel  hvordan samspillet med aktører utenfor helsetjenestene bør fungere, ikke minst når det gjelder innovasjon. Som med Helsepersonellkommisjonen er også stortingsmeldingen tydeligere på alt som vil gå galt hvis vi fortsetter på dagens kurs, enn på å beskrive hvilke endringer som må gjennomføres, Jeg vil nevne fire ting som er avgjørende for å lykkes, men som jeg tror ikke har fått en sentral nok plass:

For det første må finansieringssystemet støtte opp om den omstillingen som skal gjøres. Det varsles nå endringer der basisfinansieringen av spesialisthelsetjenesten økes og den aktivitetsbaserte finansieringen tas ned. Ressursbruken i helsesektoren økes uansett når det blir flere eldre, men det har vært knyttet en effektiviseringskomponent til dette. Den tas nå bort. Og for kommunesektoren fortsetter systemet med rammefinansiering, som er bra, men et helt annet system enn spesialisthelsetjenesten har. Hvilket må bety at en del mindre enheter i spesialisthelsetjenesten med lavere aktivitet enn andre, kan opprettholde driften lengre enn de ellers ville gjort. Men de får verken flere ansatte eller bedre kvalitet på tjenestene på denne måten. Mer penger gjør det ikke veldig mye mer bærekraftig på sikt. Kanskje hovedeffekten blir at andre sektorer i samfunnet får mindre penger. For eksempel kommunesektoren.

Datadrevet helsesektor

For det andre må helsesektoren bli langt mer datadrevet og digital på tvers av de forskjellige delene av virksomheten. Og den må ha en form for målbilde og veikart for å komme dit. Det kan hende at regjeringen nå gjør rett i å droppe ambisjonen om et felles system for "en innbygger en journal" slik helseminister Jonas Gahr Støre lanserte den i sin tid, eller slik den ble beskrevet i konseptvalgsutredningen om Akson, eller i den særegne geografiske varianten som heter Helseplattform Midt-Norge. Den delen av det tidligere Akson som handlet om kommunale journaler er nå overlatt til kommunene og KS, og vil kanskje bli realisert som lokale eller regionale prosjekter. Helseplattformen i Midt-Norge finnes, men har ser ikke ut til å ha ambisjoner utenfor egen region.

Men det blir ikke en ny digitaliseringsstrategi av å si at den gamle strategien ikke gjelder lenger. Man må også beskrive hvilke prinsipper, mekanismer og insentiver som skal gjelde fremover i både det store og det lille bildet. Det er noen setninger i meldingen som peker i retning av mer datasentriske modeller for å forvalte og dele data, men da handler det mer om tilgang til data for forskere enn om pasientbehandling. Det er også mye omtale av et nytt virkemiddel for helseteknologi som kom nå i 2024, men det er en søkbar tilskuddsordning på bare 150 millioner kroner i året, ikke noe som vil bygge sammenheng på tvers. Hva er ambisjonene innenfor bruk av KI, genetikk og personalisert medisin, støttet av data? Det får vi ikke svar på. Kanskje en en bra oppfølging her ville være å faktisk lage en ny digitaliseringsstrategi for helse- og omsorg?

For det tredje legger både helsepersonellkommisjonens analyse, stortingsmeldingen om å bo lengre og tryggere hjemme, og denne stortingsmeldingen, opp til en massiv oppgaveflytting fra staten til kommunene, i takt med at eldrebølgen vokser i styrke. Veksten i tjenestetilbudet skal skje i kommunene,  ikke i sykehusene. Men hvor er strategien for å komme dit og som er så kraftfull og  konkret at det kan gå bra når kommunene får enda mer ansvar enn de har i dag? En plan for for at kommunene over hele landet har den fagkompetansen og den kapasiteten som trengs.

Behov for mer innovasjon

Den fjerde bekymringen jeg vil nevne er mer innovasjon i helsesektoren. Et tema som omtrent ikke er nevnt i stortingsmeldingen i det hele tatt, men som er forutsetningen for  at vi skal få regnestykkene til å gå opp. Vi må få mer for mindre. Da kreves det både produktinnovasjon, tjenesteinnovasjon, og virksomhetsmodellinnovasjon, men også innovasjoner når det gjelder anskaffelser, regelverk og prosesser. Kompetansen på hva innovasjon er og hvordan det ledes og gjennomføres må styrkes kraftig, ikke minst hos ledere i helsesektoren, For eksempel ved å ta i bruk Step Up, et verktøy for en mer innovativ helsetjeneste. Tjenestene må styres,  ledes og måles med innovasjon som et sentralt premiss.

Innovasjon i helsesektoren må også handle om å bli flinkere til å samarbeide og samhandle mer utenfor egen sektor, fordi mye av det man skal lære av og ta i bruk fremover foregår utenfor etablerte leverandørkjeder, og noen ganger utenfor egen sektor. Da forsvarssektoren som den første sektoren i Norge lanserte en egen strategi for å ta i bruk kunstig intelligens (KI), var et sentralt premiss at de trenger flere og bedre arenaer for å samarbeide med forskning og næringsliv som ikke er i egen sektor. En slik erkjennelse trengs i mange sektorer, og i hvert fall i helsesektoren. 

Mazzy Star: Fade Into You

 Jeg kom over dette klippet med Mazzy Star på YouTube. Et av de beste bandene noen gang. Og sangen er "Fade Into You", som jeg tenker må karakteriseres som deres største hitlåt (fra et band som egentlig ikke hadde hitlåter.  I følge YouTube er dette klippet fra Jools Hollands TV program i 1994:

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

To metoder for å måle nedbygging av natur

Det har vært mye oppmerksomhet om nedbygging av naturarealer i Norge den siste tiden. Tap av natur kan skyldes både hyttebygging, veianlegg, boligområder og at arealer brukes til industriformål. 

Men hvordan måler man egentlig hva arealer ble brukt til før, og hvordan bruken er endret? Her har Statistisk sentralbyrå laget en utmerket rapport, "Utbygd naturareal 2009-23" som beskriver  problemstillingen, og hvordan vi har to litt ulike metoder for å måle dette i Norge, og som begge har noen styrker og svakheter. SSB skriver i sammendraget at:

"I dette notatet sammenstilles og dokumenteres to ulike metoder som estimerer utbygging av naturareal i perioden 2009 – 2023, SSBs matrikkelmetode og NIBIOs klimagassregnskap. Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet. Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget relativt jevnt gjennom hele perioden. Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold."

Om det kan være et problem at de to metodene kan gi helt ulike resultater, skriver SSB at det i så fall er tilfelle år det gjelder enkeltutbygginger og kortere tidsperioder, men ikke så mye når det gjelder det store bildet:

"At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning. I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer. Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.

Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette arbeidet."

Denne siste poenget er vel også ganske viktig i den store sammenhengen. I et land og i en tid der det er er den del sentralisering og fraflytting foregår det vel også en del gjengroing som tilbakefører areal som tidligere var bebygd eller som var jordbruksarealer, til naturen? Hvor mye utgjør dette i den store sammenhengen? Det er jeg usikker på om det finnes gode tall på. De finnes i hvert fall ikke i disse to nevnte statistikkene.

Sosial innovasjon, sosial effekt og sosiale entreprenører

Næringsminister Jan Christian Vestre har varslet en stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter i løpet av 2024. I den forbindelse har han bedt om innspill om hva som trengs for at Norge skal være et bedre land å være oppstartsbedrift og gründer i.

Det har vært noen fysiske innspillsmøter regionalt og det er kommet inn en lang liste med skriftlige innspill fra en rekke aktører, både offentlige, private, organisasjoner, og noen enkeltpersoner. Og som en person som er både interessert i temaet og nysgjerrig på hva aktørene i de ulike delene av innovasjonsøkosystemet mener at ikke viker godt nok, måtte jeg lese igjennom innspillene. Det er mange gode innspill om både viktigheten av rammebetingelser, innovasjonsvirkemidler, kapitaltilgang og anskaffelser. Flere av de offentlige virkemiddelaktører er, ikke overraskende, opptatt mer statlige penger til akkurat deres virkemiddel, eller deres drift.

Jeg kommer tilbake til noen innovative blikk på innovasjonsøkosystemet  og noen gode påpekninger av at ting har gått feil vei, med tilhørende kommentarer om at vi i hvert fall ikke bør reversere ting som virker.

Men aller først må jeg skryte av et godt innspill som skiller seg ut i mengden som kommer fra Ferd sosiale entreprenører og som trekker frem en noen andre resultater entreprenørskap og offentlig-privat samarbeide kan bidra med, utover å få frem gode vekstselskaper. Entreprenørskap og sosial innovasjon kan også bidra til å løse ulike komplekse sosiale problemer. De bidrar med nye ideer, bedre brukermedvirkning og utfordrer ofte etablerte måter å løse problemer på som ikke virker så godt. Og kan på den måten også bidra til å styrke effektiviteten og bærekraften i velferdssystemene våre.

En fin ting med Ferds innspill er at de ikke bare begrunner godt hvorfor vi trenger mange flere av den typen innovasjonsaktører, men de leverer også noen konkrete innspill til hva som er gode virkemidler i dette samarbeidet mellom offentlige etater og sosiale entreprenører. Helt konkret trekker de frem behovet for å vekte sosial og samfunnsmessig effekt i offentlige anbud, og så sørge for å måle, belønne effekt og finne måter å skalere opp tiltak som virker. Ferd trekker også frem at det bør finnes egne innkjøpsordninger som gjør det lettere å velge og teste ut løsninger fra innovative startup-selskaper og peker på at nedleggingen av StartOff-virkemiddelet dessverre var å fjerne en type ordning som utgjorde en positiv forskjell.

Nå er heldigvis folkene i Ferd sosiale entreprenører skrudd sammen sånn at de ikke bare sitter og venter på at myndighetene skal gjøre ting. De setter i gang selv, og viser hva som er mulig å få til, og satser på at når resultatene kommer så vil flere  la seg inspirere og ønske å være med på å gjøre mer av det som virker. Jeg ser i hvert fall tre eksempler på denne holdningen i innspillsbrevet:

• Vi trenger kunnskap om hvordan Norge og Norden kan bli ledende på sosiale velferdsinnovasjoner, identifisere hvor der er huller og flaskehalser og hva som kan gjøres for å løse disse utfordringene. Nordic Innovation er oppdragsgiver for en god rapport, "Collaborate to innovate", der man har intervjuet en rekke personer i både offentlig sektor, i investormiljøene og blant sosiale entreprenører, og funnet mange interessante svar på hvor innsatsen må settes inn. Det minner meg om et arbeid jeg var med på i KMD da det ble laget en hefte om "Veier til samarbeid" om hvordan kommuner kan bli bedre til å samarbeide med sosiale entreprenører og bli bedre på sosiale innovasjoner, og hva entreprenørene må gjøre for å forstå offentlig sektors behov, regelverk og virkemåte. Men denne nye rapporten fra 2023 tar det et steg lenger og er dessuten nordisk.
• Ferd har sammen med gode samarbeidspartnere fått laget en juridisk veileder for offentlige oppdragsgivere i møte med sosiale entreprenører. Det offentlige har mange systemer og regler man å forholde seg til, og de er det viktig å kjenne til. Men noen ganger er det også slik at man lar være å tenke innovativt fordi man ikke tror eller vet om det finnes handlingsrom for å gjøre det man burde gjøre. For å skape den nødvendige tryggheten og ta ned risikoen er en slik veileder svært verdifull.
• Og sist, men ikke minst, etterlyser Ferd flere arenaer der offentlige virksomheter og gründere kan møtes, lære om hverandre og av hverandre og forstå bedre hvor og hvordan det er verdiøkende å samarbeide. Og ikke minst senke terskelen for å komme i gang med utforskningen av mulighetene. Ferd skriver i innspillet om hvorfor og hvordan de har opprettet Impact Startup, etter inspirasjon fra danskenes Den Sociale Kapitalfond, og etter hvert fått med flere private investorer og stiftelser som partnere. Impact Startup har både et akselleratorprogram der 10 selskaper tas inn et 5 måneders program for å utvikles til å bli investorklare, men også andre og mindre ressurskrevende nettverks- og tjenestetilbud. Jeg tenker dette er modeller som kan være til inspirasjon også for andre, og ikke minst for det offentlige virkemiddelapparatet selv.

Så til noen av de andre innspillene i denne innspillsbunken til den nye stortingsmeldingen. Selv om velferdsinnovasjon og sosialt entreprenørskap er en del av bildet, handler næringsministerens utfordring selvfølgelig om mye mer. Det handler i bunn og grunn om Norges fremtid som et attraktivt land å starte og utvikle de bedriftene som er så kompetente, innovative, produktive og lønnsomme at de kan finansiere de velferdstjenestene og den offentlige infrastrukturen vi ønsker å ha i fremtiden, og klare det også nå når det blir stadig flere eldre og når petroleumsvirksomheten trappes ned.  Da må vi legge bedre til rette for at flere vil bli gründere i alle type sektorer og næringer og at Norge er et godt land å starte og drive bedrift i, både for nye og for eksisterende bedrifter. 

Ikke overraskende er flere av innspillene fra privat sektor opptatt av at de generelle rammebetingelsene for å eie og drive bedrifter i Norge må være gode, og at dette har gått i feil retning i det siste både når det gjelder formuesskatt og ekstra arbeidsgiveravgift, som har gitt norske eiere og gründere dårligere rammebetingelser. Innspillene fra Abelia og Smart Innovation Norway er gode eksempler på slike poengterte innspill. Det er også kommet interessante betraktningene fra den erfarne gründeren, lederen, eieren og investoren Hilde Midthjell, som på en pedagogisk god måte beskriver utfordringen med skatt på norsk eierskap. Hun har også noen beskrivelser av hvordan det offentlige virkemiddelapparatet fungerer og ikke fungerer.

Hvordan får vi mer innovasjon og flere nye bedrifter ut av universitetene og de andre forskningsmiljøene våre? Er det mangler eller huller i virkemiddelapparatet og ting som krever noe annet enn bare mer penger til TTOene for å lykkes. Her synes jeg Vestlandets Innovasjonsselskap - VIS kommer med noen spennene analyser og forslag i sitt innspill. De er opptatt av at den forskningsresultatbaserte innovasjonen er forskjellig fra mye annen innovasjon, både når det gjelder prosjektenes egenart og når det gjelder den kulturelle konteksten det foregår i, og mener at "dødens dal" man må komme seg igjennom inntrer to ganger i livsløpet til disse selskapene. Og bruker dette til å foreslå et nytt type virkemiddel, et nasjonalt FOU-preinkubasjonsprogram som man kan lese mer om her, i det interessante innspillet fra VIS (klikk på pdf-lenken nederst).

Andre innspill er opptatt av manglede tilgang på riktig og tilstrekkelig kompetanse, som Akademikerne og Tekna, og som begge har brede og gode innspill med flere temaer. Noen av universitetene er opptatt av at studenter kan være en vel så viktig kilde til nye gründerbedrifter som forskere, og at virkemidlene for å støtte studentprosjekter er for knappe. Universitet i Agder begrunner dette godt i sitt innspill. 

Noen av disse innspillerne vil helt sikkert oppleve at de har sendt inn lange og gode forslag til ingen nytte når stortingsmeldingen kommer en gang senere i år. Spesielt de som vil gjøre noe med skattesystemet eller vil at mer penger skal gå til deres del av virkemiddelapparatet. Men jeg tenker at det uansett er viktig og bra at det blir delt innspill av denne typen, selv om det ikke blir til nasjonal politikk med en gang. Det hever kunnskapsnivået og det gir inspirasjon. Det er noen gode fortellinger om ting som virker, og som vi derfor bør gjøre mer av, og noen eksempler på ting som ikke viker så godt. Kunnskap om hvordan hvordan virkeligheten ser ut er et bra sted å starte .