torsdag 31. mars 2016

Grunnlovsfestet lokaldemokrati

Om saken i Kommunal Rapport
Torsdag var en historisk dag for lokaldemokratiet i Norge. For selv om vi i vår norske demokratiske modell har lang tradisjon for folkevalgt styring lokalt og har gitt kommunene stadig flere oppgaver, har aldri det prinsipielle poenget med lokaldemokrati vært med i grunnloven. Dette er nå endret slik at grunnlovens paragraf 59, andre ledd, lyder:

"Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov."

Stortingets innstilling i saken, der man kan lese mer om argumentene og premissene for at partiene har sluttet seg til dette forslaget, kan man lese her. Etter at et par andre forslag hadde falt, samlet nesten hele Stortinget seg om denne formuleringen, som ble vedtatt med 158 mot 5 stemmer. Om kommunalministeren har berømmet Stortinget for dette vedtaket i en pressemelding i dag. Der sier han:

"Det var på høy tid at vi fikk innlemmet lokalt selvstyre i Grunnloven. Dette står nå fast som et viktig prinsipp, men må følges opp fra Storting og regjering. Vi må styrke lokaldemokratiet og redusere den statlige detaljstyringen av kommunene, sier Sanner."

Selv om det kanskje høres opplagt ut av lokaldemokratiet hører hjemme i grunnloven, vi har jo helt siden den første formannskapsloven av 1837 praktisert et utstrakt lokaldemokrati, har det vært en litt humpete reise å få det grunnlovsfestet. Forslag om grunnlovsfesting har blitt behandlet og avvist av Stortinget i 1998, i 1999, i 2003, 2007 og sist i 2012. En begrunnelse som har blitt brukt er at en slik grunnlovsfesting ville kunne begrense statens frihet og fleksibilitet. Men med den formuleringen som nå er vedtatt tatt inn i grunnloven kommer også rammen det lokale selvstyret skal foregå innenfor klart frem. Men komiteen har noen viktige drøftinger av hvordan man skal forstå rammene for den lokalpolitiske handlefriheten i den nye grunnlovsforumeringen:

"Flertallet ønsker ikke at en grunnlovsbestemmelse om lokaldemokrati skal bli brukt til å innsnevre enkeltborgeres rettigheter eller rettssikkerhet. Håndhevere av forvaltningsretten må ikke miste av syne at Norge er en enhetsstat. Den særlovgivningen som kommunene forvalter, gir borgerne både rettigheter og plikter som presumptivt skal være like i landet med mindre det foreligger saklige, konkrete grunner til noe annet."

Komiteens flertall gjør også en annen viktig presisering på slutten av sin drøfting av hva den nye bestemmelsen betyr og ikke betyr:

"Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil avslutningsvis gjenta forutsetningen om at ovennevnte drøftelse helt og holdent begrenser seg til primærkommunens stilling overfor statlig myndighet og at ingen andre lokale ordninger, samarbeidskonstruksjoner eller forvaltningsnivåer omfattes av grunnlovsbestemmelsen. Kommunenes antall og geografiske inndeling vil forbli et statlig ansvar."

onsdag 30. mars 2016

Personvalg ved stortingsvalg

TV2 innslag om personvalg ved stortingsvalg
Alle med stemmerett i Norge har mulighet til å være med å bestemme hvilke partier som skal være representert fra eget fylke, og dermed hvilke partier som får flertall og styrer landet. Men i motsetning til ved kommunevalg har velgerne i praksis ikke mulighet bestemme hvilke personer som velges. Det bestemmes av partiene selv.

Nå foreslår regjeringen å endre på dette slik at velgerne allerede ved stortingsvalg i 2017 kan velge personer og ikke bare partier. I en lovproposisjon om endringer i valgloven som ble fremmet for stortinget rett før påske, og som vil bli behandlet der før sommeren, er det foreslått nye regler som vil gi velgerne en reell mulighet til å endre på rekkefølgen på valglistene ved å gi personstemmer til de enkelte kandidatene. Jeg vil tro at det også kan være positivt for valgdeltagelsen.

Dagens bestemmelser i valgloven om personvalg ved stortingsvalg har vært uendret helt siden 1921. De gir i teorien en anledning til å gi kandidater en personstemme. og omkring 12 prosent av velgerne gjorde endringer på stemmeseddelen ved forrige stortingsvalg, men problemet er at ingen av endringene fikk noen betydning. Det har de så vidt jeg vet heller ikke fått ved noe valg etter 1921, rett og slett fordi terskelen for at velgernes synspunkter skal få betydning er satt alt for høyt.

Mens det fra 1921 og frem til i dag har vært slik at 50 prosent av velgerne må gjøre samme endring på en valgliste for at det skal få effekt, vil det nå være tilstrekkelig at åtte prosent av velgerne gir en personstemme til samme kandidat for at rekkefølgen blir endret. Når vi vet at over 40 prosent av velgerne retter listene ved kommunevalg så er det også svært sannsynlig at mange vil bruke den nye muligheten ved stortingsvalg. Og det er i så fall en bra nyhet for demokratiet vårt. For, som Jan Tore Sanner sier til TV 2:

"Jeg er overbevist om at det kommer til å endre sammensetningen av Stortinget, det kommer til å gi et større engasjement og føre nye dimensjoner inn i valgkampen. Parti og politikk er viktig, men det er også viktig med hvilke personer som representerer velgerne på Stortinget, sier Sanner."

mandag 28. mars 2016

Jobb: Å stå i kø for andre

På en måte er det kanskje ikke så dumt som det høres ut når The Economist forrige helg skrev om ny vekstbransje i Italia: Det å ta betalt for å stå i kø for noen andre.

Innovasjon handler jo om å overvinne hindringer og flaskehalser og løse oppgaver på smartere måter enn i dag. Noen ganger har naturlige hindringer som dype fjorder og høye fjell bidratt til store innovasjoner innen bro- og tunellbygging, eller innen radio- og mobilkommunikasjon. Men andre ganger er det politiske eller samfunnsmessige hindringer som skaper grobunn for innovasjon, som når høye lønnskostnader og knapphet på kvalifisert arbeidskraft driver frem automatisering eller når høye avgifter skaper en blomstrende grensehandel.

Men å leve av å stå i kø for andre? Ja, rike italienere har i årevis betalt andre for å stå i kø for seg for å betale regninger og håndtere byråkrati, men det nye er at en mann som heter Giovanni Cafaro har tatt initiativet til å definere køståing (codista) som et eget yrke. Han har startet bedrift i Milano (her er nettsiden hans) som leier ut køståing og markedsfører sin køståingstjeneste til bedrifter som helst ser at deres egne ansatte gjør andre ting enn å stå i kø. The Economist skriver:

"According to Codacons, a consumer group, Italians spend on average 400 hours a year queuing. The annual time wasted is worth €40 billion ($44 billion), it estimates. For decades, rich Italians have hired people to stand in line on their behalf to pay bills, send off parcels and deal with everyday bureaucracy. But Mr Cafaro has given the occupation a legal footing, with its own standardised contract, minimum pay (€10 an hour before deductions) and access to state-run industrial accident insurance (“in case, say, a codista trips on the stairs of a government office,” he explains). Mr Cafaro offers a five-hour course, which he gives over Skype. This includes learning the tedious requirements of central and local government departments for documents, signatures and charges."

Nå prøver man naturligvis å kutte køer og byråkrati i Italia også. Fra 15. mars er det i følge the Economist mulig for innbyggerne å skaffe seg et unikt ID-nummer som gjør at man lettere kan få logget seg på offentlig nettsider og løst enkelte oppgaver online. Men her ligger de et langt stykke bak Norge. Det som også er en stor forskjell er at det brukes langt mindre elektronisk betaling i Italia enn i Norden. Folk foretrekker å betale kontant, og da må de stå i kø.

Men selv om køene ikke ser ut til å bli borte med det første og behovet for de profesjonelle køståerne ser ut til å vedvare , har den nye yrkesgruppen støtt på at at annet problem. De har fått problemer med byråkratiet. The Economist skriver:

"Ironically Mr Cafaro’s initiative has created yet another layer of bureaucracy. Those looking to hire a codista under the terms of the new contract will have to pay welfare contributions and deal with the attendant paperwork, even if they employ the codista only for an hour. Rather than cut the queues, Mr Cafaro’s business may make them even longer."

søndag 27. mars 2016

Carlo Rovelli: Seven brief lessons on physics

Carlo Rovellis bok "Seven brief lessons on physics" er som tittelen lover kort, bare 83 sider lang som papirutgave, men i dette tilfellet er kort helt på sin plass. Bokens ambisjon er nemlig å gi grunnleggende fysikkundervisning til humanister, samfunnsvitere og andre som kan ha gått glipp av noe av den naturvitenskapelige delen av allmenndannelsen. Da kan det være lurt å være kort og poengtert.

Boken er i ferd med å bli en internasjonal bestselger, men essayene kom først på trykk på kultursidene i en avis i forfatterens hjemland Italia og deretter som bok i Italia for to år siden. New York Times skrev i sin anmeldelse, som kom akkurat da jeg var ferdig med å lese boken for noen dager siden. at:

"The short and resonant essays in Carlo Rovelli’s “Seven Brief Lessons on Physics” began as columns in Il Sole 24 Ore, the Italian newspaper. Even better, they appeared in that paper’s culture section, its editors sensing that its arty readers could use a bit of stretching.(...) His columns were a sensation. First gathered into a book in Italy two years ago, they outsold “Fifty Shades of Grey” in that country. The book has gone on to be a best seller in several countries including, this month, the United States.



Her er det ikke klassisk fysikk slik vi lærte den på skolen, med Newtons lover om gravitasjon og akselerasjon, elektrisitet eller jordens bane rundt solen som er hovedtemaene, men noen av de største og viktigste spørsmålene dagens forskere fortsatt utfordres av og arbeider med å finne enda bedre forklaringer på. Og som en fort vil se når en leser boken; Det er ikke bare teoriene hver for seg som er utfordringen, men hvordan teoriene henger sammen. For eksempel hvordan teorier som forklarer de virkelig store systemene i universet og teorier som forklarer partikler som er enda mindre enn atomer kan henge sammen.

Rovellis i alt syv leksjoner handler om  Einsteins generelle relativitetsteori ("the most beautiful of theories", i følge Rovelli), kvantemekanikk, den grunnleggende arkitekturen i verdensrommet, elementærpartiklene, kvantegravitasjon, forholdet mellom varme og tid (blant annet om hva temperaturen kan være i sorte hull) og til slutt, hvordan vi mennesker passer inn i det store bildet. Når det gjelder det siste er forfatteren relativt pessimistisk. I motsetning til for eksempel skilpaddene, som har flere hundre millioner år på baken, hundre ganger mer enn menneskene, tror Rovelli at vi mennesker er et godt eksempel på en art med en relativt kort levetid på jorden.

Boken er som sagt skrevet for folk uten spesielle forkunnskaper i realfagene. Gjerne lesere som har sitt interessefelt på helt andre områder, som humanistiske eller estetiske fagområder. New York Times setter ord på Rovellis ros, men også litt ris, i sin anmeldelse:

"He compares Einstein’s general theory of relativity — which explains that the force of gravity, as we perceive it, actually arises from the curvature of space and time — to Mozart’s “Requiem,” Homer’s “Odyssey,” the Sistine Chapel and “King Lear” in terms of its soul-expanding qualities. He reminds us that the word “quark” was plucked, by the American physicist Murray Gell-Mann, from a seemingly meaningless word in a nonsensical phrase in “Finnegans Wake”: “Three quarks for Muster Mark!” He is at his best, however, when spanking those same literature majors for their condescension toward higher mathematics. Stories matter; knowledge matters more."

Så dersom man trenger litt oppfrisking av hva det egentlig var Einstein fant ut som var så viktig, eller man kunne tenke seg en kort innføring i kvantefysikk og kvarker, er denne boken et bra sted å begynne.

fredag 25. mars 2016

Bortgjemte musikalske perler (45)

Det spilles inn lassevis med gamle og nye julelåter, og en og annen låt som feirer nyttår, men er det noen som synger om påske? Jeg kommer ikke på særlig mange, men her er i hvert fall The Associates med "Tell Me Easter's on Friday":



For de som er opptatt av slikt er det viktig å nevne at dette er albumversjonen av sangen fra "Fourth drawer down" og ikke singelversjonen. Men siden The Associates er et band fra tidlig 80-tall som sannsynligvis og dessverre har gått i glemmeboken hos de aller fleste, er det viktigere å minne om hvor bra de var. Bandet kom fra Skottland og bestod av to frontfigurer, Billy Mackenzie med sin veldig distinkte vokal og Alan Rankine som var like særegen på gitar.

David Bowie var en åpenbar inspirasjonskilde og den førte singelen de spilte inn var David Bowies "Boys Keep Swinging" i 1979, uten tillatelse og rett etter at Bowie selv hadde sluppet den. Det førte til at de fikk oppmerksomhet og platekontakt og hadde et album og et par singler inne på de britiske hitlistene i 1981-82 (sjekk denne videoen med "Club Country" fra Top of the Pops) men de fikk aldri det helt store gjennombruddet kommersielt, og de to frontfigurene skilte lag. Men som inspirasjonskilde for andre dystre og svartkledde post-punkere hadde de stor betydning.

torsdag 24. mars 2016

Borgerlig selvangivelse

"Politisk selvangivelse" kaller Aftenposten dokumentet som ble lagt frem onsdag og som lister opp det de fire borgerlige partiene har fått til i løpet av to og et halvt år med flertall i Stortinget. Jeg synes selvangivelse er et fint begrep fordi det sier noe om at man har et ansvar for å selv redegjøre overfor samfunnet og velgerne for hvordan flertallet er blitt forvaltet og for hva som er oppnådd av resultater.

Når fire partier, med ulike partiprogrammer, og ulike prioriteringer på en del områder skal samarbeide over lang tid, er det særlig viktig å få til to ting: Vi må for det første være enige om en felles politikk. En felles politikk er ikke det samme som et minste felles multiplum der alle trekker i ulik retning, men får igjennom akkurat nok av "sine" saker til å fortsatt være med. Felles politikk må innebære en felles borgerlig overbygning og ikke minst felles innfallsvinkel til hvordan man angriper samfunnsutfordringer, med stor vekt på at samfunn bygges nedenfra, av individer og i lokalsamfunn, med ønske om mer bruk av frivillige krefter for å løse viktige samfunnsoppgaver og med stor opptatthet av å bedre rammebetingelsene for næringslivet slik at det skapes vekst og flere arbeidsplasser i private bedrifter.

Det er dessuten nødt til å være en enighet om noen hovedområder som prioriteres høyest når ressursene skal fordeles, som forskning og utdanning for å bygge kunnskapssamfunnet, bedre helsetjenester og kortere helsekøer og bedre samferdselsinfrastruktur som både bidrar til kortere reiseavstander, bedre trafikksikkerhet og til et bedre miljø. I tillegg bør man være enige om noen grunnleggende strukturreformer som sørger for at vi får bedre effekt av den offentlige ressursbruken og dermed bedre tjenester. For eksempel en kommunereform, en politireform og en ny struktur i høyere utdanning som muliggjør høyere kvalitet på forskning og undervisning. Den politiske plattformen som beskrev disse hovedretningene ble skrevet av de fire borgerlige partiene i Nydalen høsten 2013, men for å få den omsatt til konkrete resultater er det nødvendig å samarbeide i Stortinget hver eneste uke for å fylle det med et konkret innhold. Dokumentet som nå er lagt frem viser at akkurat det har skjedd.

Det andre vi må klare hvis et borgerlige samarbeid skal vare lenge er å være enige om hva de gode resultatene er. Det hjelper lite hvis fire partier er stolte over det de har vunnet, men har hver sine lister, med ulikt innhold, over det som er oppnådd i det borgerlige samarbeidet. Det er når vi klarer å presentere en felles oversikt som heter "Dette har vi fått til sammen" at vi viser både egne velgere og politiske motstandere at det borgerlige samarbeidet virker, leverer resultater, er bærekraftig og kan fortsette svært lenge når det forhåpentligvis også blir borgerlig flertall etter valget i 2017.

tirsdag 22. mars 2016

En mer alvorlig trussel

VGs Frithjof Jacobsen har en tankevekkende og god, men også bekymringsfull kommentar til de avskyelige terrorhandlingene i Brussel i dag. Han skriver at dersom det er slik at det samme nettverket står bak terroren i Brussel nå og massakren i Paris i november så her vi en ny og mer alvorlig situasjon i Europa.

At det har vært en kobling mellom terroristene i Paris og miljøer med ISIL-tilknytning i Brussel har vært offentlig kjent og EU-hovedstaden Brussel har derfor vært mer eller mindre beleiret av soldater og politi i lengre tid, En antatt hovedmann bak angrepet i Paris ble arrestert bare for noen dager siden, Men det hjalp ikke. Jacobsen skriver:

"Men, det hjalp ikke. Terroren rammet igjen. Nå skjer det med så jevne mellomrom at det gir mening å si at Europa er under angrep. Det er ikke institusjonene eller samfunnstoppene som rammes, de er rimelig nok beskyttet godt. Det er det vanlige livet til vanlige mennesker som er terroristenes mål. Folk på vei til jobb eller ferie. Mennesker som er ut for å hygge seg. Folk som rett og slett lever vanlige liv i europeiske storbyer. Disse livene må beskyttes. Den grunnleggende kontrakten i en stat er at de som bor i gir staten monopol på tvang og voldsmakt i bytte mot trygghet."

Det er i følge sikkerhetseksperter en ny situasjon at et allerede kjent terroristnettverk klarer å gjennomføre to slike angrep etter hverandre. Til nå har de pleid å bli ødelagt raskt etter det første angrepet. Men dersom det nå er blitt slik at ISIL har en etablert organisasjon i Europa med kapasitet til å gjennomføre gjentatte angrep mot sivile mål, i ulike europeiske storbyer, har Europa en langt større utfordring enn før. The Economist skriver også om dette i sin nettutgave i kveld, med tittelen: "The Brussels attacks show that Islamic State is still growing in ambition and capability":

"But perhaps the biggest worry is the discovery that IS's network in Belgium, and perhaps across Europe, is so extensive. To be able to conduct serial complex attacks—such as the multiple bombings in Brussels’ international airport and metro system, which killed at least 34 people on the morning of March 22nd—suggests IS can draw on perhaps hundreds of supporters, some of whom have reliable bomb-making expertise and know how to communicate securely."

The Economist holder frem USAs opprydning i sine sikkerhetstjenester etter september 2001 og Storbritannias langvarige innsats for å bekjempe terror fra IRA som gode eksempler på at det er mulig å vinne kampen mot terroristene. Men minner samtidig om at det er mye som gjør at Europa har et vanskeligere utgangspunkt, blant annet når det gjelder hvilke virkemidler det europeiske samarbeidet har til sin disposisjon. Dette blir det helt sikkert debatt om fremover, mener The Economist:

"Europol, the law-enforcement agency of the EU, does a useful job in facilitating information exchange and analysis. But it has no executive powers to carry out investigations and has an annual budget of around €100m ($112m). The threat from IS is belatedly forcing national intelligence agencies to co-operate in ways they have not previously done, but there is a huge range in capabilities and IT systems, some pretty antiquated, that cannot yet share data effectively. Another question that may need to be answered at the European level is whether mass data collection on the American model is acceptable in terms of privacy and human rights."

mandag 21. mars 2016

Twitter fyller 10 år

I dag er det akkurat 10 år siden den første meldingen ble sendt på Twitter. Den kom, kanskje ikke helt uventet, fra gründeren selv, Jack Dorsey og lød: "just setting up my twttr". Litt sånn på linje med det første som noen gang ble sagt i en telefon, av Alexander Graham Bell i 1876,: "Mr. Watson - come here - I want to see you". Og i begge tilfeller var det i grunnen ingen man snakke med helt i begynnelsen, men det skulle endre seg raskt

Er så slik at disse forbausende uspektakulære første meldingene har det felles at de var startskuddet for desto mer spektakulære kommunikasjonstjenester som forandret verden? Med telefonen er det utvilsomt slik, og innovasjoner innen telefoni er fortsatt i gang. Men er det også slik at twitter vil få samme store betydning? Når det gjelder selskapet Twitter er nok det tvilsomt, mens så er det jo heller ikke slik at det er de samme selskapene som lager telefoner og selger telefonitjenester (eller apper) i dag som det var for hundre år siden.

Twitters store betydning ligger i at de har bidratt til at verden har tatt i bruk sanntids mikroblogging. Og enten det handler om Donald Trumps karakteristikker av politiske motstandere, flyet som landet på Hudson River i januar 2009 eller liveblogging fra den arabiske våren og andre store begivenheter der det trengs en uavhengig kommunikasjonskanal, har Twitter hatt betydning. Noe som er en bragd når man bare har 140 tegn til disposisjon.

Mens YouTube, en annen omtrent 10 år gammel tjeneste, har forandret forholdet vårt til bruk av video, har Twitter omdefinert hvordan vi forholder oss til nyheter i sanntid . Man kan like eller mislike at de redigerte mediene har fått denne type utfordrere, men det er ingen grunn til å tro at det vil gå over. Tannkremen lar seg ikke dytte tilbake i tuben og de redigerte mediene bruker derfor Twitter aktivt selv. På samme måte som med telefonen er Twitter en plattform som har forandret måten vi skaffer informasjon og kunnskap, sprer politiske budskap eller samtaler med andre mennesker.

Når noen feirer år er det også vanlig å minnes noen av høydepunktene så langt. CNET markerer det med Twitter in 10 tweets og BBC skriver om "The tweets that changed lives". Men, tilbake til starten: At Dorsey skrev twttr og ikke twitter i sin første tweet kunne vært en av i disse irriterende skrivefeilene som så ofte følger med når man skriver på twitter. Jeg synes det skjer rare ting med rettskrivingen stadig vekk når jeg skriver noe på twitter. Men i dette tilfellet var det ingen feil, men helt tilsiktet. Helt i begynnelsen stavet de navnet twttr. Kanskje som et signal om at man har lov til å være gjerrrig med bokstavene når man har liten plass.

søndag 20. mars 2016

Legatum Prosperity Index 2015

Sist jeg blogget om den britiske tenketanken Legatums Institutes kåring av verdens mest velstående land var høsten 2009. Da var det Finland som toppet listen, foran Sveits, Sverige  Danmark og Norge. Nå, seks år etter, er det Norge som topper listen foran Sveits, Danmark, New Zealand og Sverige. Finland er nede på niende plass i 2015.

Men, rent bortsett fra at det alltid er hyggelig at Norge er høyt oppe på slike lister, hva der det denne rangeringen måler? På nettsiden der Legatum presenterer sin rangering skriver de litt om hvordan dette ikke bare handler om harde økonmiske indikatorer, men også om andre og mykere indikatorer for å måle livskvalitet:

"Is a nation's prosperity defined solely by its GDP? Prosperity is more than just the accumulation of material wealth, it is also the joy of everyday life and the prospect of an even better life in the future. This is true for individuals as well as nations. The Prosperity Index is the only global measurement of prosperity based on both income and wellbeing. It is the most comprehensive tool of its kind and is the definitive measure of global progress."

Som vanlig når slike rangeringer presenteres nå for tiden så er den utstyrt med en interaktiv nettside der man kan studere alle landenes plassering på de i alt åtte indikatorene. Norge topper ingen av de åtte indikatorene, men det er en topp ti plassering på alle åtte som sikrer plassen i toppen. På økonomi er for eksempel Norge nummer fire, bak Singapore, Sveits og Kina. På indikatoren entrepreneurship and opportunity ligger Norge på femte plass bak Sverige, Danmark, Sveits og Island. Og når det gjelder utdanning ligger Norge på en overraskende høy femte plass bak Australia, Canada, Danmark og Nederland. Men da forstår man jo også at det som veier tyngst verken er flest verdensledende universiteter (da ville USA og UK være på toppen) eller best PISA-resultater (da ville Finland vært på topp), men at flest mulig har tilgang til utdanning på alle nivåer.

Aller høyest ligger Norge på indikatoren "social capital" med en andreplass, bak New Zealand, en indikator som både søker å måle graden av tillit i samfunnet, oppsluning om frivillighet og verdimessig forankring, mens Norge på indikatoren "personal freedom" er på en tredjeplass bak Canada og New Zealand. Her måles folks toleranse for ulike annerledesheter i samfunnet sammen med hvor stor frihet folk opplever på noen utvalgte områder.

Nytt av året er også en "special report" om Norden som har fått navnet "Struggling vikings" og som beskriver hvordan det til tross for at alle de nordiske landene ligger nær toppen av listen (av 142 land er den dårligste nordiske plasseringen Island på 12. plass), så er det slik at de nordiske landene faller på den økonomiske indikatoren og grunn til å være i hvert fall litt bekymret..

fredag 18. mars 2016

Historiens 20 verste coverlåter

Et tips om et par musikkartikler fra noen uker siden i avisen iTromsø det er verdt å få med seg: Når Egon Holstad og Helge Skog skriver om historiens 20 beste coverlåter (10 hver) er det musikknerding på øverste hylle. Her er det både band man aldri har hør om som covrer kjente låter og kjente band som covrer låter man aldri har hørt.før. Men jeg ser jo også at Helge Skog har dristet seg til å ha med både Jimmy Hendrix versjon av Dylans "All along the watchtower" og Johnny Cash sin versjon av "Hurt". Ja, og at det er Gerry and the Pacemakers "You'll never walk alone" som topper listen hans

Men det er i artikkelen om De 20 verste coverlåtene gjennom alle tider (10 hver også her) det virkelig tar av og de negative karakteristikkene brukes med stor raushet. Her blir vi minnet om at en rekke veldig kjente artister har gjort noen usannsynlig dårlige låtvalg, og at det som var ment som hyllester til musikalske helter og heltinner har endt opp som det stikk motsatte..

Egon Holstad minner at Halvdan Sivertsen er blant mange som har prøvd seg på "Fairytale of New York "og bommet totalt, at U2 ikke fikk til "All along the watchtower"og at Guns'N'Roses ikke fikk til "Knockin on heavens door". I det siste tilfellet er karakteristikkene ganske fargerike:

"Problemet var bare at de hadde en vokalist som ikke kunne synge, som alltid kom fem timer for sent på scenen under turneene deres og som – og det er verst – sang som om han først hadde tredd seg ned på en dobørste (med kostsiden først) før han åpnet kjeften."

Og om Janis Joplins versjon av Kris Kristoffersens "Me and Bobby McGee" skriver han:

"Det starter så fint og anstendig. Man tenker at hu derre Janis, hu kan jaggu synge. Og det tenker man i nesten tre minutter. Så er helvetet løs. Plutselig går låten fra å høres ut som en fin countrylåt, til å forandre seg til det som høres ut som et verdensmesterskap i å pine en gris. Og det høres ut som vinneren, der grisen stikkes og stikkes og stikkes i alle kroppsdeler, har gått fullstendig amok, og at grisen aldri kan reddes fra sine smerter."

Helge Skog tar for seg hvorfor Paul Young ikke burde spilt inn Joy Divisions "Love will tear us apart", noe det er veldig lett å slutte seg til. Han minner oss også om at David Bowie og Mick Jagger sammen om "Dancing in the street" ble ganske pinlig og om at Olivia Newton-John ikke var den rette til å spille inn "Ring of Fire". Det er med andre ord en liste til skrekk og advarsel, men der vi kan være helt sikre på at det også i fremtiden vil bli gjort like dumme ting. Til glede for alle som lager slike lister.

torsdag 17. mars 2016

Etter Moores lov

Jeg skrev for noen dager siden om "de digitale nerdelovene" og varslet i den forbindelse om at jeg ville komme tilbake med en egen bloggpost om dypdykket i Moores lov i forrige helgs The Economist. Lederartikkelen der heter "After Moore's law - The future of computing" og handler om at det raske forbedringstempoet når det gjelder prosessorhastighet i datamaskiner er i ferd med å avta:

"But now, after five decades, the end of Moore’s law is in sight. Making transistors smaller no longer guarantees that they will be cheaper or faster. This does not mean progress in computing will suddenly stall, but the nature of that progress is changing. Chips will still get better, but at a slower pace. And the future of computing will be defined by improvements in three other areas, beyond raw hardware performance."

I dag har omkring tre milliarder mennesker en smarttelefon i lommen som er kraftigere enn datamaskiner som på 80-tallet fylte hele rom.Når tempoet i ytelsesforbedring i prosessorene avtar, og kanskje stopper opp fordi det er en grense for hvor små komponentene kan bli, vil vi ikke se så store sprang i fremtiden. Men The Economist minner om at forbedringer på tre andre områder kan veie opp for at Moores lov nærmer seg slutten.

Det første som vil bidra til ytterligere forbedringer er software. Datamaskiner som slår verdens beste sjakkspillere eller kan løse krevende situasjoner i trafikken og styre førerløse biler, er ikke bare avhengige av mye datakraft, men i like stor grad avhengige av smart software. Og programvare som i likhet med menneskehjernen er designet slik at den kan lære av feil og bygge på tidligere erfaringer, vil drive enda flere innovasjoner.

Det andre som vil bidra er "nettskyen", det vil si nettverk av servere i datasentere og nettverk av datasentere. Denne sammenkoblede datakraften gjør at ytelsen blir høyere uten at hver enkelt maskin blir kraftigere. Dessuten muliggjør denne sammenkoblingen en helt annen fleksibilitet, der man har tilgang til mye datakraft akkurat når man trenger den.

Det tredje som endrer seg er arkitekturen i datamaskinene. I stedet for å ha en datamaskin som løser alle typer oppgaver vil vi se en utvikling som går i retning av mer hardware som er spesialdesignet for å løse ulike typer oppgaver. The Economist skriver:

"The third area of improvement lies in new computing architectures—specialised chips optimised for particular jobs, say, and even exotic techniques that exploit quantum-mechanical weirdness to crunch multiple data sets simultaneously. There was less need to pursue these sorts of approaches when generic microprocessors were improving so rapidly, but chips are now being designed specifically for cloud computing, neural-network processing, computer vision and other tasks. Such specialised hardware will be embedded in the cloud, to be called upon when needed. Once again, that suggests the raw performance of end-user devices matters less than it did, because the heavy lifting is done elsewhere."

Og for den som vil gå dypere ned i denne materien, og lese mer om hvordan og hvorfor Moores lov støter på noen grenser, hvilke teknologier som kan bidra til å forlenge Moores lov i ytterligere noen år og hvilke alternative veier som finnes til kraftige ytelsesforbedringer, kan The Economists teknologibilag Technology Quarterly sterkt anbefales. Denne gangen handler hele bilaget om "After Moore's law"

onsdag 16. mars 2016

Klosterøya 10 år etter

Alle som var politisk aktive da, og veldig mange andre også, husker godt hvordan nedleggelsen av Norske Skogs Union papirfabrikk på Klosterøya i Skien for 10 år siden preget norsk politikk. Fabrikken hadde 360 ansatte og produserte 240 000 tonn avispapir i året da den ble stengt.

At avispapir ikke akkurat var det mest fremtidsrettede man kunne drive med var verden i ferd med å oppdage for fullt for 10 år siden, men det var likevel en dramatisk beslutning som raskt ble en stor nasjonal sak, og utløse stor politisk debatt om ulike gode og mindre gode krisetiltak. Mange insisterte på at "noe må gjøres", men akkurat hva dette "noe" skulle være var ikke helt opplagt. Men kunne jo ikke akkurat vedta at avisbedriftene skulle bruke mer papir.

Tirsdag var jeg tilbake på Klosterøya og var innleder på en av de mest interessante konferansene om næringspolitikk jeg kan huske å ha deltatt på på svært lenge. Ikke fordi det handlet om krise og problemer, men tvert imot fordi en del av de sentrale personene fra den gang fortalte om hvor stor suksess Klosterøya har blitt, blant annet fordi de tidlig bestemte seg for å ikke kjempe mot noe som uunngåelig, men heller ville legge til rette for nye muligheter og ny næringsvirksomhet i det som er en av landets flotteste beliggenheter på Klosterøya.

For å markere at byen både er opptatt av å se bakover, og lære av det som ble gjort riktig for ti år siden, og av å se framover og legge til rette for ytterligere vekst og utvikling, het konferansen "Klosterøya 10 år etter - Skien om 10 år". Der fortalte blant annet Norske Skogs daværende topper Christian Rynning Tønnesen og Jan Terje Olsen, fagforeningsleder Jan Grini og tidligere fylkesordfører Gunn Marit Helgesen om hvordan de tok tak i utfordringen og fikk snudd krisestemning til "nye muligheter".

På den tiden var jeg selv i Abelia og NHO og husker godt hvordan jeg dro til møteplasser i Grenland og møtte blant annet IKT Grenland og andre nettverksbyggere i næringlivet som framsnakket hverandre og hørtes så forbløffende optimistiske ut. Men de hadde jo rett, viste det seg. Klosterøya er en suksess og legger til rette for enda mer suksess. Derfor ble konferansen i går brukt til å diskutere byutvikling, samarbeid med høyere utdanning og forskning, samferdsel og ikke minst hvordan en mer fornuftig kommunestruktur vil gjøre det enklere å få til enda mer vekst og utvikling. I næringslivet fremover vil det være behov for omstilling omtrent hele tiden og da er det viktig at vi ikke må vente på en krise for å gjøre de riktige tingene. Vi må legge til rette for mer entreprenørskap og ny vekst allerede i utgangspunktet.

Vi snakker ofte om at det er viktig å lære av våre feil slik at vi ikke gjentar dem. Det er naturligvis riktig. Men det er like viktig at vi lærer av våre suksesser og finner ut hva som ble gjort riktig, slik at vi kan gjenta det som fungerte godt senere. De som bidro til at krisen ble snudd til nye muligheter på Klosterøya og i Skien har ganske mye å lære bort.

mandag 14. mars 2016

Hastigheten i bredbåndet øker

Siste internett-måling fra Statistisk Sentralbyrå viser at ting fortsetter å gå rett vei, også når det gjelder bredbånd. Stadig flere privatpersoner har bredbånd, og hastigheten blir raskere. I 4. kvartal 2015 var det for første gang over 1,9 millioner private bredhåndsabonnenter i Norge. Det er omkring 1. million flere abonnenter en det var for ti år siden, i 4. kvartal 2005.

Men den virkelig store endringen handler om bredbåndhastighet. Gjennomsnittskunden hadde i siste kvartal 2015 omtrent 34,6 Mbit/s i hastighet på bredbåndet sitt. I fjerde kvartal 2009 var gjennomsnittshastigheten 6 Mbit/s, og som vi ser på grafen har det virkelig tatt av de siste årene.

SSB har for øvrig en samleside for statistikker om teknologi og innovasjon, der også ulike IKT-statistikker også er lenket til.

søndag 13. mars 2016

Donald Trump og Aaron Burr

Utsiktene til å få Donald Trump som presidentkandidat skremmer ikke bare venstresiden i USA, men er en vel så marerittfremkallende tanke for mange republikanere. Media bobler over av advarsler, og i noen tilfeller sier fremtredende republikanere at de da heller vil bli hjemme på valgdagen, eller stemme på erkefienden Hillary Clinton.

Trumps kritikere inkluderer de såkalte "neocons", de utenrikspolitiske haukene, som blant mye er uenige med Trump om invasjonene i Afghanistan og Irak og forholdet til Russland. I en artikkel som oppsummerer uenighetene, "The neocons vs Donalt Trump" beskriver New York Times hvordan ledende republikanere som Robert Kagan og Eliot Cohen advarer mot Trump. Og den konservative historikeren Max Boot har skrevet en artikkel der han hevder at Trump kan bli er en større trussel mot USAs sikkerhet enn Kina og ISIL.

I en lederartikkel i The Weekly Standard skriver William Kristol, en av de store ideologene i den konservative bevegelsen i USA, under overskriften "The Horror" at:

"Since World War II, from 1948 on, the Republican party has nominated 12 men for president of the United States: Thomas E. Dewey, Dwight Eisenhower, Richard Nixon, Barry Goldwater, Gerald Ford, Ronald Reagan, George H. W. Bush, Bob Dole, George W. Bush, John McCain, and Mitt Romney. These candidates were of varying quality. They had a mixed record of electoral success, winning nine elections and losing eight. But all had either personally impressive achievements or politically principled convictions; some had both. Of the five winners, some had records as presidents of which to be proud, others less so. But none was an utterly unprincipled demagogue. None was a Donald Trump. (...) So is this really what we have come to in 2016? A choice between an utterly mediocre limousine liberal and an utterly repellent pseudo-conservative rabble-rouser?"

Det er ikke enkelt å finne historiske paralleller til det som er i ferd med å skje nå. The Weekly Standard minner om at mange repulikanere hadde problemer med å støtte Barry Goldwater i 1964 på samme måte som mange demokrater ikke klarte å stemme på George McGovern i 1972, men når de skal finne en parallell til hvordan partiet skal håndtere Donald Trump går de helt tilbake til valget i 1800, i artikkelen "What Would Hamilton do?"

I følge historiebøkene var det ved valget i 1800 slik at utfordreren Thomas Jefferson fra the Democratic-Republican party vant valget klart over sittende president John Adams fra the Federalist party. Men det oppstod et problem i valgmannskollegiet da de formelt skulle velge Thomas Jefferson til president og ved en teknisk feil fikk hans visepresidenskandidat Aaron Burr like mange stemmer som Jefferson.

Slik regelverket var den gang måtte det hele da avgjøres endelig av representantenes hus der the Federalist Party hadde flertall og der mange ønsket å ødelegge for sin viktigste politiske motstander, Thomas Jefferson, ved å heller stemme på den betydelig mindre prinsippielle og konsekvente Aaron Burr. Etter 35 voteringer som ikke ga noe flertall i kongressen, måtte den gamle partiveteranen Alexander Hamilton, som på grunn av sine årelange uenigheter med Thomas Jefferson har mye av æren for at USA fikk to politiske partier, tre frem og overtale partifellene sine til å likevel støtte erkefienden Jefferson fremfor en mann han så på som svært farlig. The Weekly Standard skriver:

"But Hamilton went on to say that with all his faults Jefferson was a rational man with coherent ideas who operated within the normative range of accepted behavior in life and in politics, while Burr was something fundamentally different— a man for whom norms, rules, and boundaries didn't exist. In 1792, Hamilton had taken his measure of Burr and never moved from it: Burr was "unprincipled both as a public and private man .  .  . for or against nothing but as it suits his interest or ambition .  .  . determined .  .  . to make his way to be the head of the popular party .  .  . and to climb .  .  . to the highest honors of the state." Now Hamilton warned friends about Burr's debts and the scandals involving his business investments, calling him a profligate, a voluptuary, unprincipled, and dangerous. Embracing Burr, Hamilton said, would sign the Federalists' "death warrant," and he warned of the impact abroad: "No agreement with him could be relied on," he wrote to Theodore Sedgwick. "The appointment of Burr as president would disgrace our country abroad."

I den 36. avstemningen fikk endelig Thomas Jefferson nok stemmer til å bli president i USA, mens Aaron Burr ble visepresident. Men det hører også med til historien at feiden mellom Aaron Burr og Alexander Hamilton ikke var over. I juli 1804 kokte det helt over og de utfordret hveandre til duell med pistoler. Da den ble gjennomført ble Alexander Hamilton truffet av en kule fra Burr og døde dagen etter. Aaron Burr stakk av og var på rømmen en stund, men ble ikke dømt for å ha gjort noe ulovlig og fortsatte som visepresident ut perioden. Senere gjorde han flere underlige ting, blant annet arbeidet han for at Louisiana-territoriet skulle bryte ut av USA og bli et eget land, noe som gjorde at han ble tiltalt for høyforræderi, men aldri dømt. Sett i ettertid er det nok bra at han aldri ble president.

fredag 11. mars 2016

Digitale nerdelover

Hva er det som gjør at datamaskiner stadig blir raskere, mobiltelefoner blir så så smarte at vi kaller dem smarttelefoner, biler snart blir førerløse og roboter kan ta over enda flere vanskelige oppgaver fra mennesker? Og hva der det som gjør at vi med stor sikkerhet kan si at det høye endringstempoet kommer til å fortsette i overskuelig fremtid?

Som en del av folkeopplysningen om hva slags drivkrefter dette handler om har Silvija Seres og Espen Andersen, to svært datakyndige personer, skrevet en kronikk i Aftenposten om de viktigste digitale nerdelovene (og her finner man innlegget i digital versjon på Espen Andersens blogg). Dette er anbefalt lesestoff  for alle som trenger en forståelig innføring i temaet og den kan gjerne kombineres med helgens The Economist som gjør et dypdykk inn i fremtidsutsiktene for Moores lov (Den kommer jeg nok tilbake til her på bloggen).

Artikkelforfatterne minner om at disse digitale lovene ikke er naturlover, slik for eksempel Newtons bevegelseslover eller Ohms lov er, men erfaringsbaserte observasjoner som har vist seg å med stor sikkerhet kunne forutsi en fremtidig utvikling på flere viktige områder. Dermed har de også bidratt til å stimulere svært store investeringer i den forskningen og utviklingen som må til for å omdanne prediksjonen om at noe er mulig å oppnå til helt konkrete produkter og tjenester.

Den viktigste av disse lovene er Moores lov, som jeg har vært innom her på bloggen en rekke ganger før, blant annet i 2010 og i fjor vår. Moores lov ble formulert i 1965 og slår fast at antall transistorer på et gitt areal fordobles minst annenhvert år, Siden nedskaleringen begynte på slutten av 50-tallet har det skjedd et tredvetalls slike fordoblinger, noe som betyr at datamaskiner og andre ting som bruker mikroprosessorer er omkring fire milliarder ganger raskere i dag enn den gang. Annenhvert år kommer det en ny fordobling. Denne lovmessigheten er også det viktige bakteppet for beskrivelsen av det Eric Brynjolfsson og Andrew McAfee kaller "the second half of the chessboard" i boken "The Second Machine Age" som jeg blogget om her i 2014.

 En annen, og i nå internettalderen kanskje like viktige digitale lov er Metcalfs lov som slår fast at verdien av et kommunikasjonsnettverk vokser kvadratisk med antall brukere av systemet. Det er liten vist i å være alene i et sosialt medium. Mellom to brukere kan det bli en forbindelse forbindelse. Fem brukere kan lage ti forbindelser. Tolv brukere kan lage 66 forbindelser.

Så går Silvija Seres og Espen Andersen videre og tar en tur innom Conways lov (en nokså pessimistisk lov som sier om at når organisasjoner bygger komplekse produkter så legger de sine egne og eksisterende kommunikasonsstrukturer inn i produktet), Brooks lov (en annen pessimistisk lov som sier at flere utviklere i et forsinket it-prosjekt forsinker det enda mer) og ikke minst Amaras lov som slår fast at vi mennesker konsekvent overvurderer teknologiens effekt på kort sikt, men undervurderer den på lang sik. Det er denne erkjennelsen som danner grunnlaget for Gartners "hype -kurve", som blant annet forklarer hvorfor vi opplevde en dot.com-boble i år 2000, men i dag har tjenester og teknologier som langt overgår det man drømte om den gang.

Jeg har noen kandidater til: Koomeys lov som slår fast at energibehovet som kreves for en gitt mengde databehandling halveres hver 18. måned, noe som for eksempel gjør det mulig å lage stadig større skjermer og putte mer datakraft i mobiltelefonene våre uten at vi trenger å lade dem oftere. Nielsens lov anslår at bredbåndshastigheten for kravstore privatkunder fordobles hver 21. måned. og Kryders lov fra 2009 som postulerer at harddiskers lagringskapasitet øker med 40 prosent i året. Denne siste loven har imidlertid ikke vist seg å stemme fordi tempoet har avtatt de siste årene og det ser nå ut som lagringskapasiteten fordobles omtrent hvert 5. år, og ikke lenger annenhvert år.

En lov som ikke er like presis når det gjelder prediksjon, men desto morsommere er Wirths lov som postulerer at software blir langsommere raskere enn hardware blir hurtigere. Jeg er nokså sikker på at det ikke er sant, men vi kjenner vel alle igjen følelsen av at nyeste versjon av programvaren er laget med tanke på å bruke opp all ny lagringskapasitet og datakraft vi nettopp har kjøpt..

Og skulle man ha lyst til å utforske enda noen flere digitale nerdelover finner man noen morsomme tips i artikkelen 10 laws of tech: the rules that define our world

onsdag 9. mars 2016

59 058 fødsler i Norge i 2015

Befolkningsstatistikk er interessante saker og i dag kom statistikken for antall fødsler i Norge i 2015. Tallene viser at det ble født 59 058 barn i fjor. Dette er et litt lavere tall enn for fem år siden og litt høyere enn for ti år siden, men hovedbildet er at siden omkring 1990 er født rett under eller rett over 60 000 barn i året i Norge. Og fordi befolkningen har økt med en million mennesker siden 1990 har fødselstallet relativt sett sunket. Derfor har SSB valgt overskriften "Laveste fruktbarhet på 30 årpå sin nyhetssak der de presenterer tallene.

I tabellene kan vi også lese at mødre i dag i gjennomsnitt er 28.9 år når de får sitt første barn, mens de i 1990 var 25,5 år. Vi ser også at 26 600 barn ble født av samboende mødre, 25 186 av gifte mødre og 7272 av enslige mødre. Gifte mødre har ikke vært i flertall siden før 2000.

Når man jobber i et kommunaldepartement og er opptatt av kommunenes fremtid er det jo slik at man må se ekstra nøye på hvordan de over 59 000 fødslene fordeler seg på norske kommuner. Hvor er det for eksempel så mange fødsler hvert år at årskullet er større enn en hel skole og kanskje stor tilflytting av nyetablerte i tillegg, slik at diskusjonen om hvordan man skal skaffe nok barnehageplasser og skoler er et tilbakevendende tema i kommunestyret? Og i hvilke kommuner er det så få fødsler at et helt årskull ikke en gang er i nærheten av å fylle en skoleklasse?

Vi kan begynne med kommunene som hadde flest fødsler i 2015. Her er Oslo suverent på topp med 9899 fødsler. I Bergen ble det født 3527 barn og i Trondheim 2307 barn. I ytterligere fire kommuner ble det født over 1000 barn i 2015: Stavanger, Bærum, Sandnes og Kristiansand. Og det ble født over 500 barn i Tromsø, Drammen, Fredrikstad, Skedsmo, Asker, Bodø, Sarpsborg, Ålesund, Skien og Karmøy.

I motsatt ende av listen har vi noen kommuner der man kan risikere at årets nyttårsbarn enkelte år ikke blir født før etter sankthans. Lavest fødselstall hadde Utsira kommune, der det er bor 200 innbyggere, med null fødsler. I Rømskog og Leka var det to fødsler og i Stordal, Modalen, Røyrvik og Namsskogan var det tre fødsler i 2015. Slik kan man fortsette oppover listen. I 59 norske kommuner ble det født 10 barn eller færre i 2015 og i 146 kommuner ble det født 25 barn eller færre.

Og det er jo her en av de viktigste langsiktige utfordringene for mange kommuner ligger. Det er fullt mulig å vedta at man skal bestå som egen kommune, men det er vanskelig å vedta at det skal bli født nok barn til å fylle en barnehage eller en skole. Hvis fødselstallet faller fordi mange av de potensielle foreldrene velger å flytte andre steder for å få utdanning og arbeid, og en stadig større andel av innbyggerne blir pensjonister, så er det verdt å tenke igjennom hva det vil bety på lang sikt. Og på hva som vil kreves for å snu utviklingen.

tirsdag 8. mars 2016

Vekst i politi, forskning og forsvar

I fjor på denne tiden laget TV2 noen nyhetsinnslag der de hevdet at det bare på et år med H/FrP-regjering hadde rukket å bli 3464 flere byråkrater i staten. Jeg skrev om saken her på bloggen i fjor under overskriften "Tull med tall på TV2" der jeg beskrev hvordan veksten først og fremst handler om flere ansatte i politiet og om flere som forsker og underviser på universitetene våre.

I dag kan vi lese på Aftenpostens forside at det er blitt 1539 nye byråkrater i staten mellom høsten 2013 og høsten 2015. Fordi den veksten Aftenposten skriver om er under halvparten så stor, og har tatt dobbelt så lang tid som den TV2 fortalte om for et år siden, kunne vi la det være med det. Men her er det slik at de to oppslagene handler om forskjellige størrelser. Mens TV2 har vært opptatt av utviklingen i antall ansatte i hele statsforvaltningen, totalt omkring 150 000 personer, har dagens oppslag i Aftenposten tatt for seg litt ulike ting, men særlig sentralleddet i direktorater og departementer der det jobber om lag 20 000 personer.

Når man skal forstå hva tallene forteller er det lurt å begynne med å se på utviklingen i det totale antall årsverk i statsforvaltningen. Det rapporteres inn til NSD fra Statens sentrale tjenestemannsregister og disse tallene har heldigvis blitt mye mer pålitelige enn de var før. Det er her vi ser om statens bruk av skattebetalernes penger til lønnskostnader er i samsvar med det stortinget og regjeringen har lovet og om det er slik at veksten kommer på de høyest prioriterte områdene og ikke på alt mulig annet. Høsten 2015 var det i følge tallene 149 686 årsverk i statsforvaltningen, noe som er en oppgang på 8390 siden høsten 2013  (her er ikke ansatte i helseforetakene og andre statlige foretak med). Hvor er det så disse nye årsverkene har kommet? De har i all hovedsak kommet på områder der det politiske flertallet har ønsket en kraftig satsing:

  • Under Kunnskapsdepartementet er det en vekst på i alt 3336 årsverk og 3232 av disse har kommet innenfor universitets- og høyskolesektoren. 
  • Justisdepartementet øker med 2517 årsverk. Størst økning er det i politidistriktene, som øker med 920 årsverk, og kriminalomsorgen, som øker med 909 årsverk. Politiets utlendingsenhet har økt med 228 årsverk.
  • Under Forsvarsdepartementet er det i følge tallmaterialet vårt en økning på 1990 årsverk, de fleste i forsvaret (her må det graves litt mer i tallene fordi det kan høres litt høyt ut)
Det er med andre ord slik at politikk virker. Når disse områdene vokser mest er det politiske prioriteringer og beslutninger som ligger bak. Det er fordi regjeringen og stortinget ønsker at det skal satses mer forskning på universitetene, flere politifolk i gatene, kortere soningskøer og et sterkere forsvar. Det er for øvrig slik at det også satses mye på å bygge flere veier og jernbaner og på å styrke helsetjenester og eldreomsorg, men bygging av veier gir flest private arbeidsplasser, satsing på sykehus finner vi igjen i helseforetakene og satsing på eldreomsorg ser vi i økte rammeoverføringer til kommunene, men ikke i denne statistikken.

Men selv om det meste av veksten kommer i form av tjenester og satsinger på områder som er politisk prioritert og ikke som "byråkrativekst" er det naturligvis grunn til å være bekymret dersom det vokser der det ikke skal gjøre det. Aftenpostens oversikt over utviklingen i sentralleddet i direktoratene viser at det har vært en økning på 1500 årsverk i løpet av to år. Undersøker man de virksomhetene det gjelder vil man finne en rekke gode grunner til at det vokser. Det kan være tilførsel av nye oppgaver som er politisk vedtatt, et ønske om bedre kontroll med kvaliteten på tjenester eller behov for å sette inn kompetansehevende tiltak. Noen ganger kan det være gjennomføring av nye it-prosjekter som etter hver skal kutte kostnader, men som i en periode skaper behov for flere ansatte. 

Problemet er imidlertid at alt ikke kan vokse samtidig hvis vi skal klare vri ressursene fra administrasjon til tjenester og ha en offentlig sektor som ikke bremser, men bidrar i den omstillingen Norge trenger. Som Siv Jensen forklarer til Aftenposten i dag er det slik at vi i mange statlige virksomheter begynner å se effekter av et godt omstillings- og digitaliseringsarbeid. Mange merker også gradvis effektene av avbyråkratiserings- og effekviseringsreformen, et tiltak som gjør at alle statlige virksomheter må ta ut produktivitetgevinster i sine driftsbudsjetter hvert eneste år, og som gjorde at Dagsavisen for under en måned siden skrev "Kutt-kutt-kutt" over hele forsiden og en artikkel om "Presser fram jobbkutt i staten" om de samme etatene Aftenposten skriver at eser ut. 

Det er ikke unaturlig at man blir kritisert både for å gjøre for mye og for at ting tar for lang tid når man er inne i en slik omstilling. Slik de økonomiske utsiktene er i Norge er det i hvert fall helt sikkert at behovet for å omstille i offentlig sektor ikke vil gå over, og at det blir enda viktigere å vri innsatsen slik at minst mulig brukes på administrasjon og mest mulig på det innbyggere og næringsliv merker. Da gjelder det å holde trykket oppe i det arbeidet som er i gang. Staten må ta ut enda flere effektiviseringsgevinster, fortsette å digitaliserer og fjerne tidstyver og sørge for at det også fremover finnes et handlingsrom for å bruke mest ressurser på de høyest prioriterte områdene.

søndag 6. mars 2016

Gode nyheter fra kommunene

Det er spennende tider i kommune-Norge. En tøffere økonomiske situasjon i næringslivet og en økt tilstrømming av flyktninger til landet har gjort at også kommunene har fått det mer krevende enn før. Men det er slett ikke slik at norske lokalpolitikere sitter stille og håper at utfordringene skal gå over. Det ser vi blant annet på den store aktiviteten som blir lagt inn i arbeidet med å forhandle frem avtaler om kommune-sammenslåinger om dagen.

I følge Kommunal Rapports ukentlige statusrapport og oppdaterte reformkart, den definitive oversikten over hva status er i alle kommunene i hele landet, var status i kommunereformen forrige helg som følger::

11 kommuner kar søkt om å slå seg sammen
89 kommuner har forhandlet en intensjonsavtale
148 kommuner forhandler
122 kommuner utreder eller sonderer
58 kommuner har avsluttet prosessen.

Når en husker tilbake til hvor negative mange av riksavisene var så sent som i januar, og mente at det nesten ikke skjedde noe som helst i kommunereformen, må vi si at dette er en veldig bra utvikling. Denne helgen har Kommunal Rapport en oppdatering av reformkartet der de kan fortelle at det nå er 95 kommuner som har forhandlet frem en intensjonsavtale og flere har kommet langt i forhandlingene (men man må abonnere digitalt på Kommunal Rapport for å lese).

Jeg er ganske sikker på at mer usikre fremtidsutsikter for Norge har bidratt til å bringe et større alvor inn i debatten mange steder og gjort at flere har hatt behov for å få fremdrift i prosessen. Det er gode nyheter. En annen minst like god nyhet er at kommuneøkonomien i 2015 ble en god del bedre enn de dystreste spådommene, spesielt fra opposisjonen i Stortinget som har snakket om sulteforing av kommunene og kollaps i kommuneøkonomien. I pressemeldingen fra KMD om kommuneøkonomien i 2015 skriver vi:

"Driftsresultatet i kommunesektoren i 2015 forventes å bli det beste siden 2006. Ikke siden årene rundt finanskrisen har kommunenes inntekter hatt like høy vekst (...) Netto driftsresultat for kommunesektoren samlet ser ut til å bli om lag 3 ¼ prosent, viser foreløpige tall fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. (...) For kommunene anslås driftsresultatet til 3,0 prosent og for fylkeskommunene til 4,5 prosent. Teknisk beregningsutvalg anbefaler at netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet over tid bør utgjøre om lag 2 prosent av driftsinntektene, med et anbefalt nivå på 1¾ prosent for kommunene og 4 prosent for fylkeskommunene. Driftsresultatene i 2015 ligger klart over disse nivåene."

Statsminister Erna Solberg er også opptatt av den store betydningen en god kommuneøkonomi har for velferdstjenestene til befolkningen. Nå i helgen har hun skrevet et innlegg på sin egen blogg med overskriften:  "Rekordår i kommunene – økonomiske resultater over all forventning", der hun skriver:

"Fjoråret var preget av en debatt om at kommunene var i økonomisk krise og måtte kutte viktige tjenester. Nå viser tall fra KS og analyser fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi at fasit ligger an til å bli noe annerledes. Kommunene har faktisk ikke hatt så gode resulter på nesten ti år. De fleste kommunene fikk bedre resultat i 2015 enn året før, og færre gikk med underskudd. Jeg vil gratulere alle kommunene som har oppnådd gode resultater. Bak de sterke tallene ligger hardt arbeid og tøffe prioriteringer."

Det kommer til å være behov for vanskelige valg og tøffe prioriteringer i kommunene også i tiden som kommer. Mye tyder på at vi vil ha en krevende økonomisk situasjon i Norge i overskuelig fremtid. Dessuten går norsk oljeproduksjon gradvis nedover og det blir færre yrkesaktive i forhold til antall pensjonister. Det gjør det nødvendig med omstilling, slik at vi får mer ut av ressursene vi bruker. Men derfor er det også godt å konstatere at kommunene nå har et større økonomisk handlingsrom enn fryktet og at de også tar det lokale lederskapet i arbeidet med å få en kommunestruktur som er tilpasset de nye utfordringene og den endrede økonomiske situasjonen vi har fremover.

lørdag 5. mars 2016

Norges største næringer i 2015

Hva er egentlig de største næringene i Norge? Er det slik at lavere oljepris gjør at oljenæringen blir mindre og at andre næringer blir større, for eksempel industrien som nyter godt av lavere kronekurs? Eller er det kanskje slik at de store sysselsetterne som varehandel og byggenæring er størst? Og hva med it-bransje, konsulenter, finansnæring og andre kunnskaps- og teknologiintensive bransjer?

Svaret på diskusjoner om hvem som er størst i næringslivet finnes i nasjonalregnskapstallene for 2015 som nettopp er lagt frem. Det kan se ut som mange er interessert i temaet, for da jeg blogget om tallene for 2014 for et år siden ble det mange klikk, og de fortsetter å komme. Derfor oppdaterer jeg tallene. Og jeg gjør som da og minner om at størrelsen på en næring også er avhengig av hva man måler. Er det verdiskapingen, det vi si næringens bidrag til norsk BNP? Er det næringens totale produksjon? Eller er det hvor mange ansatte en næring sysselsetter? Svarene blir ikke helt forskjellige, men særlig for forholdet mellom noen kapitalintensive og arbeidsintensive næringer har hva man måler stor betydning.

Hvis vi begynner med næringenes verdiskaping må vi finne frem SSBs statistikk over "bruttoprodukt etter hovednæring i basisverdi", definert som: "Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats."  Her er det med andre ord næringens bidrag til Norges BNP det er snakk om, og listen over de største næringene ser slik ut:

1. Utvinning av råolje og naturgass         510 mrd kroner
2. Industri                                             230
3. Varehandel                                       202
4. Bygg og anlegg                                 170
5. Tekniske og vitenskapelige tjenester  132
6. Finansnæringen                                131
7. Informasjon og kommunikasjon          112
8. Transport                                         106

Olje og gassnæringen er med andre ord suverent størst, men sammenlignet med tallene fra et år siden har oljenæringen falt fra 620 til 510 milliarder kroner, men industrien har økt fra 221 milliarder til 230 milliarder. Bygg og anlegg har økt fra 163 til 170 milliarder. Og så har tekniske og vitenskapelige tjenester såvidt sneket seg inn foran finansnæringen fordi finansnæringen har falt litt fra i fjor. Transport øker stadig og har siden 2014 økt fra i underkant av 100 milliarder til 106 milliarder.

En annen og minst like riktig måte å måle størrelsen på en næring er å måle næringens  produksjon. Den SSB-tabellen heter Produksjon etter hovednæring i basisverdi. Bruker man den til å lage en liste over de største næringene fører det til at noen vare- og tjenesteprodusenter med stor omsetning passerer et par av de mest kapitalintensive næringene. I denne måten å måle på er det ikke bedriftenes "merverdi" som inngår i BNP som måles, men produksjonsverdien. Fordi næringslivet består av verdikjeder der bedrifter selger varer og tjenester til hverandre blir produksjonen delvis overlappende ved at den blir målt i flere bedrifter i en verdikjede, eller som SSB definerer det: "Verdien av varer og tjenester fra innenlandsk produksjonsaktivitet, dvs. fra markedsrettet virksomhet, produksjon for eget bruk og ikke-markedsrettet virksomhet i offentlig forvaltning og i ideelle organisasjoner." Da ser listen slik ut

1, Industri                                             822 mrd kroner
2. Utvinning av råolje og naturgass         661
3. Bygg og anlegg                                 496
4. Varehandel                                       403
5. Transport                                          265
6. Tekniske og vitenskapelige tjenester   248
7. Informasjon og kommunikasjon          232
8. Finans og forsikring                           209

Også her har olje og gass falt ganske mye fra i fjor, fra 771 milliarder til 661 milliarder kroner. Industrien har holdt seg stabil, mens bygg og anlegg har gjort et hopp opp fra 478 til 496 milliarder kroner og transport hopper fra 246 til 265 milliarder. Likevel er rekkefølgen på denne listen over størrelsen på næringer nøyaktig den samme som i fjor.

Her er det for øvrig et viktig poeng at jeg bare har tatt med næringer som i all hovedsak utgjøres av bedrifter i privat sektor. Som kjent inngår også offentlig tjenesteproduksjon i Norges bruttonasjonalprodukt og disse virksomhetene er også med på SSBs lister både over næringers bruttoprodukt og næringers produksjon. Det er for eksempel slik at verdien av produksjonen fra helse- og omsorgsvirksomhet er 390 milliarder kroner, noe som ville gitt en 5. plass på listen over de de største næringene mens undervisning produserer for 179 milliarder kroner og ville med det også vært med i topp 10.

Hva så med produksjonen fra jordbruk, fiske, elektrisitetsproduksjon og reiseliv? Dette er naturligvis store og betydningsfulle næringer i Norge, men ingen av disse næringene er i store nok til å komme med på listene over de aller største, Målt i produksjon bidrar jordbruk og skogbruk med 44 milliarder fiske og akvakultur med 71 milliarder, elektrisitetsforsyning med 70 milliarder og overnattings- og serveringsvirksomhet med 77 milliarder. Andre næringer som er enda større, men heller ikke når opp blant de aller største er kultur og underholdning (110 milliarder), forretningsmessig tjenesteyting (153 milliarder), eiendombransjen (132 milliarder) og utenriks sjøfart (119 milliarder)

Det er også viktig å minne om at det ofte benyttes en tredje måte å sammenligne næringers størrelse på, der man heller sammenligner antall ansatte eller årsverk i en næring. Teller man antall hoder i en næring er det naturligvis slik at arbeidsintensive bransjer får mye større betydning, mens kapitalintensive næringer, som olje- og gass, finansnæring. og ikt, blir litt mindre viktige. I tabellmaterialet SSB har laget om det foreløpige nasjonalregnskapet finner vi grunnlaget for en slik rangering i tabellen som heter Årsverk, heltidsekvivalenter etter hovednæring. Og på denne listen tar jeg også med de store sysselsetterne i offentlig sektor (markert i kursiv) siden det kan være ganske interessant måte å sammenligne store sysselsettere i offentlig som helse og omsorg og undervisning med de store sysselsetterne i privat sektor:

1, Helse og omsorgstjenester                  464 000 årsverk
2. Varehandel                                         301 000
3. Industri                                               231 000
4. Bygg og anlegg                                   209 000
5. Undervisning                                      186 000
6. Offentlig administrasjon og forsvar       181 000
7. Teknisk tjenesteyting                          121 000
8. Forretningsmessig tjenesteyting           118 000
9. Transport                                           115 000
10. Informasjon og kommunikasjon           87 000

Som vi ser gir dette måten å måle størrelse på et litt annerledes bilde av norsk arbeidsliv og næringsliv. Den gir fremfor alt en god oversikt over hvor folk faktisk jobber, og i privat sektor er det særlig varehandel, industri og bygg og anlegg som er de store. Men når olje- og gassproduksjon (59 000 årsverk) og finansnæringen (47 000 årsverk) er redusert til mellomstore næringer, og viktigere verdiskapere som fisk og havbruk (15 000 årsverk) og elektrisitetsproduksjon (12 000 årsverk) reduseres til små næringer, skjønner man jo at verdiskapingen per ansatt i disse næringene må være veldig høy.

torsdag 3. mars 2016

Nationens ønsketenkning

Som jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før, har den lille avisen Nationen ofte interessante undersøkelser og meningsmålinger, men de kommer stadig opp i problemer med å gi en presis fremstilling av resultatene de selv avdekker. I april 2014 skrev Nationen for eksempel en artikkel med overskriften "AP knuser Høgre" om en måling der Høyre hadde 28 prosent og Høyre og FrP til sammen ville fått flere stortingsrepresentanter enn ved valget i 2013, mens SP og SV var nede på sperregrensen. Jeg tror sjelden det har vært et så stort borgerlig flertall som i den målingen.

Men det er når målingene handler om kommunereform at Nationen virkelig sliter med å skille egen ønsketenkning fra de resultatene målingene faktisk viser. I april 2015 hadde Nationen overskriften "Folk ønsker ikke store kommuner" over en artikkel om en meningsmåling som viste at bare 25 prosent ønsker dagens 428 kommuner, mens hele 63 prosent av innbyggerne svarte at de vil ha færre og større kommuner.

At kommunereformen nå går sin gang og stadig flere kommuner forhandler frem intensjonsavtaler om sammenslåing ser ikke ut til å gjøre Nationen mindre fast i troen på at lite skjer, 12, januar i år var overskriften i Nationen "Kommuner lunkne til sammanslåing" i en artikkel der det ble hevdet at bare to prosent har sagt ja til sammenslåing, noe som skulle tilsvare omtrent åtte kommuner.

Hvis det var slik at bare to prosent sa ja til sammenslåing midt i januar skulle man kanskje tro at Nationens helt ferske måling som forteller at bare to måneder senere svarer hele 39 prosent av ordførerne ja og 18 prosent "vet ikke" på spørsmålet "Ønsker du at din kommune skal bli slått sammen med en eller flere nabokommuner?" ville bli presentert som en helt sensasjonell opptur for kommunereformen. Men også her velger Nationen å fremstille tallene som et slags nederlag for prosessen, selv om tallene viser at det nå er under halvparten av ordførerne (43 prosent) som svarer at de er mot en sammenslåing av egen kommune.

Hvordan stemmer så dette resultatet med det som faktisk skjer ute i kommunene? Den beste oppdaterte oversikten over hva status er for kommunereformen finner man i Kommunal Rapport. På nettsidene deres har de løpende oppdatering hver gang kommuner starter forhandlinger, vedtar intensjonsavtaler eller beslutter sammenslåing. Og status nå i følge det oppdaterte kartet er at 11 kommuner har søkt om sammenslåing, 89 kommuner er enige om intensjonsavtale og 148 er i en forhandlingprosess. I 122 kommuner utredes det fortsatt, men dette antallet går ned etter hvert som kommunene går fra utredninger og over i en forhandlingsfase. Og det er bare 58 av 428 kommuner som verken forhandler eller utreder.

onsdag 2. mars 2016

Norge klatrer på EUs digitale rangering

I følge EUs store rangering av hvilke land som lykkes best digitalt, Digital Economy and Society Index (DESI), har Norge rykket opp fra femteplass til andreplass siden i fjor. Dette er EU-landenes viktigste indikatorrapport om den digitale modenheten i medlemlandene og omtales i mediene i en rekke land. Her kan man lese den norske nettavisen Digi.no sin omtale.

Det er i utgangspunktet EU-landene som sammenlignes, men Norge har fått anledning til å delta og bidrar med data på lik linje med EUs medlemsland. Som en ser av grafene er Norge i en tetgruppe på fem land som ligger et stykke foran de øvrige. Her er Norge sammen med Danmark, Nederland, Sverige og Finland. I alt er det 29 land som rangeres. Nederst ligger Hellas, Romania og Bulgaria, men det er også verdt å merke seg at store land som Tyskland, Frankrike og Italia har langt opp til et norsk og nordisk digitalt nivå.

Det interaktive statistikkverktøyet de har laget på nettsidene til DESI er ganske spennende. Her kan man se hvor alle landene plasserer seg langs de fem hovedkomponentene rangeringen består av. Det er digital infrastruktur (som blant annet handler om mobil og bredbånd, der Norge er på 8. plass. Andre komponent er humankapitalen der Norge er på 4. plass, men vi trekkes en del ned av at ikke flere tar teknologi- og realfagsutdanning på høyt nivå, Tredje hovedkategori er innbyggernes bruk av internett, der Norge er på en klar førsteplass. Denne høye plasseringen handler om bruk av netthandel og nettbank i Norge, men særlig om den høye norske bruken av digitale innholdtjenester. Fjerde katerori er næringslivets digitale modenhet, som måler i hvor stor grad næringslivet har tatt i bruk ulike digitale løsninger og teknologier og der Norge ligger på femteplass

Femte og siste hovedkomponent er eGovernment, det vil si digitalisering av offentlig sektor. Her ligger Norge på en femteplass. Her er det interessant å merke seg at Estland topper listen, mens Danmark og Finland ligger litt foran Norge og Sverige litt bak. Også her er det jevnt i toppen. Det er også interessant å se at Storbritannia, som noen her i Norge peker på som et forbilde i den offentlige debatten på grunn av sin organisering av offentlig it-politikk, ligger helt nede på en 17. plass.

Det er også mulig å bruke dette statistikkverktøyet i DESI til å bore ytterligere ned i ulike enkeltindikatorer. Innenfor eGoverment kan man for eksempel studere hvor mange borgere som benytter internett til å sende inn opplysninger til myndighetene (Norge nr 4), status når det gjelde bruk av ferdigutfylte skjemaer (Norge nr 5), eller status når det gjelder åpne offentlige data (der Norge er nr 12).

I tillegg kan man gå inn og gjøre et dypdykk i tilstanden og utviklingen over tid i hvert enkelt land, for eksempel Norge. Disse landoversiktene viser tilstand, plassering og endring fra i fjor på hver eneste av de 30 delindikatorene i undersøkelsen. Til sammen blir derfor DESI en veldig nyttig oversikt. Ikke først og fremst fordi den viser at Norge ligger helt i toppen, selv om det alltid er hyggelig å konstatere at det går riktig vei, men fordi vi gjennom sammenligninger som dette får god kunnskap om hvor det er forbedringsmuligheter og om områder der Norge ikke er helt i teten og derfor har mye å lære av andre land.

Jeg ser at noen i sine kommentarer til Norges topplassering. som Håkon Haugli i Abelia, gir uttrykk for at vi ikke må bli selvtilfredse og slappe for mye av selv om vi gjør det godt. Det er en viktig påminnelse. Vi kan ikke akkurat være misfornøyde når vi gjør det bra, og interesseorganisasjoner bør ikke bli så profesjonelt bekymrede at de blir skuffet når ting er i orden, men her er jeg helt på linje i at vi må øke tempoet selv om Norge gjør det godt og klatrer på rangeringen. Både produktivitetskommisjonens råd om hvordan teknologi må anvendes for å bedre produktiviteten og arbeidet vårt for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor kommer til å kreve enda mer digitalisering, Og så er det jo slk at teknologiutviklingen ikke vil stoppe med det første. Det vil stadig komme nye muligheter som vi må evne å ta i bruk i både i privat og offentlig sektor dersom vi skal hevde oss i konkurransen og opprettholde et høyt velferdsnivå.