onsdag 31. august 2016

IKT-bruk og digitalisering i næringslivet

Statistisk Sentralbyrå har etter hvert opparbeidet seg en lang tradisjon når det gjelder å måle både enkeltpersoners og bedrifters bruk av IKT og internett. Det er interessante tidsserier som sier mye om hvordan Norge er i endring.

Men det er noen utfordringer med slike målinger. En er at teknologiutviklingen går så fort at "alle" etter noen år har det man var opptatt av å måle fremgang på. Å bruke veksten i andelen med mobiltelefonabonnement i Norge som indikator på fremgang gir for eksempel ingen mening lenger nå når det er mer enn et abonnement pr innbygger. Samtidig dukker det opp nye produkter og tjenester det plutselig er interessant å måle, men som er så nye at ingen hadde hørt om dem bare for noen få år siden. Det er ikke lett å lage gode og lange tidsserier når det er slik.

Likevel er det mye nyttig informasjon i SSBs nye tall for næringslivets bruk av IKT i 2016, både der vi har nådd et metningspunkt og det flater ut, og der det kommer nye interessante ting som kan måles. Blant de områdene vi ser at fremgangen har flatet ut fordi vi har nådd mer eller mindre full uttelling, er bedriftenes bruk av bredbånd, der 93 prosent oppgir at de har bredbånd, det samme som for fire år siden, 80 prosent av bedriftene oppgir av det har en hjemmeside, samme andel som for fire år siden. Og 57 prosent av bedriftene oppgir at de utfører elektronisk handel, den samme andelen som for fire år siden.

På andre områder er vi inne i en rivende utvikling, Selv om andelen bedrifter som har bredbånd flater ut er hastighetene de må ha stadig høyere, I 2013 oppga 25 prosent at bredbåndet de benyttet var raskere enn 30 megabits pr sekund. I 2015 sa 44 prosent at de minst hadde denne hastigheten.

Et annet område der det for tiden er en rivende utvikling i næringslivet er i bruken av sosiale medier. SSB skriver:

"67 prosent av føretaka nyttar sosiale nettverk som Facebook og LinkedIn. Det er ein auke på 8 prosentpoeng frå 2015 og 16 prosentpoeng frå 2014. Bruk av nettsider for deling av multimediainnhald har auka 2 prosentpoeng frå i fjor til 15 prosent i år.(...) Felles for bruken av dei ulike sosiale media er at dei aukar med storleiken på føretaka. 77 prosent av føretaka med minst 100 sysselsette nyttar nettverk, medan 65 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette gjer dette."

SSBs nye statistikk for viser også at netthandel fortsatt er i kraftig vekst. Bedriftene oppgir at hindringene for netthandel er blitt mindre, noe som bidrar til at netthandelens andel av den totale omsetningen i bedriftene øker ytterligere:. 

"Samla verdi av elektronisk sal i 2015 er utrekna til 723 milliardar norske kroner, og utgjorde dermed 24 prosent av total omsetning i næringane som er med i undersøkinga. Det er ein auke på 4 prosentpoeng frå 2014 og 5 prosentpoeng frå 2013."

Også bedriftenes kjøp av tjenester i nettskyen er økende:

"40 prosent av føretaka kjøper nettskytenester. Det er ein auke på 2 prosentpoeng frå 2015 og 11 prosentpoeng frå 2014. Dei fleste som kjøper slike tenester, nyttar skya til lagring av filer og e-post. Høvesvis 71 og 70 prosent av føretaka som kjøper skytenester nyttar skya til lagring av filer og e-post. Delen som kjøper nettskytenester aukar med storleiken på føretaka. 60 prosent av føretak med minst 100 sysselsette kjøper nettskytenester. Til samanlikning kjøper 34 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette slike tenester."

mandag 29. august 2016

Lover og regler på et språk folk kan forstå

En av tre sier i følge VG at de opplever at de ikke forstår lover og forskrifter. Og når lover er formulert slik at de er vanskelige å forstå så vil ofte ulike veiledere, retningslinjer, dokumenter og brev fra myndighetene som beskriver hva man må forholde seg til være like vanskelige å forstå.  VG har også utstyrt artikkelen sin med en ordliste med begreper som ofte blir brukt, men som er vanskelige å forstå, og derfor kan trenge en forklaring.

Når lover og regler er skrevet på en unødvendig vanskelig språk er det dyrt for samfunnet fordi offentlig ansatte må bruke mye tid i telefonen på å forklare hva vi egentlig mener med de vanskelige formuleringene. Noen har regnet ut at dette til sammen kan koste flere hundre millioner kroner i året, penger som kunne vært brukt på andre og viktigere ting. Og så blir det naturligvis også et demokratisk problem dersom mange i befolkningen ikke forstå hva lovene sier og hvilke rettigheter de har eller hva som står i brev fra offentlige myndigheter.

Hva kan vi så gjøre med dette? Det må selvsagt alltid arbeides for at både lover, regler og andre dokumenter fra myndighetene må være så klare og forståelige som mulig. Men fordi det å bruke unødig komplisert fagspråk kan stikke ganske dypt i enkelte fagmiljøer, er kan det noen ganger være nødvendig å gjøre noe mer enn å komme med vennlige oppfordringer om å skrive så folk forstår det.

Derfor skal vi begynne å trene dagens jusstudenter i å skrive et klart og godt juridisk språk, og gjøre det til en del av undervisningen, slik at vi sikrer at fremtidens jurister blir flinkere til å formidle juridiske problemstillinger på en klar og tydelig måte. Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal bidra med penger for å støtte opp om klarspråkarbeidet i juristutdanningen og den juridiske forskningen ved Universitetet i Oslo og har inngått en avtale med UiO om innretningen på dette arbeidet. KMD skriver i sin pressemelding om avtalen at:

"KMD støtter det Det juridiske fakultetet med tre millioner kroner årlig frem til 2026. Fakultetet vil etablere en fast professorstilling og tre stipendiatstillinger til fagområdet. Etter 2026 videreføres klart juridisk språk som en fast og integrert del av jusutdanningen ved fakultetet."

Og det virker som det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo er svært klare til å sette i gang med denne oppgaven. Dekan Dag Michaelsen ved fakultetet sier i VG at:

"Juristene har alltid blitt utdannet til å tolke rettskilder og formidle juridisk kunnskap til hverandre. I tillegg er det viktig at juristene lærer å formidle jussen slik at den er forståelig for vanlige folk enten de leser et vedtak eller en lovtekst. Klart språk styrker rettsikkerheten, men rettsreglene vil også bli bedre, sier Michalsen."

Det blir med andre ord ikke bare mer rettsikkerhet av at folk forstår hva som står i lovene, men det blir også bedre lover.

søndag 28. august 2016

Færre barn i flere land

I mange land over hele verden blir det nå født langt færre barn enn for bare noen få år siden. Det er en svært interessant artikkel i siste nummer av The Economist om en spørreundersøkelse som er gjort i 19 land i ulike deler av verden der folk er blitt spurt om to ting; Hva mener de er den ideelle familiestørrelsen? Og tror de at størrelsen på egen familie blir større enn mindre enn det de har mener er idealstørrelsen?

Undersøkelsen viser noen svært interessante forskjeller på hva man svarer i ulike land. Særlig to ting er verdt å merke seg: For det første så er det ikke lenger slik at folk i vesten skiller seg ut når de mener den ideelle familien er liten, mens folk i for eksempel store land i Asia vil ha store familier. I Asias tre største land, Kina, India og Indonesia er det nå slik at familiestørrelsen folk mener er en idealfamilie er mindre enn det folk i USA og Storbritannia oppgir som sin idealfamilie.

Det andre interessante i denne spørreundersøkelsen er forskjellen mellom hvor mange barn foreldre ønsker seg og hvor mange de faktisk regner med å få. Fra å ha en situasjon der store deler av verden av dominert av familier som fikk flere barn enn de egentlig hadde ønsket seg er det nå slik at antall barn er blitt lavere enn ønsket. Eller som The Economist litt mer spissformulert skriver: "...more suffering is caused by having too few babies than too many". The Economist skriver dette om forskjellen mellom ulike land:

"Of the 19 countries we polled, eight are overshooting—that is, the ideal family size is smaller than the number of children people expect to have. Nigerians have gone furthest awry: on average, they think the ideal family contains 5.4 children but are on course to have 7.7. Eleven countries are undershooting. A few barely miss the target, but others fall well short. Russians regard 2.3 children as ideal; Spaniards favour 2.4; Greeks think 2.6 best. In all three, people reckon that they will end up with 1.7 children on average. Because the replacement fertility rate is about 2.1, the difference between the ideal and expected number of children in these countries is the difference between healthy natural population growth and natural decline."

Når mange familier i rike land får færre barn enn det de ideelt hadde ønsket seg, henger det ofte sammen med de av økonomiske og praktisk grunner begynner å planlegge å få barn mye senere enn det som var vanlig før:

As our poll shows, people in wealthy countries consistently want bigger families than they get. Couples start having children late and find it increasingly difficult. A 30-year-old woman has a roughly 20% chance of getting pregnant each month, falling to about 5% by the age of 40. The resulting baby shortfall is painful for couples and alarming for governments, which worry about the long-term solvency of old-age-pension systems.

fredag 26. august 2016

Ada Hegerberg er årets spiller i Europa

Torsdag kveld stod Ada Hegerberg på scenen sammen med Christiano Ronaldo, foran millioner av TV-seere etter å ha blitt kåret til årets kvinnelige fotballspiller i Europa. Hun scoret 54 mål på 34 kamper for franske Lyon forrige sesong.og vant Champions League. Mens Ronaldo har rukket å bli 31 år gammel er Ada Hegerberg bare 21.

Og så er det jo slik at vi som holder med Stabæk blir minnet på at det ikke er så veldig lenge siden Ada Hegerberg var spiss på Stabæk og særlig husker cupfinalen i 2012, da hun bare var 17 år gammel, og avgjorde cupfinalen mot Røa på nesten på egenhånd ved å score tre mål i første omgang. Et ekte hattrick.

Året før vant Stabæk en svært dramatisk cupfinale på Telenor Arena 7-6 mot Røa etter at det ble nødvendig med ekstraomganger og en straffekonkurranse.for å avgjøre. I 2012 var det derimot fullstendig Stabæk-dominans i finalen som ble spilt på Åråsen med de to 17-åringene Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen i spissen, Caroline Graham Hansen, som spilte sin første toppserikamp for Stabæk da hun var 15 år gammel, fastsatte sluttresultatet til 4-0 i annen omgang med et Maradona-lignende raid fra midtbanen. Det er herlig å se at begge har lykkes så godt internasjonalt og at Ada Hegerberg nå er kåret til den beste i hele Europa.

Og skulle noen ha glemt cupfinalen i 2012 er det mulig å se målene her på NRKs nettsider: https://www.nrk.no/video/PS*85819

torsdag 25. august 2016

Perspektivkonferansen 2016

Våren 2013 blogget jeg om den daværende regjeringens perspektivmelding. Litt kritikk for persspektiver som manglet, men først og fremst en oppfordring om at flere burde interesserte seg for de store, langsiktige og strukturelle utfordringene som begrenser eller utvider handlingsrommet vårt i tiårene som kommer.

Men bortsett fra Eirik Newth, tror jeg ikke det var så mange andre utenfor politikk og embetsverk som innrømmet offentlig at de hadde lest perspektivmeldingen. Nå skal det lages en ny perspektivmelding, som kommer vinteren 2017. Denne gangen er prosessen åpnet opp, med ulike seminarer og innspillsmuligheter. I dag hadde alle de fire borgerlige samarbeidspartiene en felles perspektivkonferanse der stortingsrepresentanter fra de fire partiene og statsråder og andre i politisk ledelse i de to regjeringspartiene for en gangs skyld satt og lyttet, mens ekspertene innledet om hva de tenker om utviklingtrekk og utfordringer fremover. Her er en video fra dagens konferanse:


Jeg tenker at det er minst to veldig viktige ting med en konferanse som dette. Den ene er at det noen ganger er viktig å finne frem til de riktige spørsmålene før man kommer med de riktige svarene. Arbeidet med perspektivmeldingen er slik. Det handler om å bruke litt tid på å bli enige om hva som er de virkelig store og krevende oppgavene som må løses, uten at man nødvendigvis har svar på alt i dag. Det er lettere å komme frem til gode svar om man er enige om hvilke oppgaver som skal løses. Her gjorde innlederne en meget god jobb med å beskrive langsiktige utfordringer på en rekke områder, som redusert oljeproduksjon, eldrebølge, klimaendringer, kompetansebehov, migrasjon og velferdsstatens bærekraft.

Det andre viktige er at de fire samarbeidspartiene bruker tid på å identifisere disse utfordringene sammen. Tanken er selvfølgelig at dersom man finner frem til en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder de virkelig store og vanskelige spørsmålene, og en felles holdning til hvor politikken kan bidra til å flytte ting i riktig regning, så blir det også lettere å samarbeide i det daglige om de mindre sakene. Fire partier som samarbeider skal ikke være enige om alt, da ville det ikke være fire ulike partier, men alle fire lykkes bedre om vi er enige om hovedretningen.

onsdag 24. august 2016

Japan gir utviklingsbistand til flest land

The Economist har en interessant interaktiv grafikk på sine nettsider som viser hvor mange land de store bistandsgiverne gir penge til, og hvor mye penger som går til hvert land. Selv om mange sier at de er opptatt av å konsentrere bistanden om færre land, er det stort sett slik at de store giverne gir penger til veldig mange land.

Øverst på rangeringen over flest land som man gir bistand til finner vi Japan som bruke penger i 141 land i verden. Deretter følger USA med 132 land, Sør Korea som gir til 131 land, Frankrike 130, Australia 127, Tyrkia 125, UK 123, Tyskland 119 og Norge som gir utviklingbistand til 111 ulike land. Forbausende høyt på listen finne vi også lille Luxemburg som bruker penger på bistand i 74 land, til tross for at det totale bistandsbudsjettet er mindre enn USA bruker i Burkina Faso alene.

I grafikken kan man også se hvor mye penger de store giverne bruker i hvert enkelt land, Nå er disse tallene fra 2014. De som er opptatt av å finne ut hvor mye Norge bruker på de største mottakerne bør heller se på Norads nettsider for å finne 2015-statistikker. Der vil man blant annet se at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2015 var Brasil, Afghanistan, Palestina, Malawi, Syria, Nepal, Sør-Sudan, Etiopia, Tanzania og Uganda.

mandag 22. august 2016

Den politiske festivalen i Arendal

Det skal godt gjøres å si noe om forrige ukes Arendalsuke som ikke allerede er sagt. Jeg ser noen er kritiske fordi uka er dominert av ansatte i ulike interesseorganisasjoner og deres agenda, fordi næringlivet har rykket inn og stjeler litt av oppmerksomheten fra organisasjonene eller fordi PR-byråene har rykket inn og er tungt tilstede.  Det er med andre ord lobbyister og deres særinteresser som dominerer, ikke helheten. Og definitivt ikke vanlige innbyggere, skattebetalere og velgere.

Jeg tror kritikken bommer litt på mål. Det er helt riktig at skal godt gjøres å finne noen på et politisk møte under Arendalsuka som ikke allerede har bestemt seg for et parti, Og at det er minst like vanskelig å finne noen som er uten medlemskap i noen forening og er på leting etter noe nytt å fylle fritiden med, Med 540 møter om nesten alle temaer det er mulig å ha møter om, er det ikke mangel på ting å engasjere seg i som preger de man møter i Arendal. Noen vittige personer jeg møtte der mente dessuten at det egentlig er helt unødvendig at Dagsnytt 18 kringkaster debattene sine til hele landet fra Arendal fordi når alle de faste lytterne allerede er i Arendal hadde det holdt med en stor høyttaler innerst i Pollen.

Det er ikke i Arendal partiene treffer usikre velgere eller der organisasjonene overtaler de passive til å bli aktive. Det som skjer i Arendal er noe jeg tror er helt unikt nordisk, der toppolitikere, ledere og tillitsvalgte i arbeidslivsorganisasjoner, sentrale folk i ulike saksorganisasjoner, næringslivsledere, profesjonelle lobbyister og stort sett alle deler av media møter hverandre i en en veldig uformell setting. Der folk man trodde det er helt umulig å få kontakt med går rundt og snakker med alle, og til og med slår seg ned ved et kafébord og tar en prat når noen spør.

I denne versjonen av den nordiske modellen kan en statsråd, en fagforeningsleder, en konsernsjef, en leder av en miljøorganisasjon og en journalist havne rundt samme bord, uten at det er noen synlig sikkerhet i nærheten. Det at vi fortsetter å være så åpne og tilgjengelige, noe som  dessverre er helt utenkelig i de aller fleste andre land, fikk jeg mange positive og litt forbausede kommentarer om i Arendal. Og jeg tenker at nettopp dette er noe av det  viktigste som gjør Arendalsuka til en suksess.

Jeg ble fortalt at det var 540 ulike arrangementer og møter under Arendalsuka, en kraftig økning fra i fjor. Det er veldig imponerende, spesielt fordi det ikke er valgår i år, og forteller at neste års Arendalsuke, i starten av stortingsvalgkampen, må bli enda større. Med så mange arrangementer er det heller ikke vanskelig for oss som pleier å bli spurt om å bidra som innledere og i ulike paneldebatter å bruke tiden effektivt og fornuftig. Jeg var med en dag på årets Arendalsuke, og fikk fylt den med fem ulike arrangementer der jeg fikk anledning til å bidra, om fem temmelig ulike temaer, alt fra smarte byer, via politikk for gründerskap til digitalisering av kommunene og god arelplanlegging. Jeg snakken med en som hadde klart å bidra på syv ulike arrangementer på en dag.

Det fineste av alle arrangementene jeg deltok på er det som er avbildet øverst. Der har Pensjonistforbundet og Telenor, frivillig og privat sektor, samarbeidet om å invitere over 100 pensjonister fra Arendal og like mange gode hjelpere, for å drive grunnleggende opplæring i bruk av nettbrett eller smarttelefon. Mange av de som var der hadde aldri brukt en iPad før og fikk låne en for å prøve. Kurset startet med å forklare hvordan man slår den på. De gikk gjennom helt grunnleggende ting, som hvordan man kommer tilbake til startsiden, hvordan man laster ned en app, hvordan man bruker Facebook og Skype til å holde kontakt med familie og venner og mye annet. Jeg synes det var et fint eksempel på at Arendalsuka ikke bare trenger å være en møteplass mellom de som har mye de vil påvirke og de som skal påvirkes, men også kan fungerer godt som en arene der man viser at man gjør noe som fungerer, og ikke bare snakker om det.

søndag 21. august 2016

Alanzinho tilbake på Nadderud

Selv om vi insisterer på at fotball er et lagspill, er det ikke så dumt å ha med noen magikere på laget. Både selvtilliten i laget og klubbens tiltrekningskraft på tilskuere  blir bedre av å ha noen ordentlige stjerner som samtidig oppfører seg som lagspillere. I helgen så vi Zlatan og Paul Pogba tilføre Manchester United dette ikke-så-lille ekstra, både fysisk, teknisk og ikke minst mentalt, som gjør at alt plutselig virker mulig.

Og akkurat det samme, riktignok i litt mer lokal målestokk enn Old Trafford, skjedde på Nadderud stadion på søndag da Alanzinho og Muhamed Keita plutselig var tilbake i Stabæk-drakt igjen. Jeg tror særlig Alanzinho må ta mye av æren for at alle de 4938 billettene til kampen mot Ålesund ble utsolgt lenge før kampstart. Den 32 år gamle brasilianeren dro fra Stabæk etter å ha vært sterkt delaktig i opprykk fra Adeccoligaen i 2005, sølv i tippeligaen i 2007 og gull i 2008 (scoret da ni mål i serien).

Forventningene var høye til hva denne magikeren kunne gjøre, men usikkerheten også ganske stor, for det har tross alt gått en del år siden forrige gang. På søndag var det derfor herlig å se at Alanzinho fortsatt har en kreativitet og noen dribleferdigheter som er helt unike i norsk fotball. At han til tross for at han sikkert er i litt rusten fysisk form, og ble byttet ut litt før kampen var slutt, leser spillet like godt som før. Og at han åpenbart trives med å spille for Stabæk.

Men så må det selvfølgelig også nevnes at den andre hjemvendte Stabæk-spilleren, Muhammed Keita, som vant bronse med Stabæk forrige sesong, men har vært en ny tur i Strømsgodset det siste halvåret, også overbeviste stort. Han scoret en perle av et mål og ble kåret til banens beste spiller av fansen. To hjemvendte magikere på Nadderud er nesten for godt til å være sant. Nå forsvinner det riktignok noen flotte spillere ut av klubben også, men det er likevel grunn til å være optimist foran resten av det som så ut til å bli en krevende sesong som skulle handle om å unngå nedrykk.

lørdag 20. august 2016

I USA ser færre OL på TV

OL og TV hører sammen, ikke minst i USA der de store nasjonale TV-selskapene byr milliarder av dollar for retten til å overføre. Fordi USA har medaljekandidater i så veldig mange ulike idretter og øvelser, og fordi OL er gigantisk i TV-sammenheng, og blitt stadig større, er det verdt veldig mye penger. NBCs morselskap Comcast har betalt 12 milliarder dollar for retten til å sende OL til og med sommer OL i 2032, et gigantisk veddemål på at OL fortsatt vil være den ultimate TV-begivenheten.

Men vil det fortsatt være slik at OL og TV hører sammen i like stor grad som før? Jeg ser for meg at det i hvert fall er to problemer med dette fremover. Den ene er at OL i stor grad fremstår som de små og relativt ukjente idrettenes plass i solen hvert fjerde år. I virkelig store idretter som sykling, tennis, golf og basketball er noen av de store stjernene med, men det virker ikke som de synes medaljer i OL er viktigst. Fotballturneringen i OL er helt uinteressant. I en mer homogen medieverden der alle fulgte med på det samme var kanskje ikke dette noe stort problem, men i dag er det så mye annet man kan gjøre i stedet.

Det andre, og sannsynligvis enda større problemet, er at folk generelt ser mye mindre TV enn før, og at det særlig gjelder den yngre befolkningen. I Norge har vi sett et enormt skille, der de over 60 fortsatt ser ut til å holde fast ved sine gamle TV-vaner og ser NRK like mye som før, mens de under 50 bruker mye mer av tiden på andre medietilbud, spesielt på internett, mens ungdommen nesten ikke ser på tradisjonell NRK-TV i det hele tatt.

Men hvordan ser det så ut for NBCs OL-veddemål på 12 milliarder dollar? I følge Bloomberg News har de ganske stor grunn til å være bekymret. Selv om OL fortsetter å være gigantisk i TV-sammenheng, der det en kraftig nedgang i seertallene, særlig blant de under 50. Bloomberg skriver:

"Prime-time broadcast viewership has been down about 17 percent compared to the London games four years ago. And in the 18-to-49-year-old age group coveted by advertisers, it’s been even worse. That audience has been 25 percent smaller, according to Bloomberg Intelligence. The Summer Olympics ratings slip, the first since 2000, raises fresh doubts about what used to be a sure thing: live sports would be a huge and growing draw no matter what."

Så er det kanskje slik at det å se OL online, for eksempel via apper på nettbrett og smarttelefoner erstatter TV? Ikke helt. I følge Bloomberg er det 78 millioner unike brukere som bruker NBCOlympics.com eller NBCs app, en økning på 24 prosent fra OL i London for fire år siden. Problemet er at tallene fortsatt er ganske små og veksten online i absolutte seertall ikke er i nærheten av nedgangen i antallet som ser på TV. Fortsatt er det slik at 98 prosent OLs seere i USA følger sendingene på tradisjonell TV.

Det kan med andre ord være slik at både OL og tradisjonell TV har noen utfordringer med å tiltrekke seg et yngre publikum. Når NBC har betalt milliarder av dollar for rettighetene for OL-sendinger frem til 2032 er det kanskje grunn til å være i hvert fall litt urolig. For hvordan tror vi egentlig vi vil se TV i 2032?

fredag 19. august 2016

Halve veksten i Finnmark kom i Alta

Som faste lesere av denne bloggen vet er jeg ganske opptatt av fremtidsmuligheter og -utfordringer av ulike slag. Og av alle fremtidsutfordringer man kan være opptatt av er noe av det mest grunnleggene hvilken befolkningsutvikling og befolkningssammensetning vi vil få i årene som kommer. Jeg har blogget om at Europa har fått et fødselsunderskudd, om at fødselstallet i norske kommuner i 2015 varierte mellom 9899 og 0 og om at det i Trøndelag er sterk vekst i de største kommunene, spesielt rundt Trondheim, og i noen små øykommuner med et sterkt næringsliv, mens det et er en langvarig befolkningsnedgang i de små distriktskommunene.

Det er bra at region- og lokalaviser interesserer seg for fødsler, dødsfall, tilflytting, fraflytting og innvandring, fordi dette er blant de tingene som betyr aller mest for fremtidsutsiktene. Politikere kan godt vedta at det er bra med flere folk i hele landet og i alle kommuner, men folk velger (heldigvis) selv hvor de vil bo og om de vil ha barn.

Et ferskt eksempel på en lokalavis som skriver om befolkningsutviklingen er Altaposten som har sett på Statistisk Sentralbyrås befolkningsstatistikk for de enkelte kommunene i Finnmark. Og der, som ellers i landet, er det noen temmelig store forskjeller. Finnmark totalt har nå en bra befolkningsvekst. Etter en topp på nesten 80 000 innbyggere midt på 70-tallet sank folketallet jevnt ned mot 72 400 i 2008, men har så økt hvert år senere. Med 169 nye innbyggere første halvår har folketallet igjen passert 76 000. Men denne veksten er svært ujevnt fordelt mellom kommunene i fylket.

Altapostens tabell viser at Alta kommune hadde 80 fødsler i første halvår, en tilflytting på 27 personer og en netto vekst på 84 innbyggere. Det betyr at halvparten av Finnmarks vekst kom i denne ene av de 19 kommunene. Alta kommune er med sine 20 000 innbyggere klart størst i fylket og befolkningen har vokst til dette nivået fra 14 000 innbyggere for 30 år siden.

Det er to andre kommunene i Finnmark med over 10 000 innbyggere. I Hammerfest er det også bra vekst, med 34 fødsler og en netto befolkningsøkning på 13 personer første halvår. Her er det også et poeng å minne om at både den kommunesammenslåingen som kom i Finnmark på 90-tallet og den som det er vedtatt at skal skje nå i 2020 inkluderer Hammerfest. I 1992 var det sammenslåing med Sørøysund kommune som hadde 2300 inbyggere, Og i 2020 blir det sammenslåing med Kvalsund som har 1000 innbyggere, noe som som gjør at Hammerfest snart vil vokse til omkring 11500 innbyggere. I Sør Varanger, som har 10211 innbyggere, var det første halvår 20 fødsler, men en netto befolkningsnedgang på syv personer.

Det er noen andre kommuner som har befolkningsvekst, noe som særlig skyldes tilflyttinger. I flere kommuner har dette en klar sammenheng med gode tider i fiskeindustrien. Båtsfjords befolkning økte med 29 personer, Porsanger med 22, Karasjok med 20, Gamvik med 18 og Nordkapp med 14. Men det er også kommuner i Finnmark som har befolkningsnedgang, fra et allerede lavt utgangspunkt, og det er flere kommuner som har veldig få barnefødsler. I Berlevåg var det null barnefødsler mens det i Måsøy, Kvalsund, Loppa og Nesseby ble født et barn i første halvår. I små kommuner der man kan oppleve at årets nyttårsbarn først blir født rundt Sankthans er det jo også ganske krevende å lage et godt barnehage- og skoletilbud.

Finnmark er med andre ord ikke så helt ulik resten av landet. Det er vekst i folketallet totalt, men den er fordelt slik at de store kommunene og noen andre som trekker til seg arbeidskraft blir større, mens de små blir gradvis mindre. Og det er gjerne også kommunene, med de laveste fødselstallene som opplever "eldrebølgen" sterkest og har flest pensjonister for hver yrkesaktive i befolkningen. Mens det i 1986, for 30 år siden, bare var Nesseby kommune som hadde under 1500 innbyggere i Finnmark, er det nå 8 kommuner, Nesseby, Loppa, Berlevåg (som alle har kommet under 1000 innbyggere), Kvalsund, Hasvik, Gamvik, Måsøy og Lebesby som har mindre enn 1500 innbyggere.

Det er utfordringer som dette som gjør at regjeringen nå jobber med en fornyet by- og og distriktspolitik, der det ikke er et motsetningforhold mellom byer og distrikter som skal beskrives, men tvert imot et behov for å tilrettelegge for bedre samspill. Distriktene er rike på naturressurser som sjømat, mineraler, olje og gass og andre råvarer som det er økt etterspørsel etter i verden. Byene er sentre for utdanning, forskning, handel, tjenester. logistikk, og en rekke andre kunnskapsintensive og spesialiserte virksomheter som de naturressursbaserte næringene må samspille med for å lykkes, ikke minst i arbeidet for å få frem kunnskap og teknologi som gjør at den naturressursbaserte verdiskapingen skjer på en bærekraftig måte. Vekst i mellomstore byer, som tar på seg rollen som regionale sentre og tilretteleggere for kunnskapsklynger, er derfor ikke en trussel mot distriktene, men tvert imot en viktig forutsetning for at vekst og verdiskaping kan skje over hele landet og ikke bare i de aller største byene.

torsdag 18. august 2016

Foreslår privat landmåling

Norge er i dag et av svært få land i Europa der oppmåling av eiendom er et kommunalt monopol, I andre land er det stort sett slik at en privat landmålingstjeneste gjør denne jobben. De fire borgerlige partiene sørget tidligere år for at Stortinget vedtok å be regjeringen utrede et forslag om hvordan et system med en likebehandling av kommunale og private landmålere kan organiseres i Norge.

Dette har regjeringen fulgt opp og Kommunal- og moderniseringsdepartementet sender nå ut på høring et forslag om at private kan gjennomføre oppmåling av eiendom på lik linje med kommunene. Forutsetningen er at det innføres en autorisasjonsordning der Kartverket kvalitetssikrer de private landmålerne.

Hvorfor er dette viktig? Først og fremst fordi det i dag er ventetid på eiendomsoppmåling i mange kommuner. I Dagens Næringslivs artikkel "Nytt grep som skal gi raskere igangsetting av boliger" forteller flere fra bransjen at det i dag kan være lang ventetid og at dette forslaget vil bidra til raskere prosesser for å komme i gang med bygging.

"Cedell i Selvaag Bolig mener forslaget vil føre til raskere prosesser. - Man sparer en god del tid, og kan oppnå avklarte tomtegrenser uten å måtte vente på tilgjengelig kapasitet i kommunene. Vi opplever at det ikke går så fort som det kunne gjort, sier han. I utgangspunktet gjelder dette hele Norge. - Men jeg føler at skoen trykker mest i Oslo. I forbindelse med rammesøknad og igangsettingstillatelse trenger man disse dataene på plass. Det kan gjøre at vi oppnår godkjent rammetillatelse og igangsettingstillatelse tidligere enn vi ellers ville ha fått, sier Cedell."

Et annet poeng er at det i dag er gebyrer knyttet bruk av kommunale landmålere og disse gebyrenes størrelse varierer mye mellom kommunene. Når dette er et monopol må man betale det gebyret kommunen vedtar. Med privat landmåling og konkurranse mellom flere bedrifter, om å tilby tjenesten, vil vi kunne oppleve lavere kostnader og rimeligere tjenester. Og sammen med mange andre tiltak som allerede er vedtatt, der flere er beskrevet i regjeringens strategi for boligmarkedet, og ytterligere forenklingstitak er til behandling i Stortinget, bidrar dette til at det kan bygges flere og billigere boliger.

mandag 15. august 2016

Byråkratveksten er bremset

Mandag presenterte Difi en helt ny rapport om "Utviklingen i antall ansatte i sentral statsforvaltning - en kartlegging av årsaker". Rapporten beskriver hvordan utviklingen i antall ansatte i det  statlige byråkratiet, det vil si departementene og sentralleddet i direktoratene. har vært de siste årene. Den viktigste konklusjonen i rapporten er at veksten i antall ansatte i den sentrale statsforvaltningen har avtatt i denne regjeringsperioden. I rapporten står står det:

"Av den samlede veksten i perioden 2009-2015 fant den langt største delen plass i perioden 2009-2013. Hele 2 910 av veksten på 3 121 ansatte skjedde før oktober 2013, og dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 3,8 prosent. Mellom 2013 og 2015 har antallet ansatte i sentral statsforvaltning økt med 211 personer, som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,5 prosent. Veksten i antall ansatte var sterk særlig mellom 2009 og 2012."

Det er en svært interessant og leseverdig rapport Difi har laget. Og fordi den kommer i etterkant av flere medieoppslag det siste året om at veksten i byråkratiet har vært minst like sterk under denne regjeringen som under den forrige (et tema jeg kommenterte her på bloggen i mars 2016 etter et oppslag i Aftenposten og i mars 2015 etter et oppslag på TV2 om byråkrat- og direktoratvekst), kan det være grunn til å gå litt dypere inn i hva denne rapporten fra Difi sier og hva som er nytt. Jeg tenker at det særlig er fire ting denne rapporten tydeliggjør:

Det første viktige er at analysen av antall ansatte ikke bare ser på absolutte tall, men også korrigerer for oppgaveflyttinger og organisasjonsendringer. I absolutte tall viser tallene fra kartleggingen at det har vært en vekst i antall ansatte i sentral statsforvaltning fra 17 865 ansatte i oktober 2009, til 20 986 ansatte i oktober 2015, med lavere vekst i siste del av perioden. Så vil noen si at dette er fint og greit, men fordi det er flyttet oppgaver fra departementer til direktorater, eller fra sentrale ledd i statlige organer til regioner, så tilslører tallene en høyere reell vekst. Derfor har Difi i sin analyse også sett på slike forhold og presenterer tall som korrigerer for organisasjonsendringer og oppgaveflyttinger. Og konklusjonen er at:

Justert for omorganiseringer er den samlede veksten i antall ansatte i sentral statsforvaltning på 1 821 ansatte mellom 2009 og 2015. I perioden 2009 til 2013 ble netto flere ansatte i sentral statsforvaltning omorganisert inn fra ytre etat eller andre deler av staten, slik at den justerte økningen i antall ansatte, er mindre enn hva utviklingen i antall ansatte skulle tilsi (som vist i Tabell 7). I perioden 2013-2015 er det motsatt: flere har blitt omorganisert ut av sentral statsforvaltning, slik at netto vekst justert for omorganiseringer er høyere enn utviklingen i antall ansatte alene.

Og her er vi det andre poenget. Mens det i perioden 2009-13 ble flyttet flere oppgaver inn til den sentrale statsforvaltningen, viser Difis tall at det etter 2013 er flyttet flere oppgaver og ansatte vekk fra det sentrale leddet og ut til det regionale leddet i direktoratene over hele landet. Det at statlige kompetansearbeidsplasser flyttes ut og bidrar positivt i arbeidsmarkedet flere steder i landet er en god ting. Og i følge Difis rapport er det dette som har skjedd de siste årene:

Mellom 2009 og 2013 var tendensen at omorganiseringer internt i direktoratene, og mellom statlige virksomheter, bidro til at antallet ansatte i sentral statsforvaltning økte. Med andre ord ble flere oppgaver og ansatte flyttet inn i de sentrale leddene. Mellom 2013 og 2015 var tendensen imidlertid omvendt: omorganiseringene syntes å føre flere ansatte ut av det som defineres som sentral statsforvaltning. 

Det tredje denne rapporten gjør er å kartlegge årsakene til den veksten og de reduksjonene som har kommet i de ulike delene av den sentrale statsforvaltningen, Det er jo ikke slik at et byråkrati vokser eller krymper helt av seg selv, men endringer i antall ansatte kommer som et resultat av noen beslutninger. Disse kan ha ulike begrunnelser. Det kan handle om vedtak i Stortinget om å løse noen helt nye oppgaver. Eller om å slutte å gjøre noe man gjorde før. Det kan handle om at det innenfor dagens ansvarsområde skjer noe som gjør at arbeidsmengden øker eller reduseres, for eksempel flere flyktninger eller flere pleietrengende eldre. Endringer kan også skyldes at ambisjonsnivået innenfor et område blir hevet. I tillegg kommer det effektiviseringskrav som fører til at man må gjøre samme jobben men litt mindre ressurser enn før. Difi skriver dette om det de har funnet ut om hva endringene skyldes:

Departementene og direktoratene oppgir at det er nye eller endrede oppgaver som har hatt størst innvirkning på antallet ansatte. Nye oppgaver forklarer over 1 030 av nettoøkningen på 1 490 ansatte mellom 2009 og 2015. Økt eller redusert arbeidsmengde innenfor eksisterende oppgaver har ført til i overkant av 510 flere ansatte, mens effektiviseringstiltak førte til en netto reduksjon i antall ansatte på noe under 480. Endret ambisjonsnivå førte til en netto økning på nesten 330 ansatte mellom 2009 og 2015, mens «andre årsaker» oppgis som årsak for i overkant av 160 nye ansatte. 

Difi har kommet frem til disse tallene ved å be departementene og direktoratene selv oppgi årsaken til til at det har vært endringer i antall ansatte. I rapporten kan man se tabeller med tall for hvert eneste departement og direktorat, noe som gir verdifull informasjon om hver enkelt virksomhets prioriteringer, gir bedre grunnlag for å stille spørsmål om effekten av ressursinnsatsen og gir dessuten et interessant sammenligningsgrunnlag på tvers av etater i statsforvaltningen.

Så kan man for det fjerde lure på hvorfor denne nye rapporten som kommer nå har mer oppmuntrende tall enn det som har kommet frem i statistikker om byråkrativekst tidligere. Det handler rett og slett om at de tallene som har blitt brukt tidligere har vært laget for helt andre formål, blant annet som grunnlag for lønnsoppgjøret i staten, og derfor ikke har gitt noe godt faktagrunnlag for å måle utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen, I noen tilfeller har det også vært ganske opplagt at tallene ikke kunne stemme. Dels har de historiske tallene vært for lave, slik at veksten i antall ansatte har blitt kraftig overvurdert (noe vi så i mars da den "byråkrativeksten" på 8390 personer Aftenposten omtalte blant annet inkluderte 1990 flere årsverk i forsvaret i løpet av to år, noe som åpenbart ikke kunne være riktig).

Og dels har disse tidligere statistikkene tatt med alt fra faste ansatte i departementer og direktorater, via ansatte på pensjonistvilkår, til timelønnede vikarer i høyskoler og universiteter, folk vi ikke akkurat pleier å tenke på som byråkrater. I noen tilfeller kunne samme person ha oppdrag for flere statlige virksomheter og telle som flere ansatte. Difis nye rapport gjør en viktig jobb i å redegjøre for hva som har vært slike feilkilder tidligere og den rydder opp i det metodiske slik at vi nå har fått et tallgrunnlag vi kan stole på. Den avgrenser dessuten statsforvaltningen sentralt og regionalt på en slik måte at det gir mening når skal finne ut hvor mange flere byråkrater det er blitt.

Det at vi nå har fått tall vi kan stole på er imidlertid ikke det samme som at vi kan slå oss til ro med tallene vi har fått. Det er selvfølgelig positivt at veksten i den sentrale statsforvaltningen har bremset, men arbeidet med å vri ressurser fra administrative oppgaver og over til bedre tjenester må fortsette. Norge står foran en stor dobbelt utfordring i årene som kommer med lavere oljeproduksjon og langt færre yrkesaktive for hver pensjonist. Offentlig sektors inntekter vil falle, mens utgiftene vil øke. Vi er derfor helt nødt til å fortsette arbeidet med å fjerne tidstyver, digitalisere arbeidsprosesser, og effektivisere offentlig sektor slik at den er bedre tilpasset en ny økonomisk virkelighet.

lørdag 13. august 2016

Rogue One trailer

Traileren til neste Star Wars-film er ute og det ser ut som det bare er å glede seg til den kommer på kinoene i desember. Filmen heter "Rogue One - A Star Wars Story", og her er traileren som ble sluppet for et par dager siden:



Begge ledd i tittelen, både "Rogue One" og "A Star Wars Story" er verdt en kommentar. For å ta det siste først: Dette er ikke en film som har fått episodenummer, slik den forrige, "The force awakens" var episode VII og filmen som kommer før jul i 2017 blir episode VIII. "Rogue One" er en enkeltstående film, og ikke en del av den nye trilogien.

Handlingen i Rogue One skal være lagt til rett i forkant av den opprinnelige Star Wars-filme fra 1977, som først litt senere fikk tilleggstittelen "Episode IV - A New Hope", der Luke Skywalker, Prinsesse Leia, Han Solo og Darth Vader dukket opp før første gang. Og traileren gir et hint om at Darth Vader dukker opp i filmen.

Filmtittelen Rogue One tyder på at handlingen har sammenheng med "Rogue Squadron", en gruppe X-wing jagere som ble etablert for å bekjempe det galaktiske imperiet, og som Luke Skywalker fløy sammen med i den aller første filmen. Da kalte de seg "Red Squadron", mens de i "The Empire Strikes Back" het "Rogue Group".

Det var i sin tid også en flott serie på tre spill til Nintendo 64 og Nintendo Gamecube, utgitt mellom 1998 og 2003 som het "Rogue Squadron", "Rogue Leader" og "Rebel Strike". Det var noen helt fantatsiske spill med morsomme og krevende luftkamper og nydelig grafikk, Spillene har vært planlangt i nye og oppgraderte versjoner, tilpasset senere spillkonsoller, men dessverre droppet før de var ferdige. Den nye filmen kan jo også være en god anledning til å hente disse spillplanene frem igjen. Jeg er klar.

fredag 12. august 2016

Er verdens største IT-bedrifter egentlig IT-bedrifter?

Litt av problemet med med rask teknologisk utvikling, som legger grunnlaget for helt nye verdikjeder og forretningsmodeller, er at det blir ganske uklart hvilken bransje man egentlig tilhører,

Er man industri, servicenæring eller it-næring når det meste av produksjonen er automatisert og de fleste som er igjen på produksjonsstedet er innleid fra serviceselskaper som har spesialisert seg på støttetjenester? Hvor går grensen mellom bankvirksomhet og it-virksomhet når nesten alt er selvbetjent og automatisert? Eller mellom forlag og teknologibransje når man produserer digitale læreplattformer?

Jeg kom over en interessant artikkel om dette i Bloomberg.com av Leonid Bershidsky, Men han stiller spørsmålet motsatt vei av det vi normalt tenker på. I stedet for å stille spørsmålet om bedrifter i stort sett alle bransjer etter er i ferd med å bli it-bedrifter, snur han det på hodet og spør: Er de virkelig store globale IT-bedirftene i verden egentlig IT-bedrifter i det hele tatt? Eller driver de egentlig med noe annet? Og han han trekker for så vidt konklusjonen allerede i overskriften, som lyder: "The Greatest Tech Businesses Aren't Really Tech". Han skriver:

"Technology companies are a lot like contemporary art: Their valuations reflect narratives more than anything else, and it's just as important to devise the right framework to describe a phenomenon as it is to build a beautiful product. Two New York consultants, Alex Moazed and Nicholas Johnson, have suggested an interesting way of looking at most of Silicon Valley's biggest tech-company successes: They are all platforms."

Poenget hans er at mange av de store og mest omtalte og vellykkede nye selskapene de siste årene, som Uber, Airbnb, Google, Facebook, Amazon, PayPal, Apple, Snapchat og Alibaba, ikke er selskaper som utvikler og produserer noe som markedsføres og selges til kunder, men de er plattformer som kobler mennesker sammen, for å kjøpe og selge til hverandre, for å utveksle kunnskap eller for å ha sosial kontakt., Disse plattformene kalles noen ganger plattformer, andre ganger markedsplasser, sosiale medier eller online spill, men de har det felles at det den store suksessfulle bedriften ikke selger deg teknologi, men tilbyr en plattform som folk trives med å bruke.

At de som lykkes med dette må forstå teknologi og ha tilgang på noe av verdens beste it-kompetanse, sier seg selv. Men Bershidskys poeng her er at det ikke er nok for å lykkes. Den kompetansen som virkelig differensierer når du skal lykkes med plattformer er sosial og relasjonell, ikke teknollogisk, skriver Bershidsky:

"The skill set needed to create a platform company is essentially social. It has little to do with engineering or product design and everything to do with knowing how to get people to interact. Uber initially paid drivers to wait around so that new users could always find a driver ready to take them somewhere. Reddit originally created or seeded all of the content it wanted people to discuss, and even set up fake accounts to make the site look populated. Airbnb leeched onto Craigslist's existing network until Craigslist found out what was going on and made this impossible, not just for Airbnb but for anyone else who'd get the same idea. Tinder grew by holding presentations at sororities."

torsdag 11. august 2016

Rekordstor boligbygging

- Rekordsterk boligbygging, skrev Gunnar Stavrum i Nettavisen for noen dager siden. Bakgrunnen er at Statistisk Sentralbyrås nye statistikk over registrerte igangsettingstillatelser for nye boliger viser en kraftig oppgang. Nettavisen skriver:

"Siste kvartal ble det gitt tillatelser til et høyere antall nye boliger enn noen gang siden år 2000. De nye boligtallene er knallsterke: - Det ble gitt igangsettingstillatelse til bygging av 9.800 boliger (...) 25 prosent flere boliger enn samme kvartal i 2015, skriver Statistisk sentralbyrå."

Så minner Nettavisen oss også om at vedtatte igangsettingstillatelser ikke alltid er det samme som at utbyggerne setter i gang. Noen ganger er det slik at myndighetene gir tillatelse, mens utbygger velger å vente litt, for eksempel på at konjunkturene skal bli bedre. Går man inn i SSBs statistikkbank vil man imidlertid se at det også bygges mer enn før. 3 808 igangsatte boliger i juni er et rekordhøyt nivå og det høyeste månedstallet noen gang på de 25 årene denne statistikken omfatter.

Ser vi på statistikken over hvor i landet de 9800 nye igangsettingstillatelsene ble gitt ser vi at det var flest i Akershus, Oslo og Hordaland. SSB skriver på sine nettsider at:

Ser vi på igangsettingstillatelsene i det enkelte fylke, er det Akershus som ligger på topp. Der ble det gitt igangsettingstillatelse til bygging av 1 237 boliger i 2. kvartal 2016. Deretter kommer fylkene Oslo og Hordaland med henholdsvis 1 192 og 1 022 boliger.

Det er befolkningsvekst i Norge, særlig i de største byene, og høy etterspørsel etter boliger. Som vanlig gjør dette at venstresiden forslår ulike ting staten bør gjøre for å regulere etterspørselen, gjennom økt boligskatt og statlig prisregulering eller planøkonomiske tiltak på tilbudssiden i form av lover som tvinger kommunene til å bygge et bestemt antall boliger eller andre mer eller mindre fantasifulle byråkratiske innretninger. 

Felles for slike forslag er at de glemmer at man ikke kan skattelegge seg til eller prisregulere seg til nok boliger. For å få nok boliger til en akseptabel pris må det bygges mer. Derfor har regjeringens politikk vært å legge til rette for raskere og enklere boligbygging, blant annet ved å få en enklere og raskere behandling av plan- og byggesaker og forenklinger i regelverket som gir lavere kostnader. Tiltakene som er gjennomført ble beskrevet i Strategi for boligmarkedet som regjeringen laget i 2015.

Er det så slik at alt er i orden? Tallene viser at det nå går i riktig retning, men det er fortsatt slik at enkelte ting kan bli bedre. Det er for eksempel stor forskjell på hvor flinke kommunene er til å få frem gode boligprosjekter og hvor lang tid de bruker på å behandle plansaker og byggesøknader. Det er også slik at det har vært for svak sammenheng mellom store statlige investeringer i kollektivtransport og krav om at det må bygges boliger i tilknytning til nye kollektivknutepunkter. Her blir de nye bymiljøavtalene mellom staten og kommunene som skal sikre en god utvikling av transportinfrastrukturen og byutviklingsavtalene, som vil legge føringer for arealbruken i de fire største byene, være viktige verktøy for å sikre at det bygges nok boliger der etterspørselen er høyest.

tirsdag 9. august 2016

- For lite "impact-innovasjon"

I Shifter, en ny norsk nettavis som skriver om teknologibedrifter og nye forretningsmodeller, har de en serie intervjuer med tidligere og nåværende gründere. For noen dager siden var det et interessant intervju med gründer og investor Erling Maartmann-Moe. Intervjuet handler både om hva han er opptatt av på jobb og privat, men har også noen tanker om hva som er bra og dårlig med det norske startup- og innovasjonsmiljøet.

Jeg har hatt gleden av å diskutere disse temaene med Erling noen ganger før, både da han var internett-gründer, da han var med på å bygge opp Universitetet i Oslos TTO Birkeland Innovasjon (som senere ble til Inven2) og UiOs gründerskole, og da han ble såkorn- og ventureinvestor i Alliance Venture. Summen av dette er en spennende kombinasjon av erfaringer og roller som gir et godt utgangspunkt for å mene ting om hvor bra det står til med norsk nyskaping og om hvor gode rammebetingelser vi har i Norge.

Hva er så svaret på det? Erling Maartmann-Moe fremhever, helt riktig etter mitt syn, at det har skjedd en veldig positiv kulturendring de siste årene der mange flere enn før ser på det å starte egen bedrift som en reell mulighet. Han sier at det kommer i dag mye godt ut av miljøer som StartupLab og Mesh, og tilsvarende "workspaces" andre steder i landet der man får tilgang til et nettverk av teknologisk og kommersiell kompetanse. Det gir Norge et godt utgangspunkt. Men det mest interessante og tankevekkende svaret synes jeg kommer på spørsmålet om hva han mener kan bli bedre med "den norsk startupscenen":

"Jeg savner mer unikhet. Savner folk som kan noe ingen andre kan. Det er veldig mye en app her og en funksjon der. Det kunne vært litt mer AI (kunstig intelligens) og mer utvikling av fundamentale teknologier. Jeg savner rett og slett noen som er jævlig gode på sitt felt. Det er lite impact-innovasjon og mye buzz rundt ting som varer i to år."

Uten å ha detaljkunnskap om alt som rører seg av planer og ideer i de aktuelle miljøene tenker jeg at det å ha gründere, teknologimiljøer og ikke minst kompetente kapitalister som er ambisiøse og langsiktige nok til å drive "impact-innovasjon", blir en enda viktigere enn før. Det fine med nettskyer og app-økonomi er at det senker terskelen ytterligere for å kunne utvikle, drifte og distribuere nye tjenester. Mange flere enn før kommer til å gjøre det, og mange av de kommer fra steder i verden vi knapt visste om. Men da blir det enda viktigere å kunne noe ingen andre kan og gjøre noe ingen andre gjør.

mandag 8. august 2016

Passasjerrekord i kollektivtransporten

Aldri har så mange reist med kollektivtransport som i 2015. I følge ny statistikk fra Statistisk Sentralbyå (SSB) var det over 600 millioner kollektivreiser på buss, jernbane, forstadsbane og båt. Det er en økning med 4.9 prosent fra 2014 og en vekst på hele 19 prosent fra 2010. SSB skriver:

"Det ble registrert over 600 millioner kollektivreiser i 2015, mer enn noen gang før og en økning på snaue 5 prosent fra året før. Alle transportformer hadde vekst, men passasjerbåt ble vinneren med 10 prosent flere påstigninger enn i 2014."

Ser vi på utviklingen i antall reiser fra 2010 og frem til i dag, og deler inn i buss, båt og bane (som inkluderer både jernbane. t-bane, bybane og trikk), ser vi at flest reiser ble gjennomført med buss i 2015. I alt var det 356 millioner passasjerer som reiste med buss, en vekst på 13,5 prosent fra 2010. 234 millioner passasjerer reiste kollektivt med et skinnegående transportmiddel, en vekst på hele 28.1 prosent fra 2010. Og med båt reise 11 millioner passasjerer, en vekst på 27,3 prosent.

Statistikken forteller oss også at de totale billettinntektene i kollektivtransporten var på 11,8 milliarder kroner, der buss tok inn omtrent 4.8 milliarder og skinnegående kollektivtransport 6,5 milliarder kroner. Båtene hentet inn 531 millioner kroner fra passasjerene. Det er særlig den den skinnegående transporten som har økt inntektene. Her har inntektene økt med 48,2 prosent siden 2010. Billettinntektene til buss, bane og båt er likevel ikke nok til å dekke alle kostnadene. I en egen tabell med nøkkeltall for fylkeskommunale bussruter ser vi at billettinntektene bare dekker omkring 40 prosent av kostnadene, mens offentlige myndigheter dekket resten, omkring 20 kroner pr passasjer pr reise.

lørdag 6. august 2016

Bortgjemte musikalske perler (48)

I 1978 ga The Clash ut sangen "(White Man) In Hammersmith Palais". En sang som utrolig nok først kom ut som en b-side til singelen "The Prisoner" og heller ikke er å finne på noe ordinært studioalbum fra The Clash. Likevel står den igjen som en av de beste låtene The Clash noengang laget. Den markerte også et veiskille der The Clash viste at de ikke bare var et tregreps-punkband, men også kunne spille både reggae og andre sjangre, noe albumet "London Calling", som kom året etter, demonstrerte tydelig.

Her er "(White Man) In Hammersmith Palais" i en liveversjon med Joe Strummer fra Sherpards Bush i 2002, mange år etter at The Clash ble oppløst, og ikke lenge før Strummer døde. Som man hører er publikum så med på sangen at de nesten tar helt over.

fredag 5. august 2016

Nyttig å vite om Pokemon Go

Som helsepolitisk tiltak, i en tid der vi sitter alt for mye stille, må Pokemon Go være noe av det mest innovative og helsefremmende som er gjort noen gang. Man kan rett og slett ikke spille spillet uten å rive seg løs fra stillesitting ved PC-skjermer og TV-skjermer, komme seg ut og gå langt. Spillet er ikke så dumt som kunst- og kulturtiltak heller, for mange av stoppestedene i spillet er ulike statuer og annen kunstnerisk utsmykning man ofte ikke legger merke til.

Innovasjon er nøkkelordet for suksessen til Pokemon Go. Ikke innovasjon i betydning utvikling av en helt ny teknologi, men innovasjon i betydning at man tar eksisterende produkter og teknologier og sette dem sammen på helt nye måter.

Selve pokemonfigurene, som kommer fra ordene "pocket monsters", er slett i kke nye. Min datter Marianne spilte kortspillet og byttet pokemonkort da hun gikk i 1. klasse på Lysaker barneskole i 1999, og har i grunnen vært ekspert på pokemon siden. Og omtrent samtidig som samlekortene kom de første dataspillene som dengang var på Nintendos håndholdte Gameboy-plattform, der man fanget, trente, utviklet og kjempet kamper mot andre pokemon.

Siden har det kommet en rekke nye spill, basert på de samme pokemon-figurene og -spillereglene, til Nintendo 64 (den første TV-spillkonsollen i vårt hus), Gamecube, Nintendo Wii og Nintendo DS. En av de store nyhetene nå er at Pokemon Go er laget for smarttelefoner og brett generelt, og ikke bare. Men Pokemon Go handler ikke bare om å gjør det samme som før på nye plattformer,

Det virkelig innovative er koblingen av ideen bak de gamle pokemonsoppene, som tidligere tidligere foregikk på en skjerm i en rent virtuell verden, til en jakt som foregår ved å bevege seg rundt i den virkelige verden, via smarttelefonens GPS og Google Maps kartplattform. Financial Times hadde for et par uker siden en interesant artikkel om John Hanke, mannen bak selskapet Niantic som har utviklet Pokemon Go. Hans bakgrunn er ikke akkurat tilfeldig. Financial Times skriver:

"The company, which is named after a Gold Rush-era ship that now lies buried under downtown San Francisco, was incubated inside Google before spinning out last October. Mr Hanke, now 49, had spent more than a decade with the search giant after it acquired his previous company, Keyhole, whose rich digital cartography and satellite images formed the basis of both Google Earth and Maps."

Litt forenklet er med andre ord selskapshistorikken til John Hanke at han arbeidet i Keyhole, et selskap som utviklet kart- og lokaliseringsteknologi og som Google kjøpte opp for å utvikle Google Earth og Google Maps. Så spant Google ut dette miljøet i oppstartsselskapet Niantic som hadde som mål å koble kart- og lokaliseringsteknologi med underholdningstjenester og spill, og å gjøre dette via smarttelefonen. Og da er jo ikke en allianse med noen som er gode på spill og innhold, som Nintendos pokemon, så dumt.

For oss som har spilt spill i en del år, og sett spillene bli langt mer brukervennelige, er det morsomt å konstatere at Pokemon Go er nokså minimalistiske når det gjelder å forklare spillerne hva de egentlgi skal gjøre. Man får ingen råd om hvordan det er lurt å legge opp spillet. I en tid der vi får detaljforklaringer på alt mulig er det herlig "retro" å bare slippe spillerne løs uten noen råd og tips.

For alle som har ventet, men nå skal kaste seg på spillingen fordi badeværet i helgen ikke blir så bra, og er redde for at kaster bort verdifull spill tid på ting som kunne vært gjort mer effektivt (og det gjør man helt garantert) så finnes det noen nyttige tips. Jeg kan for eksempel anbefale "Ten Things I Wish I Knew When I Started Pokemon GO" i Forbes Magazine, som blant annet har noen gode tips om hvilke rekkefølge man bør gjør ting i. Og når man synes man må ha enda flere tips kan man lese "Ten more things I wish I knew when I started Pokemon GO".

Trenger man å bruke penger for å lykkes med Pokemon Go? Egentlig ikke, det er fullt mulig å spille gratis hele veien, men enkelte ting tar da lengre tid. Her er en guide som gir tips om hva det ikke er nødvendig å bruke penger på, og hva man kan vurdere å kjøpe hvis man har litt penger, men ikke så god tid.

onsdag 3. august 2016

Norge nr 4 i verden på ny digital rangering

I følge World Economic Forums "Networked Readiness Index", som måler hvor godt 139 land bruker informasjonsteknologi for å øke landets konkurransevne og bedre levestandarden, har Norge nå klatret opp til en fjerde plass. Bare Singapore, Finland og Sverige ligger foran Norge. På topp 10-listen ellers, men bak Norge, er USA, Nederland, Sveits, UK, Luxemburg og Japan. Og deretter 129 andre land. WEF skriver blant annet dette om landene i toppen:

"Gains from information technology are widely shared in Singapore, and it makes excellent use of digital technologies to provide access to basic and government services, and ensure that schools are connected. Finland ranks at number two. The country has extremely good access to the latest technologies as well as venture capital, and its businesses are highly connected. Norway moves up to fourth place ahead of the United States, which has also risen this year. The US stands out in terms of its extremely favourable business and innovation environment, which has led to one of the most agile and digitized business sectors in the world."

Som denne bloggens lesere sikkert vil huske, skrev jeg i mars om en tilsvarende digital rangering EU har gjort av landene i Europa, der Norge hadde rykket opp fra femteplass i fjor til andreplass i år. Men rangeringen til World Economic Forum (WEF) er som sagt en global sammenligning og da er jo en fjerdeplass svært oppmuntrende. WEFs og EUs rangeringer har det felles at de har en bred tilnærming til digitalisering der de både er opptatt av digitalisering i næringlivet og offentlig sektor, av kompetanseutvikling, av kvaliteten på den digitale infrastrukturen, av innbyggernes bruk av ulike digitale tjenester og av de økonomiske og samfunnsmessige effektene av å digitalisere.

At slike rangeringer ikke er noen eksakt vitenskap ser vi blant annet ved at Danmark, som er plassert øverst på EU-rangeringen, og er det eneste landet i Europa foran Norge der, er på en 11. plass på WEFs undersøkelse, bak både Finland, Sverige og Norge. Norge får ros for å gå i riktig retning i begge disse to rangeringene. I omtalen av Norge som er en del av denne rapporten, og ligger på nettsiden kan man også se hvor Norge er plassert på de ulike indikatorene, Der står det blant annet følgende om Norges evne til å ta i bruk informasjonsteknologi:

"Norway moves up one rank to 4th place, with small but positive score changes in all four subindexes. The country seems to have reached a plateau, with little movement in its total NRI score in recent years. Its digital economy is built on the very solid basis of top regulatory and innovation environments (6th and 7th, respectively) as well as the world’s best ICT infrastructure. Although fixed broadband prices are relatively high (71st) there has not been a further increase this year, and with 96.3 percent of the population online (2nd for individuals using the Internet), the high prices do not seem to act as an access barrier. Similar to the situation in Sweden, Norwegian firms are capitalizing on the high ICT literacy among the general population and workforce by using digital technologies heavily in their interactions with consumers as well as among each other (8th and 7th, respectively)."

WEFs Networked Readyness Index rangerer landene basert på summen av rangeringen av 10 ulike delområder, som WEF kaller "pilarer", som hver består av mellom 3 og 9 ulike indikatorer, Det skulle bli litt over 50 indikatorer til sammen. Et ganske omfattende materiale med andre ord som ligger åpent tilgjengelig på nettsidene til WEF, Jeg skal derfor ikke gå detaljert inn i alle vurderingene, men kort oppsummere Norges plassering på de 10 delområdene.

Det første delområdet, der det er brukt hele ni indikatorer er politiske og regulatoriske rammebetingelser for digitalisering og IT-anvendelse. Her er Luxemburg på topp foran Singapore, med Norge på 6. plass. Andre område er rammebetingelser for næringsvirksomhet, entreprenørskap og innovasjon, der Singapore er på første plass, mens Norge er på 7. plass, som beste land i Norden. Storbritannia på 5. plass er det eneste europeiske landet foran Norge på dette delområdet.

Tredje område er digital infrastruktur, som handler om energiforsyning, mobilnett, bredbånd og sikre internettservere. Her er Norge på førsteplass i verden delt med Taiwan, og foran Finland, Sverige, Korea og USA. Fjerde område er pris, eller "affordability" som WEF kaller det, som handler om i hvor står grad innbyggere og næringsliv har råd til å ta i bruk digitale tjenester og infrastruktur. Her ser listen nokså annerledes enn mange av de andre fordi noen land har at langt lavere prisnivå enn andre, med Pakistan på førsteplass foran Tyrkia og Vietnam. Finland er på 13. plass mens Norge er på 28. plass. 

Femte område er utdanning og kompetanse. Her handler det ikke så mye om IT-utdanning spesifikt, men om kvaliteten på skolesystemet generelt og på realfagsutdanningen spesielt. Dessuten er rapporten opptatt av andelen som tar videregående utdanning og av hvor mange som kan lese og skrive. Singapore og Finland er på topp, mens Norge er på en 12. plass. Sjette område er befolkningens bruk av digitale verktøy, det vil si hvor mange som bruker mobiltelefon, PC, internett, bredbånd og sosiale medier. Her er Danmark på topp mens Norge er på 3. plass. At Norden er verdensledende når det gjelder innbyggernes bruk av teknologi understrekes av at fire nordiske land er blant de syv øverste på listen..

Område nummer syv er næringlivets IT-bruk, som også inkluderer innovasjonskapasitet, antall patentsøknader og noen andre temaer som er mer eller mindre beslektede med hovedtemaet. Her er Sveis på topp, foran Sverige, Japan og USA, mens Norge er på en 11. plass. 

Område åtte er myndighetens digitalisering.. Dette er også et av områdene der rekkefølgen er litt annerledes enn på de fleste andre indikatorene. Singapore er på topp, men deretter følger de Forenede Arabiske Emiratene, Bahrain, Korea, Qatar og Malaysia. Beste europeiske land er Estland på en åttende plass (noe som er konsistent med EUs vurdering av samme tema), Beste nordiske land er Norge på en 18. plass, mens Finland er nr 21, Sverige nr 23 og Danmark er nr 38. Det er jo interessant i og med at Danmark ofte trekkes frem i den norske debatten som et forbilde. Hvor mye vi bør vektlegge akkurat denne indikatoren er jeg derfor litt usikker på, men det er uansett slik at vi i Norge har et forbedringspotensiale innenfor flere statlige etater, i kommunene og i bruken av informasjon og data på tvers i det offentlige. Det er grunnen til at regjeringen har vært opptatt av å øke digitaliseringstempoet i offentlig sektor, Og her er WEF og EU enige med oss i at utviklingen går i merkbart riktig retning i offentlig sektor i Norge. WEF skriver om Norge at:

There has also been a visible positive move in government usage (importance in vision, success in ICT promotion, and government efficiency), moving the country up six places to the 18th rank in the government usage pillar. Unsurprisingly, these strong digital foundations are reflected in two 8th ranks for the two Impact pillars."

Niende delområde er målte økonomiske effekter av digitalisering og IT-bruk. der en av underkategoriene er sysselsettingen i kunnskapsintensive sektorer og en annen er hva teknologibruk har gitt av organisatorisk innovasjon i virksomheter. Her er Finland på topp, foran Sveits og Sverige, mens Norge er på 8. plass. Tiende og siste område er samfunnsmessige effekter, blant annet digital deltagelse i befolkningen generelt og bruk av ikt i skolen spesielt, Også her er Singapore på topp, mens Norge er på en 8. plass, og er best i Norden på dette området.

Oppsummeringsvis er det derfor grunn til å være veldig fornøyd med at Norge ligger så høyt på en global rangering av bruk av informasjonsteknologi og at Norge klatrer på flere av indikatorene, Men det er også grunn til å slå fast at vi ikke på noen måte er ferdige med jobben. I offentlig sektor gjenstår det en stor jobb og det er viktig å fortsette med et høyt digitaliseringstempo. Ikke fordi digitalisering er et mål i seg selv, men fordi digitalisering både gjør det mulig å lage mer brukervennlige tjenester og gjør at vi kan øke produktiviteten ved å bruke pengene mer effektivt.og kompetans mer målrettet. De mulighetene har vi ikke råd til å la være å ta i bruk.

tirsdag 2. august 2016

Positive og negative landsmøtetaler

The Economist har gjort en ganske innovativ analyse av landsmøtetalene til USAs presidentkandidater gjennom de siste 36 årene. De har tatt for seg alle landsmøtetalene de to presidentkandidatene har holdt på de store partienes landsmøter fra 1980 og frem til 2016, i alt 20 taler, og sett på hvor mange positive og hvor mange negative ord det er setning for setning gjennom hele talen.

Bakgrunnen er den enorme kontrasten det var i toneleiet mellom Hillary Clintons tale og Donald Trumps taler i år. Clinton snakket om et USA lykkes og som er mulighetenes land, mens Trumps hovedtema var krise og problemer. Men hvordan pleier det egentlig å være i slike taler rett før et valg?

Den historiske analysen viser at landsmøtetaler stort sett pleier å balansere det positive og negative underveis, slik Hillary Clinton gjorde i sin landsmøtetale i år, men noen presidentkanditater har opp gjennom historien ligget høyt over nullinjen og vært langt inne i positivt terreng i store deler av talene sine, som Ronald Reagan i 1984, både Bill Clinton og George Bush i 1992, George Bush jr i 2004 og Barack Obama i 2008. Donald Trumps tale er i følge denne analysen det store unntaket av de 20 landsmøtetalene ved at den stort sett var negativ i språkbruken. De få positive delene av talen, helt mot slutten, handlet om Trumps egen familie. The Economist skriver:

"By this metric, Mr Trump delivered the most negative speech in recent memory, warning that America was “at a moment of crisis”. (His speech only became sunnier near the end, as he shifted his focus to his family.) In contrast, Mrs Clinton gave one of the most level-headed speeches of the past four decades, choosing to stay mildly and uniformly positive."