tirsdag 31. mars 2015

Hele verden på universitet

Noe av det de første innvandrerne fra Europa til New England på 1600-tallet investerte i da de skulle bygge et nytt samfunn var utdanning og kunnskap. En av de første brosjyrene fra Harvard College i 1643, som ble sendt tilbake til England for å få private pengegaver, formulerte det slik:

"After God had carried us safe to New England, and we had builded our houses, provided necessaries for our livelihood, reared convenient places for God’s worship and settled Civil Government, one of the next things we longed for and looked for was to advance learning and perpetuate it to posterity."

Man må kunne slå fast at den modellen de valgte, en slags blanding av de britiske dannelsesuniversitetene og de tyske forskningsinstituttene, har vært svært vellykket. Denne amerikanske modellen for forskningsuniversiteter, der det både blant offentlige og private finnes verdensledende institusjoner, har blitt kopiert over hele verden. Og i motsetning til i stort sett alle andre bransjer er høyere utdanning en forbløffende stabil næring. Mange av de fremste institusjonene som har holdt på i flere hundre år er der fortsatt.

Dette inntrykket av stabilitet er imidlertid svært lite dekkende dersom vi i stedet ser på etterspørselssiden. The Economist har i forrige ukes leder "The whole world is going to university" og i det grundige spesialbilaget "Excellence vs equity" tatt utgangspunkt i den eksplosjonen det har vært i deltagelsen i høyere utdanning. Fra å være et elitefenomen, og så sent som i 1992 var det bare i fem land at over halvparten i de aktuelle årskullene begynte i høyere utdanning, er det nå 54 land der over halvparten begynner på et universitet eller høyskole. Andelen i høyere utdanning globalt har i denne 20-årsperioden vokst fra 14 prosent til 32 prosent. Og det vil fortsette å øke, blant annet fordi Kina har som ambisjon at 40 prosent av de unge skal ta høyere utdanning i 2020.

Selv om akkurat det var en tilfeldighet er det jo interessant at denne gjennomgangen gjort av The Economist kom på fredag, samme dag som den norske regjeringen la frem sine analyser og veivalg i stortingsmeldingen "Konsentrasjon for kvalitet". De grunnleggende spørsmålene The Economist stiller er mange av de samme som må være utgangspunktet for den norske debatten; Får studentene og samfunnet den avkastningen på investeringene vi gjør i form av tid og penger, eller avtar gevinsten når kostnadene blir stadig høyere og blir borte når "alle" går på et universitet? Er kvaliteten på det som leveres av faglig innhold og undervisning bra nok i forhold til ressursinnsatsen?

Det ville bli for omfattende å sammenfatte alt som kommer frem i denne interessante gjennomgangen i et blogginnlegg, men tre hovedpoenger synes jeg det er verdt å nevne.

For det første er det fortsatt slik at høyere utdanning lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, i hvert fall hvis vi ser på de store tallene. I en interessant graf fra Verdensbanken inne i artikkelen ser vi hvor mye et år ekstra utdanning slår ut i høyere lønn i ulike deler av verden. Effekten er positiv over alt, men mye større i fattige land, der færre går på universitet og lønnsforskjellene er større, enn i rike land der avkastningen også ser ut vil å være synkende. 

Dessuten minner artikkelen om at er det store kvalitetesforskjeller mellom ulike utdanningsinstitusjoner, men at disse kan være vanskelig å få vite om. Nå finnes det riktignok en del internasjonale rangeringer som har som mål å kåre verdens beste universiteter, som Shanghai-rangeringen, Times Higher Education (THE) og QS-rangeringen, men felles for disse er at de i all hovedsak handler om forskning og ikke om undervisning. Dessuten preges de av at de ofte måler ressursbruk og annen input i stedet for effekt og resultater.

Noen hevder at arbeidsgivere foretrekker å ansette folk fra prestisjetunge universiteter fordi disse har så gode seleksjonsmekanismer når de tar inn studenter, ikke fordi de vet så mye om det som foregår der er bedre enn andre steder. Dette peker på behovet for bedre sammenligninger av studiekvalitet og studentprestasjoner enn de vi har i dag. The Economist nevner både EU-initiativet U-Multurank og et OECDs forsøk på å få en variant av PISA-testing for høyere utdanning kalt AHELO til å bli tatt i bruk.

For det andre tar The Economist en interessant tur innom nettbasert høyere utdanning (såkalte MOOCs) som alternativ til campus-basert utdanning. Det ser så langt ikke ut som de nettbaserte alternativene er i ferd med å utkonkurrere de fysiske, blant annet av den enkle grunn at det å flytte hjemmefra og gå på et universitet handler om så mye mer enn å lære noen fag. Men i andre deler av befolkningen er nettlæring mer populært. Det gjelder både studenter som falt fra første gang de prøvde og gjerne vil gjøre et nytt forsøk. Og det gjelder voksne som er i jobb og har etablert familie, og ikke kan være fulltidsstudenter, men som har behov for mer etter- eller videreutdanning. I stedet for å være redd for at MOOCs ødelegger de tradisjonelle universitetene er det en større bekymring at det er motstand mot å ta i bruk mulighetene, skriver The Economist:

"Resistance by faculty also slows down the adoption of new technology. When academics at San Jose State University were asked to teach a course on social justice created for EdX, a MOOC, by Michael Sandel, a Harvard professor, they refused, telling Mr Sandel that such developments threatened to “replace professors, dismantle departments and provide a diminished education for students in public universities”. Similar protests have been echoing around the country. For now, the interests of academics generally prevail over those of students."

Et tredje interessant tema The Economist tar opp, med utgangspunkt i New York Universitys etablering i Abu Dhabi ("A pearl in the desert") og Shanghai er om universiteter i likhet med annen konkurranseutsatt virksomhet vil globalisere ved å opprette avdelinger i andre land. Dagens internasjonale universitetskonkurranse handler om å få studenter og forskere til å komme til seg, og det kan jo være en attraktiv del av pakken for mange, men det kan jo hende at vellykkede utdanningsinstitusjoner, på samme måte som man gjør i andre næringer, også burde etablere seg i nye markeder. Og så er det vel også slik at jo bedre de offentlige og private institusjonene som er i markedet fra før er til å omstille, differensiere og være innovative, jo mer krevende er det å komme inn som utfordrer utenfra.

Vi bruker hele 1,6 prosent av BNP på høyere utdanning i OECD. Det virker som om dette skal fortsette å vokse i OECD, men enda mer i andre deler av verden. Artikkelen i The Economist er en god påminning om at selv om utdanning og kunnskap lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, bør vi bli enda mer opptatt av hva vi får igjen for all tiden og alle pengene vi bruker.

søndag 29. mars 2015

Norge lykkes bedre med EU-forskning

I følge Forskningsrådets nettsider er norsk deltagelse i EUs store forskningsprogram Horisont 2020 på vei oppover. Norge har et høyt BNP, og må som ikke-medlem i EU-betale en høy kontingent for å delta i dette programmet, men nå nærmer norsk deltagelse seg regjeringens mål om å hente hjem 2 prosent av midlene.

Horisont 2020, verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, dreier seg om å identifisere Europas mest lovende forskningsprosjekter, bygge grensekryssende team og støtte dem med 75 milliarder euro de neste syv årene. Det handler dels om verdensledende grunnforskning, men også om forskning og innovasjon som skal skape fremtidens næringsliv og forskning som skal løse noen av vår tids største samfunnsordninger.

Skal Europa klare seg bedre i konkurransen med USA og Asia om å være i forskningsfronten holder det ikke at forskningsmiljøene holder på i lukkede nasjonale siloer. Kunnskap og forskning er per definisjon grenseoverskridende og de beste miljøene må samarbeide med andre for å bli enda bedre. Dette er selve grunntanken bak de tidligere rammeprogrammene for forskning og utvikling i EU, som i sin nyeste utgave heter Horisont 2020.

Artikkelen på Forskningsrådets nettside forteller også om hvor Norge gjør det best og på hvilke områder og temaer vi har en jobb å gjøre for å nå opp. De skriver:

"Hvor stor del av kaka norske prosjekter fikk varierer sterkt fra temaområde til temaområde, og fordelte seg slik ved denne siste opptellingen:
● Samfunnsutfordringer 2,6 %
● Konkurransedyktig næringsliv 1,7 %
● Fremragende forskning 1,1 %

Aller best gjorde norske forskningsprosjekter det innenfor samfunnssikkerhet og energi, hvor de fikk tildelt henholdsvis 3,9 og 3,7 % av de totale midlene til slike prosjekter i Horisont 2020. Norge gjør det best på samfunnsutfordringene, jevnt på industrielt lederskap og svakere på fremragende forskning, (...) Blant de store utlysningene er det særlig innen helse og det europeiske forskningsrådet ERC at vi har utfordringer."


Artikkelen beskriver også hvordan virkemidlene for å støtte opp om norske forskningsmiljøer og forskningsprosjekter som har ambisjoner om å delta i Horisont 2020 er styrket. Det er etablert en ordning med nasjonale kontaktpersoner i Forskningsrådet (NCP) på de ulike temaområdene, de anvendte forskningsinstituttene har fått en egen medfinansieringsordning (Stim EU), det er laget en egen støtteordning for prosjektetablering (PES2020) for å avlaste kostnadene ved utforming av prosjektforslag, det foregår en utstrakt kurs- og opplæringsaktivitet og det er etablert flere nye faglige EU-nettverk for å mobilisere enda flere prosjekter.

De positive tallene kan tyde på at disse tiltakene virker. Det er veldig gledelig. Og så skal vi også huske på at de fleste som deltar i EU-forskningsprosjekter sammen med partnere fra mange andre land pleier å si at den viktigste grunnen til at de deltar ikke er at de går med overskudd økonomisk, Begrunnelsen er at de blir bedre av å få samarbeide og bli utfordret av noen av de beste i verden. Gjennom Horizon 2020 bygges langsiktige partnerskap som skaper virksomhetens fremtid.

lørdag 28. mars 2015

Madonna: Ghosttown

Madonna holder fortsatt koken og har, som nevnt her i bloggen for noen dager siden, gitt ut et nytt album, "Rebel Heart", som er det beste hun har gjort på mange år. For et par uker siden slapp hun også albumets andre singel, popballaden "Ghosttown". I den anledning var hun på Ellen Degeneres show hver dag i en uke nå i mars og sang også "Ghosttown" live:

fredag 27. mars 2015

Konsentrasjon for kvalitet

Fredag kom regjeringens stortingsmelding om strukturen i universitets- og høyskolesektoren, med tittelen "Konsentrasjon for kvalitet". Det er en melding som beskriver viktige målsettinger og prinsipper for innhold og struktur i høyere utdanning, men som også beskriver en interessant prosess som allerede er godt underveis ved universitetene og høyskolene for å konsentrere ressursene om sterkere fagmiljøer.

Allerede i sammendraget på første tekstside i meldingen kan vi lese dette om de beslutningene som allerede er tatt lokalt om sammenslåinger av universiteter og høyskoler og de utredningene som er satt i gang:

"Følgende sammenslåinger er beskrevet i meldingen:
– På Østlandet vil Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og Høgskolen i Telemark (HiT) slås sammen. 
– På Sør-Vestlandet arbeider Universitetet i Stavanger (UiS) og Høgskolen Stord/Haugesund (HSH) med sammenslåing.
– Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Høgskolen i Ålesund (HiÅ) og Høgskolen i Gjøvik (HiG) har vedtatt sammenslåing til ett universitet med campus i alle byene.
 – I Nord-Norge vil Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet (UiT), Høgskolen i Narvik (HiN) og Høgskolen i Harstad (HiH) slås sammen. Universitetet i Nordland (UiN) og Høgskolen i Nesna (HiNe) slås sammen. Universitetet i Nordland (UiN) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) vil utrede sammenslåing."

Det kan også bli aktuelt med flere strukturendringer der institusjonene i dag er for svake. Meldingen går grundig gjennom hvorfor strukturendringer er ønskelige og nødvendige for å oppnå høyere forsknings- og undervisningskvalitet, men beskriver også flere andre virkemidler som er viktige for å heve kvaliteten både når det gjelder finansieringsmodellen og tiltak for bedre styring og ledelse. Hovedmodellen vil være ansatt rektor og ekstern styreleder, slik at det skilles mellom rollen som styreleder og rollen som daglig leder faglig og administrativt, på samme måte som i samfunnet ellers.

Et viktig poeng som fortjener å få mer oppmerksomhet, og som omtales i kapittel 2.2 i meldingen er behovet for en mer mangfoldig høyere utdannings- og forskningsektor der ikke alle kopierer hverandre og prøver å bli tradisjonelle breddeuniversiteter. I den konkurransen har de tradisjonelle universitetene i Oslo og Bergen noen forutsetninger som andre ikke så lett kan kopiere, for eksempel størrelse på fagmiljøene. Men andre kan satse på å bli best på andre ting, som tverrfaglighet, næringslivssamarbeid, innovasjon, etter- og videreutdanning eller partnerskap med offentlige tjenesteytere, der det er mye bedre plass. Meldingen beskriver behovet for mangfold slik:

"Samtidig er arbeids- og næringslivet komplekst og har behov for variert kompetanse og erfaring. For å ivareta studentenes og arbeidslivets behov trenger vi en mangfoldig universitets- og høyskolesektor, kjennetegnet av institusjoner med ulike faglige og strategiske profiler. Dersom alle universiteter og høyskoler jobber for å styrke sin egenart og satser på områder der de har særlig forutsetninger for å gjøre det bra, får vi utdanning og forskning av høyere kvalitet over hele landet. Mangfold kan bidra til mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og til å opprettholde faglig spesialisering."

Regjeringens strukturmelding legger et godt grunnlag og bidrar med å skape et handlingsrom. Men å lykkes med å skape en særegen strategisk profil kommer ikke av selg selv. Det er noe de enkelte universitetene og høyskolene må skape selv gjennom et langsiktig og systematisk arbeid der man våger å velge noe bort for å bli best på noe annet.

tirsdag 24. mars 2015

Trines analyse

Venstre-leder Trine Skei Grande har ofte gode analyser av hvor og hvorfor det er nødvendig med omstilling og reformer. Ikke fordi reformene er et mål i seg selv, men fordi både organisering og virkemidler må justeres i takt med endringer i samfunnet slik at vi får mest mulig ut av kompetansen og pengene som settes inn. Og slik at innbyggerne får bedre tjenester.

I et godt intervju i onsdagens Dagens Næringsliv har hun også interessante ting å si om hvem som stiller seg på utsiden og lar være å ta stilling til alle de store reformene som er under behandling:

"Skei Grande ramser opp endringer hun mener Ap motsetter seg:

Politireformen: – Ble til etter en bestilling fra Ap basert på politi­analyseutvalg og alt 22. juli bragte med seg. Nå ser det ut som om Ap vil stille seg på utsiden, sier hun.

Kommunereformen: – Jeg trodde Ap skulle se muligheten til å slippe å lage et kompromiss med Senterpartiet. Nå stiller de seg utenfor.

Arbeidsmiljøloven: – Ap er imot alle endringer, også de tiltakene som styrker arbeidstagerne. Men før de har lest forslagene, proklamerer de å være imot alle endringer uansett.

Grønn omstilling: – Ap går i strupen på statsministeren når hun snakker om behovet for omstilling og at man ikke bare kan leve av oljen. Da hyller Jonas oljen som propellen fremover og kritiserer statsministeren for å snakke ned oljenæringen.

Asylbarn: – Selv om vi har fått med oss Frp på en liberalisering, står Ap igjen alene på ytterste høyre og vil ikke endre noe i sin politikk."


I tillegg til sakene hun nevner har regjeringen også varslet at den vil legge fram forslag for Stortinget om reformer som vil gi høyere kvalitet i universitets- og høyskolesektoren og reformer som gir økt gjennomføringskraft og en mer hensiktsmessig organisering i jernbanesektoren og i veisektoren. Og så blir de første skrittene tatt når det gjelder å innføre fritt behandlingsvalg for pasienter i helsesektoren. 

Felles for disse områdene er at det er nokså bred enighet om at det nødvendig å med endringer for å heve kvaliteten på tjenesten eller øke tempoet i gjennomføring av politiske beslutninger, eller begge deler. Men også her blir det interessant å se om de som rutinemessig uttaler seg kritisk til regjeringens reformforslag når de legges frem har noe bedre alternativ enn å la være å gjøre endringer.

mandag 23. mars 2015

Tjenestehandelen vokser

Norsk olje- og gassproduksjon vil falle i årene som kommer og det er viktig at vi har flere ben å stå på. I form av flere næringer som har det som skal til for å klare seg godt i internasjonal konkurranse. Derfor er det interessant å studere statistikken over utenrikshandelen med tjenester for å se hvordan tjenestehandel bidrar i norsk eksportstatistikk. Det vi kan lese der er ganske oppmuntrende. Statistisk Sentralbyrå skriver:

"Tenestehandelen med utlandet har vakse i fleire år. I 2014 heldt den positive trenden fram. Tenesteeksporten auka med 12 prosent, medan importen steig med 8 prosent samanlikna med 2013. Dermed aukar handelsoverskotet. Totalt eksporterte Noreg tenester for 220,5 milliardar kroner i 2014. Importen var på 211,7 milliardar kroner. Kraftiggare eksportvekst bidrog til større overskot på balansen for tenestehandelen som i 2014 utgjorde 8,8 milliardar kroner."

Grafen over viser at tjenesteimporten til Norge er veldig dominert av handel med Norden og EU, mens eksporten av tjenester fra Norge skjer mye bredere. Her utgjør Norden og EU i underkant av 50 prosent, mens både Nord-Amerika og Asia også utgjør veldig store markeder.

Hva er det så denne store tjensteeksporten fra Norge består av? SSB har to tabeller som kaster lys over dette, den ene handler om tjenestehandel etter tjenestetype og den andre om tjenstehandel etter næring. Summen av disse to tabellene viser at det særlig er to store tjenestetyper som dominerer, sjøtransporttjenester som står for omkring 35 prosent av eksporten og faglig og teknisk tjenesteyting som står for omkring 20 prosent. Tjenstetypestatistikken forteller oss at petroleumstjenester står for 10 prosent av eksporten og 23 prosent av importen, mens næringsstatistikken forteller at ikt-næringen står for 8 prosent av eksporten og 10 prosent av importen. SSB sier dette om tallene for eksport etter tjenestetype;

"Sjøtransporttenester dominerte framleis den norske tenesteeksporten i 2014. Denne tenestegruppa synte ein eksportauke frå 69,3 milliardar kroner i 2013 til 82,6 milliardar kroner i 2014. Dette tilsvararar ein vekst på 19 prosent. Med ein eksportverdi på 42,9 milliardar kroner var forretnings-, profesjons- og tekniske tenester den nest største tenestegruppa i 2014. Det er omtrent det same nivået som i 2013."

søndag 22. mars 2015

Mer makt til kommunene

Regjeringen gikk til valg på, og har slått fast i regjeringsplattformen fra Sundvolden, at mer makt skal flyttes nærmere innbyggerne. Å få til dette krever i hvert fall to ting: At flere oppgaver flyttes fra andre nivåer og til kommunene, det folkevalgte nivået som er nærmest innbyggerne. Og at kommunene har en størrelse, kompetanse og organisasjon som gjør dem i stand til å levere velferdstjenester og gjennomføre forvaltningsoppgaver på en måte som sørger for høy kvalitet.

Fredag kom regjeringens syn på hvilke oppgaver som skal flyttes til større kommuner i en ny stortingsmelding om "Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner". Summen av disse overføringene utgjør en historisk styrking av lokaldemokratiet i Norge, noe Erna Solberg også vektla i sitt innlegg på pressekonferansen fredag;

"Dette vil være den største samlede flyttingen av oppgaver til kommunene noensinne. Vi ønsker sterkere lokalsamfunn og kommuner med flere oppgaver som kan gi innbyggerne bedre tjenester. Innbyggerne får best hjelp når kommunene kan se helheten i behovet, sier Solberg."

Stortinget vil i løpet av våren diskutere og ta beslutninger om den videre prosessen for å flytte nye oppgaver til større kommuner. En utførlig beskrivelse av hva som foreslås av oppgaveflytting og hvordan prosessen legges opp for de ulike oppgavene som skal flyttes er utførlig finnes i stortingsmeldingen. Der slås det også fast at det i likhet med tidligere flytting av ansvar for ulike oppgaver er slik at pengene følger oppgaven, slik at kommunene ikke taper økonomisk på å få mer ansvar.

For å hjelpe til med å holde oversikt over alle områdene der det er foreslått endringer i denne stortingsmeldingen har Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettside en opplisting av oppgavene som foreslås flyttet og en kort omtale under hvert punkt. Innenfor velferdstjenester får kommunene tilført nye oppgaver på følgende områder: tannhelsetjenesten, rehabilitering, forsøksordning med distriktspsykiatriske sentre (DPS), hjelpemidler, boligtilskudd, varig tilrettelagt arbeid, arbeids- og utdanningsreiser, finansiering av pasienttransport, statlig barnevern og familievern.


Noen andre forvaltningsoppgaver er også foreslått overført. Her har særlig overføring av vigselsrett for borgerlige vigsler til kommunene fått stor medieoppmerksomhet. I tillegg er det foreslått overført notarialmyndighet og ansvar for godkjenning av svømmebasseng, som i dag ligger i Kulturdepartementet. I tillegg skal det i forbindelse med politireformen vurderes om en del sivile politioppgaver bør overføres til kommunene, blant annet, utstedelse av pass, meldingsordningen for EØS-arbeidstakere og sekretariatsfunksjonen til forliksrådene.

For de innbyggerne og de folkevalgte i de største byområdene i Norge, der dagens grenser ikke akkurat følger det som er naturlige hverdagsregioner for de som bor der, vil nok omtalen av en del andre store oppgaver være like interessante. Dette er oppgaver som ikke automatisk kan overføres til alle kommuner. De oppgavene det er snakk om er ansvar for videregående skoler, kollektivtransport og skoleskyss, oppgaver som i dag ligger i fylkeskommunene og de fleste steder også vil gjøre det i fremtiden, men som etter en konkret vurdering kan flyttes til store kommuner som utgjør naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Og så er det også viktig å nevne at mer lokaldemokrati og sterkere kommuner ikke kan skapes ved flytting av oppgaver alene, men at det også krever at staten detaljstyrer kommunene mindre. Da vil denne reformen bli det motsatte av en sentraliseringsreform. Det vil bli en lokaldemokratireform som skaper handlingsrom og forutsetninger for mer maktspredning og et bedre lokaldemokrati.

Hele Stortingsmelding 14 (2014-15) kan leses på nettet her og som pdf-fil her

lørdag 21. mars 2015

Rekordmange logget inn via ID-porten

Difi: om innlogginger 19. mars
En av mest kritiske delene av offentlig ikt-infrastruktur er ID-porten, en felles innloggingsportal som gjør at du på en enkel og sikker måte får tilgang til ulike statlige og kommunale tjenester på nett. Den virkelig store testen på at ID-porten kan håndtere trykket og fungerer som den skal kommer hvert år når selvangivelsen legges ut elektronisk. For noen år siden var det noen tekniske problemer som gjør at medieinteressen fortsatt er veldig stor.

I år kan vi heldigvis slå fast at det gikk veldig bra. Allerede da selvangivelsene ble lagt ut ved midnatt natt til 19. mars var hele 60 000 personer inne og sjekket den første timen. Noen er så spent på om de får igjen penger på skatten at de må sjekke det umiddelbart. I løpet av det første døgnet var det 2 146 795 innlogginger i AltInn via ID-porten, en økning fra 1,6 millioner innlogginger i fjor.

Det er i alt 3,4 millioner innbyggere som har selvangivelsen sin tilgjengelig elektronisk,  Vi kan derfor anta at mange flere vil logge seg inn før fristen for innlevering går ut. Norge er helt i verdenstoppen i digital skatterapportering og det er stadig færre som behøver å fylle ut opplysninger selv, fordi staten allerede har de nødvendige opplysningene og har forhåndsutfylt det som trengs. Dette prinsippet om at man ikke spør om ting man allerede vet er en fornuftig basis også for andre digitale tjenester, men dessverre er det fortsatt noen områder igjen der det fylles ut papirskjemaer.

Felles sikker innlogging til offentlige tjenester på nett gjennom ID-porten er en suksess. Noen ganger leser jeg i media at offentlig sektor i Norge har flere ulike innloggingsløsninger. Det var slik for noen år siden, men det er ikke lenger tilfelle. Når du skal inn på AltInn for å sjekke selvangivelsen eller skattekortet er det ID-porten som brukes til å logge seg på. ID-porten brukes også når man skal beregne pensjon på Nav.no, melde flytting til Skatteetaten.no eller søke lån på i Lånekassen.no. I alt 300 offentlige virksomheter gir oss tilgang til 400 tjenester via ID-porten.

En viktig del av denne suksessen er at ID-porten aksepterer flere elektroniske ID-er som er utbredt blant innbyggerne. I tillegg til den offentlige MinID kan man også bruke BankID og Buypass (som finnes blant annet på tippekort). Det at innbyggerne kan bruke en privat eID de bruker til andre ting har gjort det enklere å få opp bruke av offentlige digitale tjenester. Dessuten er det lurt av offentlig sektor å benytte seg av at det finnes et marked med flere leverandører fordi vi vet at disse har en interesse av å få flere brukere og må derfor være innovative, brukervennlige og samtidig sørge for nødvendig sikkerhet og personvern.

At denne strategien med flere eID-er har lykkes ser vi på tallene. Av de 2,1 millioner personene som logget seg inn på AltInn 19. mars brukte 53,3 prosent BankID mens 45,8 prosent brukte løsningen som er utviklet i offentlig sektor som heter Min ID. I tillegg brukte omkring en prosent Buypass.

torsdag 19. mars 2015

Grønne utfordringer

Når Europa de senere årene har stengt forurensende kullkraftverk og stimulert utbygging av sol- og vindenergi har det redusert forurensning og bidratt til bedre folkehelse. Men et energisystem som er blitt helt avhengig av nye og fornybare energikilder innebærer noen nye utfordringer.

Et godt eksempel på det vil vi oppleve på fredag når store deler av Europa opplever en solformørkelse. Solenergi og solformørkelser passer dårlig sammen. Nå er det uansett slik at deler av døgnet er mørkt eller at solen er tildekket av skyer, slik at produksjonen svinger opp og ned, men med en solformørkelse er det enorme elektrisitet som tas ut av nettet samtidig. Omkring 35 000 MW, fire prosent av produksjonen når forbruket går for fullt, produseres av solenergi. Det er omkring 100 ganger mer enn da Europa sist opplevde en slik solformørkelse i 1999.

Hva betyr så dette for elektrisistetsforsyningen i Europa. Nettselskapene og ekspertene regner med at det skal gå bra, men at det blir en helt unik test av hvordan energiinfratrukturen tåler en slik svingning. The Guardian skriver:

"The loss of solar power generation during Friday’s eclipse will be an unprecedented test for the European grid but is very unlikely to cause problems for electricity users, according to electricity providers in the UK and Europe. If the weather is clear on Friday morning the European grid will suddenly lose the equivalent generation of eight to ten very large coal power plants as the moon passes between solar panels and the sun. The loss of generation will occur over a much shorter period than it takes to get dark at night."

Dette er vel også god påminning om at fornybar energi i løpet av ganske få år har gått fra å være et marginalt fenomen som noen entusiaster holdt på med, til å bli en helt normal del av det europeiske energisystemet, som bidrar til mer energi og renere luft over hele Europa, men som også tar med seg et nytt sett med utfordringer knyttet til måten det samspiller med resten av energisystemet..

tirsdag 17. mars 2015

Tull med tall på TV2

Det var sikkert gøy å lage TV2-innslaget om vekst i byråkratiet mandag kveld, med innlagte Pushwagner-filmer og filmklipp fra utsiden av noen utvalgte direktorater der reporterne megetsigende kunne fortelle at de vokser og at det snart skal bli enda flere direktorater.

At det lages saker som stiller spørsmålstegn ved mulige motsetninger mellom tidligere uttalelser og dagens politikk er helt naturlig. Problemet er imidlertid at TV2 i sin iver etter å bevise politisk inkonsistens gjorde seg skyldige i noen store unøyaktigheter når de presenterte tall som de hevder viser at byråkratiet vokser kraftig. Kanskje de ikke har forstått tallene? Eller kanskje TV2 synes fortellingen de hadde laget var så god at de ikke ville la seg forvirre av fakta?

Selve tabellen TV2 refererer fra er det ikke noe galt med. Den kommer fra Kommunal og moderniseringdepartementet og har oppdaterte tall for antall ansatte i statsforvaltningen, som i oktober 2014 var 160 997 personer. Det er 3464 flere enn et år tidligere, en vekst på 2,2 prosent. Hadde TV2 også tatt med de omkring 90 000 ansatte i de statlige helseforetakene, det vil si folk som i hovedsak jobber på statlige sykehus, ville økningen vært enda høyere.Satsing på helse og omsorg er nemlig prioritert av denne regjeringen.

Og her er første problem med denne "nyheten" til TV2. Den fremstiller det som antall "byråkrater" i staten har økt med 3464 på et år. Ser man på tabellen TV2 har lenket til viser den imidlertid at antall ansatte i departementer og direktorater, det jeg tror de fleste tenker på som "byråkrater" har vært ganske stabilt. Veksten i antall ansatte er ikke i departementene og direktoratene, men i andre "underliggende etater", særlig under Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Og hva er disse underliggende etatene? Det er politi, fengsler, universiteter og høyskoler.

Jeg tror ikke det er vanlig å omtale politifolk og forskere som byråkrater. Det at det blir flere av dem er et resultat av en politiske satsing for å styrke politiet og å satse mer på høyere utdanning og forskning, i tråd med regjeringens politisk plattform. På samme måte blir det flere ansatte i samferdselssektoren når det satses på samferdsel og flere ansatte på sykehusene når det satses på helse. Det er naturligvis viktig å passe på at mest mulig av denne veksten kommer i form av flere ansatte som jobber i den delen av virksomheten som leverer tjenester til innbyggerne og ikke i form av flere "byråkrater". Tallene tyder på at det er slik det er blitt, men her er det mulig å gjøre enda mer for å sørge for at veksten kommer på de riktige stedene. Eksempler på store pågående prosesser der det arbeides godt med å styrke tjenestene rettet mot innbyggere og næringsliv, mens det administrative apparatet slankes, er omstillingene i Innovasjon Norge, i Skatteetaten og i samferdselsetatene.

Den andre feilen TV2 gjør seg skyldig i er å gi inntrykk av at det spretter opp stadig nye direktorater som øker antall ansatte i staten. I hvert fall to av eksemplene som ble brukt i innslaget var veldig misvisende. Det ble for eksempel gitt inntrykk av at et nytt valgdirektorat nå skal opprettes etter en deling av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Sannheten er at ansvar for gjennomføring av valg ikke har ligget i DSB, men i Kommunaldepartementet, en kobling mellom valggjennomføring og det politiske apparatet som har fått kritikk internasjonalt. For å sikre nødvendig uavhengighet vil denne enheten flyttes ut av departementet og til et nytt valgdirektorat som skal samlokaliseres med annen statlig virksomhet i Tønsberg. Det er god ressursutnyttelse.

Det ble også hevdet at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) skal deles opp slik at det bli to direktorater. Dette er planer TV2 må være alene i verden om å kjenne til. Det kunne vært interessant å høre mer om hvorfor og hvordan TV2 mener at denne delingen skal gjennomføres, men jeg tror kanskje dette må skyldes en misforståelse. Men noen endringer i oppgaver og organisering, i tråd med nye politiske prioriteringer og endringer i samfunnet, vil det naturligvis være behov for flere steder i offentlig sektor fremover, Den viktigste av disse politiske prioriteringene heter kommunereform og handler om å legge flere av oppgavene staten har ansvaret for til større og sterkere kommuner.

Oppdatering 30.03.2016: Gledelig nok er det mange som fortsatt lenker til denne bloggposten når de skal dele informasjon om hvordan utviklingen i statsforvaltningen har vært, og om det øker på de riktige stedene. Her kan det imidlertid være nyttig å være klar over at tallene i denne posten går frem til oktober 2014. Jeg har i en annen og senere bloggpost, med overskriften "Vekst i politi, forskning og forsvar", skrevet om utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen frem til høsten 2015.

mandag 16. mars 2015

Bloombergs innovasjonsindeks

For noen dager siden skrev jeg om en indeks som sammenlignet ulike lands digitaliseringsinnsats. En annen viktig måte å rangere lands evne til å klare seg i vanskelige tider er å se på innovasjonskapasitet og -kompetanse. En slik rangering er Bloomberg Innovation Index som er laget av mediehuset Bloomberg og gjør et forsøk på å rangere verdens 50 mest innovative land.

Listen toppes av Sør Korea foran Japan og Tyskland. Norge er på en brukbar 15. plass, men vi er bak våre nordiske naboer Finland (4), Sverige (7) og Danmark (11). Kanskje litt overraskende er Norge også plassert bak Frankrike og Russland, men foran Sveits, Irland og Nederland, noe som gjør at det er lurt å se litt på hva det er ved kriteriene som gjør at listen blir slik.

Det er resultatet landene oppnår på seks ulike indikatorer, som alle er vektet likt, som avgjør rekkefølgen på indeksen totalt. De seks indikatorene er for det første andelen av BNP som brukes på forskning og utvikling. Her er Sør Korea på topp, mens Norge som kjent har en næringsstruktur som gir en forholdsvis lav FoU i næringslivet og derfor er nede på en 23. plass. Den andre indikatoren er vareproduserende industris andel av verdiskapningen i landet. Dette er med fordi en internasjonalt konkurranseutsatt industri er nødt til å være svært innovativ og kunnskapsintensiv for å kunne lykkes. Her er Sveits på første plass og Norge er nummer 11.

Tredje indikator er børsverdien av de ti største høyteknologibedriftene i landet. Her er det ikke justert for folketall, så store land har en klar fordel. Og USA er naturligvis på topp foran Kina og Japan, mens Norge er nummer 20. Fjerde indikator er fire ulike måter å måle høyere utdanningsnivå, inkludert andel av ungdomskullet som tar høyere utdanning, andel i arbeidslivet totalt med høyere utdanning, andel i arbeidslivet med en realfags- eller teknologiutdanning og andel nyutdannede med grader innenfor realfag og teknologiutdanning. Her er Sør Korea på første plass, mens Norge er nummer 32.

Indikator nummer fem er hvor stor andel av den yrkesaktive befolkningen som jobber med forskning og utvikling. Finland er på topp. Der jobber over 7 400 personer pr million sysselsatte med forskning, mens Norge er på en respektabel 8. plass. Sjette og siste indikator er antall patenter som innvilges, et mål Bloomberg erkjenner at også kan ha noen negative sier, men de har valgt å ta det med. Her er Sør Korea på topp, mye takket være Samsung, foran Japan og Kina, mens Norge er nummer 15 på denne listen.

Det er også interessant at Bloomberg nevner noe de kaller "The missing measurment", som handler om at de gjerne skulle hatt med en indikator for politiske rammebetingelser for innovasjon, men ikke har funnet noe som er anvendelig på tvers av land. Rammebetingelser for innovasjon kan handle om mye forskjellig, både om ordninger som stimulerer innovasjon og bedriftsetableringer, men også om fravær av lover og regler som begrenser mulighetene til å gjøre ting på helt nye måter.

Et godt eksempel på hvor viktig dette er i praksis er den vellykkede avreguleringen av energimarkedet og telemarkedet i Norge på 90-tallet, der vi gikk fra å ha monopoler til å ha en virksom konkurranse der det også ble skapt et stor handlingsrom for innovasjon. Dette er ting som kan være vanskelig å måle og som derfor ikke er med i denne innovasjonsindeksen, men som kan være helt avgjørende for hvor en bedrift vil plassere sine innovasjonsaktiviteter.

søndag 15. mars 2015

Gevinstrealisering i ikt-prosjekter

Riksrevisjonens rapport om ikt-gevinster
Mer digitalisering og bedre bruk av ikt i offentlig forvaltning er ikke noe mål i seg selv. Det er et nødvendig redskap for å lage bedre tjenester og hente ut gevinster i form av lavere kostnader og å frigjøre kompetanse som kan brukes bedre andre steder. Målet er ikke å bruke mest mulig penger på it-prosjekter, men å få mest mulig forenkling, fornying og forbedring igjen for pengene.

Problemet er imidlertid at det er lett å investere i ikt, men langt mer krevende å hente ut disse gevinstene. At ulike ikt-prosjekter i ulike sektorer har lykkes svært forskjellig ble godt dokumentert i en rapport fra konsulentselskapet Rambøll om "Kartlegging av finansierings- og gevinstrealiseringsmodeller I IKT-utviklingsprosjekter" som kom før jul. De så på erfaringene fra noen offentlige ikt-prosjekter de siste 13 årene som til sammen medførste investeringer på 3 milliarder kroner.

Nå har Riksrevisjonen kommet med en helt ny rapport, "Riksrevisjonens undersøkelse av arbeid med gevinstrealisering i statlige ikt-prosjekter", som vurderer erfaringene fra 11 statlige ikt.prosjekter i perioden 2007-13 med en samlet kostnad på 1 mrd kroner. Rapporten fra riksrevisjonen er en såkalt administrativ rapport som ikke behandles som egen sak i Stortinget, men den er vel verdt å lese likevel. Om målsettingen med rapporten skriver Riksrevisjonen i sitt sammendrag at:

"Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere om statlige virksomheter arbeider systematisk og målrettet med gevinstrealisering av ikt-prosjekter, og hvordan Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet bidrar i dette arbeidet."

For å finne svar på dette har Riksrevisjonen både arbeidet grundig med de dokumentene som dokumenterer beslutninger om kostnader, styring og organisering, fastsetting av mål, risikostyring og ansvar for gevinstrealisering, og de har gjort intervjuer. De har også sett på de retningslinjene og verktøyene som er tilgjengelige for virksomheter som går i gang med store ikt-prosejkter. Hovedinntrykket er oppsummert slik i sammendraget:

"En gjennomgang av 11 statlige ikt-prosjekter for perioden 2007−2013, som har en anslått totalkostnad på 1 mrd. kroner, viser at et fåtall kan dokumentere at det har vært arbeidet systematisk og målrettet med gevinstrealisering gjennom hele prosessen. Undersøkelsen viser at systematisk arbeid gjennom prosjektforløpet øker muligheten for at virksomhetene kan dokumentere gevinster. Alle de undersøkte ikt-prosjektene har etablert et utgangspunkt for å arbeide med å realisere gevinster, men har ikke fulgt opp arbeidet med å identifisere og operasjonalisere forventede gevinster. Flertallet av ikt-prosjektene har gjennomført målinger av gevinster etter at ikt-løsningen er tatt i bruk. Dette er målinger som i hovedsak viser status for innføring og bruk av løsningen, men de er i mindre grad rettet mot gevinster. To av ikt-prosjektene kan dokumentere målinger av gevinster som kan spores tilbake til forventede gevinster som ble identifisert i starten av prosjektet. Disse to har også arbeidet med gjennomføring av gevinstrealisering som en integrert del av prosjektarbeidet fra start til slutt. Det varierer i hvilken grad linjeorganisasjonen har fulgt opp arbeidet med gevinster, og gevinstrealisering har i liten grad vært tema i dialogen mellom linjen og ikt-prosjektet."

Manglende kompetanse i virksomhetene på samfunnsøkonomisk analyse og på gevinstrealisering trekkes frem av Riksrevisjonen som årsaker til at det er slik. Dette er temaer som nå blir fulgt opp gjennom det nye programmet for bedre styring og ledelse i staten, der strategisk ikt-kompetanse hos toppledere er en sentral komponent.

De som er interessert i dette temaet vil finne flere interessante ting i rapporten fra Riksrevisjonen. Blant annet vil man se at noen statlige ikt-prosjekter har vært forbilledlig gode når det gjelder både å planlegge for og realisere gevinster. Et godt eksempel er Skatteetatens prosjekt Nytt system for ligning der man tallfestet mål for gevinster som ville komme som resultat av redusert tidsbruk, behov for færre ansatte, enklere oppgavebyrde for skatteyterne og økte skatteinntekter, I følge beregninger som er gjort i ettertid er de interne gevinstene i Skatteetaten over 300 millioner kroner høyere enn det som var målet. Også provenyeffekten er beregnet til å ha blitt høyere enn målet som ble satt i 2008. 

Målet må være at også andre prosjekter og sektorer kan lære av og bruke erfaringer som den i Skatteetaten, slik at alle statlige ikt-prosjekter leverer det de har lovet i form av gevinster,

lørdag 14. mars 2015

Digital evolution index

Både regjeringer og ulike internasjonale samarbeids-organisasjoner er opptatt av lands evne til å ta i bruk digitale tjenester og arbeidsprosesser, både i privat og offentlig sektor, fordi dette er en nøkkel til videre vekst og velstand. Derfor finnes det også mange ulike rangeringer som forteller hvor godt land gjør det sammenlignet med andre.

Disse rangeringene holder litt ulik kvalitet og måler litt ulike ting, men jeg fant en omtale i nettutgaven av Harvard Business Review av en slik rangering som jeg synes virker interessant. Den heter "Digital Evolution Index" og er utarbeidet av The Fletcher School ved Tufts University,

Som en ser på grafen over kombinerer den en rangering av hvor godt ulike land presterer samlet sett (vertikal akse) med en rangering basert på informasjon om hvor rask forbedringsstakt landene har hatt (horisontal akse) i årene 2008-13. Kriteriene som brukes i rangeringen beskrives slik i artikkelen i HBR.

"Our Digital Evolution Index (DEI), (...) is derived from four broad drivers: supply-side factors (including access, fulfillment, and transactions infrastructure); demand-side factors (including consumer behaviors and trends, financial and Internet and social media savviness); innovations (including the entrepreneurial, technological and funding ecosystems, presence and extent of disruptive forces and the presence of a start-up culture and mindset); and institutions (including government effectiveness and its role in business, laws and regulations and promoting the digital ecosystem)."

Basert på denne informasjonen om digitalt nivå og endringstakt deler HBR landene litt grovt i fire ulike grupper. Norge tilhører gruppen "stall out", land som holder et høyt nivå i utgangspunktet, men der omstillingstakten har falt, slik at vi risikerer å bli hengene etter om vi ikke tar oss sammen. Dette henger godt sammen med det Produktivitetskommisjonen også har pekt på. Sammen med Norge i denne gruppen finner vi land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Finland, Japan og Nederland. 

I gruppen "watch out" finner vi land som også sliter med omstillingstempoet, men som i tillegg har et mye svakere utgangspukt og der det derfor vil kreve en betydelig innsats for å få til resultater. Her finner vi land som Italia, Russland, Polen, Portugal og Ungarn, og med et enda litt dårligere utgangspunkt land som Egypt, Nigeria og Kenya,

Tredje gruppe er land med et svakt utgangspunkt i forhold til Norges gruppe, men der ting går raskere i riktig retning. Denne gruppen blir kalt "break out" og inkluderer land som Kina, Malaysia, Sør Afrika, Brasil, India, Mexico og Vietnam. Dette er land der det er en stor jobb å gjøre, men der det i følge undersøkelsen er en merkbar positiv utvikling som gir grunn til optimisme.

Siste gruppe kalles"stand out", landene som har grunn til å være mest fornøyd med seg selv fordi de både holder et høyt digitalt nivå i utgangspunktet, men der det også er et høyt forbedringstempo. Aller best plassering har Singapore og Hong Kong, men gruppen inkluderer også Estland, Irland, Korea, Sveits og USA. Og på grensen mellom denne gruppen og den litt langsommere gruppen som Norge tilhører finner vi Canada, UK og Sverige.

Slike rangeringer blir aldri helt riktige i den forstand at de gir et fasitsvar på hva som er riktig rekkefølge på landene. Alle land har dessuten litt ulike forutsetninger, blant annet i måten man organiserer offentlig politikk på dette området, men jeg synes undersøkelsen er opplysende og det gir god mening å lære mer om hva man gjør i andre land som virker og gir effekt. Den kan som sagt studeres mer inngående på nettsidene som er laget om Digital Evolution Index og som har noen interaktive kart og tabeller der man også kan rangere ut fra de fire kriteriene.

fredag 13. mars 2015

Madonna leverer

Det ville være galt å si at alt Madonna har laget har vært bra. Jeg synes at det hun gjorde på 80-tallet, særlig albumene "Like a Virgin" (1983), "True Blue" (1986) og "Like a Prayer" (1989), var virkelig bra. Så gikk det opp og ned, med "Ray of Light" (1998) som et opplagt nytt høydepunkt, men siden har vi vel hatt en mistanke om at hun hadde passert toppen.

På det nye albumet "Rebel Heart" viser hun imidlertid at hun fortsatt kan levere. Det blir litt mye når det er hele 19 sprikende låter på deluxe-utgaven (True Blue" var 9 låter konsentrert kvalitet), men det beste på Rebel Heart er likevel helt på høyden. Jeg kan for eksempel sterkt anbefale "Devil Pray" og "Ghosttown". Her er en sampler fra YouTube der man kan høre et minutt på hver låt på albumet:



Rebel Heart ble sluppet nå i mars, men har en litt spesiell forhistorie og utgivelsesprosess. Mens de jobbet med albumet ble flere sanger stjålet av ukjente personer og lekke på nettet. Det skjedde i desember. Som et mottrekk bestemte hun seg for å åpne for forhåndsbestilling og slippe først seks og så tre låter til allerede i desember 2014. Hun har også valgt å legge en solid mengde materiale fra albumet på YouTube, med lenker til iTunes og noen andre nettbutikker der albumet kan bestilles Dette kom på plass i god tid før selve lanseringen. Det blir interessant å se om denne strategien har hemmet salget, eller om det tvert imot er slik at det har hjulpet å splitte opp utgivelsen og samtidig gjøre en del av låtene tilgjengelig gratis på YouTube i forkant.

onsdag 11. mars 2015

Hvorfor jenter gjør det bedre på skolen

OECD har laget en ny rapport som sammenligner resultatene til 15-årige jenter og gutter i mange land innenfor lesing, matematikk og naturfag. Det viktigste funnet er at jenter totalt sett gjør det bedre på skolen enn gutter, og at det særlig er blant de som sliter med skolefagene at forskjellen er stor. The Economist har laget en kort video som oppsummerer de viktigste årsakene til forskjellene:



Kort fortalt er dette de tre viktigste forklaringene på at jenter gjør det bedre på skolen enn gutter: For det første leser jenter mer enn gutter. De leser for eksempel flere bøker. Fordi læring av andre fag påvirkes av hvor god man er til å lese påvirker dette guttenes resultater i negativ retning. For det andre bruker jenter mer tid på lekser enn gutter. En time mer i uken. Tidsbruksundersøkelser viser at gutter bruker mer tid på spilling av online dataspill, noe som ikke har en like positiv effekt på skoleresultater.

Og for det tredje spiller forventninger og press fra omgivelsene inn. Gutter forventes å være mer urolige i klassen, noe som i følge The Economist kan resultere i en selvoppfyllene forventning:

"Third, peer pressure plays a role. A lot of boys decide early on that they are just too cool for school which means they’re more likely to be rowdy in class. Teachers mark them down for this. In anonymous tests, boys perform better. In fact, the gender gap in reading drops by a third when teachers don’t know the gender of the pupil they are marking."

Det positive ved alle disse tre forklaringene er at det er mulig å gjøre noe med dem. En ting som i følge undersøkelsen hjelper veldig er gode skoler. På stedene der det er virkelig gode skoler er det slik at guttene er like gode til å lese som jentene og jentene gjør det minst like bra i matematikk som guttene.

tirsdag 10. mars 2015

Nest største nasjonalitet

Det interessante Europa-kartet til venstre er fra nettstedet med det imponerende navnet "Brilliant Maps - making sense of the world one map at a time". Når flaggene over landene ikke er de vi er vant til å se er det fordi flagget viser hvor den nest største nasjonaliteten i hvert enkelt land kommer fra.

Som vi ser kommer den nest største nasjonaliteten i Norge fra Polen. Det samme gjelder også i Island, Irland og Litauen. Her er det viktig å nevne at nasjonalitet i denne sammenheng ikke betyr statsborgerskap, men landet den største gruppen er født i. Noe som gjør at det ikke er polakker som er nest største nasjonalitet i Storbritannia, selv om de er største gruppe utenlandske statsborgere, og heller ikke irer slik det var frem til 2011, men det er personer født i India som utgjør neste største nasjonalitet i UK.

Tyrkere utgjør den nest største nasjonaliteten i Danmark, Tyskland, Nederland, Østerrike og Bulgaria. Russere er den nest største nasjonaliteten i Estland, Latvia, Hviterussland og Ukraina, mens ukrainere er den nest største nasjonaliteten i Russland, Tsjekkia og Moldova. Rumenere er den nest største nasjonaliteten i Spania, Italia og Ungarn, Serbere er den nest største gruppen i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Montenegro, mens ungarere er den nest største gruppen i Romania, Serbia og Slovakia.

Jeg nevnte at England skiller seg ut ved at indere er nest største nasjonalitet. Det er vel samme type historiske bånd som gjør at brasilianere er nest største nasjonalitet i Portugal og folk født i Algerie er nest største nasjonalitet i Frankrike. At portugisere er nest største nasjonalitet i Luxemburg har derimot mer med et spesielt arbeidsmarked å gjøre enn med historiske bånd.

Det er verdt å merke seg at det er en viktig inkonsistens i dette kartet. Mens nasjonaliteter som ikke kommer fra suverene stater ellers er utelatt, som skotter, walisere og baskere, er kurdere utpekt til nest største nasjonalitet i Tyrkia, Det stemmer naturligvis at det er mange kurdere i Tyrkia, men det stemmer ikke at de er nest største nasjonalitet dersom man holder seg til den tellemåten som ellers er brukt, og der det er antall personer født i et annet land som avgjør hva som er den nest største nasjonaliteten.

mandag 9. mars 2015

Enklere å bygge på egen eiendom

NRK om nye byggesaksregler
Fra 1. juli 2015 kommer det nye byggesaksregler som gjør at man har lov til å gjøre mer på egen eiendom uten å søke om tillatelse fra kommunen først. NRK har på nettsiden "Snart kan du bygge uten å spørre naboen om lov" lagt inn en video som forklarer akkurat hva det er som blir enklere enn før. Det er også informasjon om dette på Kommunal- og moderniseringsdepartemets nettsider, der hovedendringene blir oppsummert slik:

"Med de nye reglene kan du blant annet bygge følgende uten å søke, så lenge det følger regelverket:

- Garasje, uthus, hobbybod og liknende på inntil 50 m2 kan bygges inntil 1 meter fra nabogrensen.

- Tilbygg på maksimalt 15 m2, for eksempel balkong , åpent overbygget inngangsparti, ved- og sykkelbod, inntil 4 meter eller mer fra nabogrensen.
- Mindre bygg som eksempelvis mindre levegger, forstøttningsmur, mindre fylling, planering av terreng, intern vei og biloppstillingsplasser for tomtens bruk kan plasseres inntil 1 meter fra nabogrensen."

En annen viktig konsekvens for folk som vil bygge på egen eiendom er at dette også betyr at man slipper å betale det som noen steder er flere tusen kroner i gebyr for behandling av disse sakene man ikke lenger behøver å søke om. Uten saksbehandling blir det heller ikke noe saksbehandlingsgebyr. Til gjengjeld vil kommunene slippe å bruke mye ressurser på slike mindre byggesaker. Disse sakene utgjør i dag ca. 20 prosent av kommunenes byggesaker. Samtidig blir det i andre og litt større byggesaker, der man fortsatt må søke om tillatelse, strammet inn på tidsfrister og på muligheten til å ta omkamper der saker er avgjort tidligere.

Endringene i byggsaksreglene er del av regjeringens arbeid for å fornye, forenkle og forbedre offentlige sektor. Forenklinger i byggregelverket i Plan- og bygningsloven er en viktig del av arbeidet for en enklere hverdag. Forenklingene i selve loven ble vedtatt i Stortinget i juni 2014. Etter dette har ny byggesaksforskrift vært ute på høring og innspillene som kom der har bidratt til at det nå er besluttet nye regler som gjelder fra 1. juli. Helt konkret om hvilke nye bestemmelser som trer i kraft fra 1. juli kan man lese om i notatet "Enklere å bygge på egen eiendom" som ligger på regjeringens nettsider.

søndag 8. mars 2015

Fortidens skygger

Déjà vu er begrepet som brukes når man har følelsen av at man har opplevd en hendelse før, men som i virkeligheten er første gang. En valgkamp med Hillary Clinton og Jeb Bush som hovedmotstandere, slik vi meget vel kan oppleve om et år, kan fremkalle mye følelse av déjà vu, og det har vel allerede begynt.

At det er selveste landet som er grunnlagt på avskaffelsen av aristokrati og politiske dynastier, slik vi kjenner dem fra europeisk historie, som byr på dette politiske dramaet, er det nok mange som synes er spesielt, også i USA. Men det er jo også en demokratiske rett å kunne velge noen som kommer fra en familie som har hatt makt før. Her har dessuten Kennedy-familien brøytet vei tidligere.

Problemet med kamper vi tror vi har sett før er at vi også blir minnet om skyggene fra fortiden. Og vi blir fristet til å trekke historiske paralleller som ikke nødvendigvis er så fordelaktige for hovedpersonen. Politisk kommentator Maureen Dowd i New York Times, en av USAs mest innflytelsesrike venstreorienterte og på sitt beste en gnistrende morsom kommentator, som dessuten vant en Pulitzer-pris under Lewinsky-saken, har igjen fått mulighet til å kaste seg over gamle Clinton-temaer.

Søndagens spalte i New York Times heter "With the Clintons, Only the Shadow Knows", og handler om forrige ukes to store mediesaker der Clinton-familien har vært hovedpersoner. Den ene handler om et maleri av Bill Clinton der det viser seg at kunstneren har lagt inn et par skjulte hemmeligheter om hans privatliv, men som ikke har vært kjent før nå. Bildet ble lagt på lageret på Smithsonian for noen år siden, men ikke, viser det seg, på grunn av denne hemmelige symbolikken, men fordi Bill og Hillary Clinton ganske enkelt ikke synes bildet er pent.

Men det er i den andre saken det virkelig gnistrer av Maureen Dowd. Bakgrunnen er at Hillary Clinton som utenriksminister valgte å bruke en privat epostkontonto til å drive sin offisielle kommunikasjon som utenriksminister, både med andre i regjeringsapparatet, med tredjeparter og med andre land. At det i det hele tatt er mulig å la være å bruke utenriksdepartemetets epostsystem til offisiell epost uten at noen reagerer på det, virker, i hver fall sett med norske øyne, ekstremt merkelig. Hillary Clinton har riktignok lovet at hun skal overføre eposter til utenriksdepartementet slik at de kan gå igjennom dem og avgjøre hva som kan offentliggjøres, men det er Hillary Clinton som har kontroll på kilden og bestemmer hva som skal sendes over. Noe Maureen Dowd også påpeker:

She used a private server linked to her Chappaqua home, only turning over cherry-picked messages in December at the State Department’s request. Given the paranoid/legalese perspective that permeates Clintonland, this made sense: It’s hard to request emails from an account you don’t know exists. And your own server can shield you from subpoenas and other requests. If you want records from the Clinton server, you have to fight for them. Clinton Inc. can tough it out and even make stuff disappear. Instead of warning the secretary that she could be violating regulations, her aides fetishized her clintonemail.com account as a status symbol. (..) Near midnight on Wednesday, Hillary tweeted that she had asked the State Department to release the emails she had coughed up when pressed, noting: “I want the public to see my email." Less true words were never spoken.

Som en konkret sak som eksemplifiserer utfordringer med åpenhet i offentlig forvaltning og ryddighet i forholdet mellom offentlige og private roller, er dette naturligvis en veldig interessant sak, som neppe forsvinner med det første. Men som temperaturen i Maureen Dowds kommentar indikerer, spesielt mot slutten der hun begynner å stille spørsmål om dragningen mot skyggene, har hun mer på hjertet som gjør at man har på følelsen at det ikke blir kjedelig med 2016-versjonen av Clinton vs Bush heller.

lørdag 7. mars 2015

Flertall i Valdres for stor kommune

Over hele landet pågår det diskusjoner om hva som er riktig kommunestruktur og hvordan man skal levere minst like gode tjenester til innbyggerne i fremtiden. Det vil kreve fagmiljøer som er solide og arbeidsmiljøer som er attraktive og i stand til å trekke til seg den kompetansen man trenger.

Noen advarte oss mot å gå løs på denne debatten og mente at det ville bli for mange nabokrangler og for mye motstand, spesielt i små kommuner. Mitt inntrykk er et helt annet. Folk ser behovet for å ta beslutninger og gjøre endringer som gjør at vi står bedre rustet for fremtiden.

Et godt eksempel på dette fant jeg i Avisa Valdres i dag. De har en nettavstemning på forsiden av nettavisen om hva beflolkningen foretrekker i Valders: en stor kommune, to kommuner eller å fortsette med dagens seks kommuner. I dagens papiravis kan si lese at 56 prosent er tilhengere av en kommune. Bare 28 prosent er mot å gjøre endringer.

Valdres ligger i Oppland fylke og består som sagt i dag av seks kommuner. Til sammen er det like under 18 000 mennesker der. Fra nord til sør finner vi Vang kommune med 1619 innbyggere, Øystre Slidre med 3200, Vestre Slidre med 2180, Nord Aurdal som er størst med 6466 innbyggere og også inkluderer regionsenteret Fagernes som har 1770 innbyggere og ble gitt bystatus av kommunen i 2007. Neste og minste kommune er Etnedal med 1402 innbyggere og lengst sør ligger Sør Aurdal med 3094 innbyggere.

Lese mer om hvordan kommunestrukturen her ser ut nå, og beregne hvordan det blir fremover med ulike sammenslåinger kan man gjøre på nykommune.no. Som man ser vil det samlede folketallet være forholdsvis stabilt i årene som kommer (svak vekst til 2040 i midtalternativet). Det som endrer seg mye er alderssammensetningen. I dag er det 3,3 yrkesaktive pr person over 67 år i Valdres. I 2040 er det bare 2 yrkesaktive for hver person over 67 år.

torsdag 5. mars 2015

En hyggelig lederartikkel

Det ligger i sakens natur at de som sitter i maktposisjoner oftere får kritikk enn ros i pressen. Medienes jobb i et demokrati er å stille kritiske spørsmål og å utfordre politikere i regjeringsposisjon. Noen ganger kan det oppleves veldig ensidig negativt og litt urettferdig, men slik er rammebetingelsene. Et levende demokrati krever politikere med tykk hud.

Desto hyggeligere er det derfor nå noen på lederplass skryter av jobben man gjør. I lederartikkelen "Statsråd som lykkes" (foreløpig ikke på nett) skriver Teknisk Ukeblad og redaktør Tormod Haugstad at Jan Tore Sanner og Kommunal- og moderniseringsdepartementet lykkes med å gjennomføre viktige ting. Og han er veldig opptatt av at det er vi lykkes med er endringer som er store og til dels kontroversielle, men som har stor betydning for samfunnet. Haugstad nevner kommunereform spesielt, og skriver:

"Nå er over 250 av landets 428 kommuner i gang med reformprosessen. Både folkevalgte og administrasjon ser mulighetene fremfor begrensningene. Tiden er overmoden ettersom Norge har endret seg mye siden forrige reform for 50 år siden. Små kommunene rammes hardest av sentraliseringstendensen. De tappes for kompetanse og inntekter. Og de kommer på etterskudd når det gjelder infrastruktur og gode velferdstilbud."

Og kan har også noen synspunkter på hvorfor disse prosessene nå går bedre enn mange kanskje forestilte seg på forhånd:

"Den vellykkede prosessen så langt skyldes god planlegging og at ingen vedtak blir tredd nedover de tillitsvalgte. Selv om reformen er basert på et flertall i Stortinget, er det fylkesmennene og kommunene selv som skal gjennomføre prosessen. Departementet har utarbeidet et godt pedagogisk opplegg og en verktøykasse med økonomisk støtte, veiledere i hvert fylke og et nettsted, nykommune.no som gir nøkkeltall for hvilket potensial som ligger i ulike varianter av kommunale ekteskap. Dette er ikke problemfritt. De fleste vil ønske seg en mektig bykommune som partner og nye friere kan som kjent føre til dårlig stemning mellom gamle naboer. Jan Tore Sanners store politiske prosjekt er å effektivisere og forenkle det offentlige Norge gjennom kommunereform og digitalisering. Prosessen vil ta mer enn fire år, men har kommet godt i gang,"

onsdag 4. mars 2015

En ny måte å måle avisopplag

Når Mediebedriftens Landsforening hvert år i februar har lagt frem de nye opplagstallene for alle landets papiraviser, har det vært en god anledning til å reflektere over at verden blir mer digital og mindre papirbasert. Og over at avisene selv har vært innovative når det gjelder å pakke inn dårlige nyheter om seg selv.

Allerede i 2009 nevnte jeg denne målingen i en bloggpost om "the iPod moment".  Jeg skrev om om "Papir opp, digital ned" i februar 2012 Og om at "Papiravisene faller videre" i februar 2013. Ytterligere fall for papiraviser kunne sikkert vært overskriften i år også, men i år har MBL forandret målemetoden sin, slik at det ikke lenger er mulig å sammenligne med tallene for tidligere år. Noen vil sikkert si at dette er gjort for å tåkelegge ytterligere nedgang i papiravisopplaget. Jeg tror det er ganske lurt og fremtidsrettet.

Jeg tenker at det er positivt at de nå legger frem tall som erkjenner at det å måle papiravistall isolert ikke gir noen mening når mange av avisene både selger rene digitale abonnementer og abonnementspakker som kombinerer en papiravis og en digital tjeneste. Det er et mangfold av ulike digitale pakker der man i noen pakke kan få tilgang til avis på papir, på pc, på nettbrett og på mobil, i noen tilfeller med litt variasjon i hva innholdet er på de ulike plattformene. Den nye måten å regne på har tydeligvis vært så komplisert å bli enig om at slippet av nye opplagstall ble utsatt fra februar til mars men de ble etterhvert enige om hva slags kategorier som inngår i det nye år null for avisopplag.

Som Dagens Næringsliv skriver betyr den nye måten å telle på at noen blir større og noen blir mindre enn enn de var med den gamle tellemåten. Aftenposten vokser, mens VG blir mindre. MBL har dessuten blitt enige om en tellemåte som ikke inkluderer VGs 50 000 betalende abonnenter på VG+ og tilsvarende produkter fordi disse ikke inneholder det samme som papiravisen og visstnok må holdes utenfor fordi de ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for pressestøtte der bare digitale kopier av papiravisen kan telles. Nå virker det ikke som VG er så bekymret for det. De vet jo selv hva de har av lesere både på VG+ og på den gratis nettavisen, som heller ikke inngår i opplagstallene.

Men hvordan var egentlig utviklingen i papiravisopplaget i 2014? Det er jo ikke veldig lett å se når 2014 blir definert som et nytt år null og det ikke er lagt frem noen sammenligninger med tidligere år. Fagbladet Journalisten har imidlertid gått litt dypere inn i totaltallene og sier dette om utviklingen for de ulike avistypene:

"Papiravisens lesertall er til gjengjeld sammenlignbare. Ifølge presentasjonen tirsdag gikk alle tre aviskategoriene tilbake. De største med 12 prosent, nisjeavisene med 4 prosent og lokalavisene med 9,9 prosent."

Dette er en minst like stor nedgang som tidligere år og understreker ytterligere hvor viktig det er å lykkes med gode løsninger for å selge produktet digitalt. En modernisert tellemåte, som tar med digitalt abonnementsalg, er et uttrykk for at det er bred enighet om akkurat det.

mandag 2. mars 2015

Grønn nedsmelting i UK

I en uvanlig uoversiktlig britisk valgkamp har parti-lederen i the Green Party, et parti som er i vekst og potensielt kan havne i en vippeposisjon etter valget, opplevd en helt spektakulær politisk nedsmelting i løpet av et radiointervju. Til store glede for pressens politiske kommentatorer. Jeg synes særlig Cole Moreton i The Indepentent er både nådeløs og presis når han begynner sin tosiders analyse "It's not easy being Green" slik:

"Are the Greens mad? That is a fair question after a week in which the party leader had a very public meltdown live on national radio and was immediately slapped down by a colleague at her own shambolic press conference. And in Brighton – the only place in the country where they have actual power – the council has failed to set a budget because of Greens voting against their own party. Are these passionate and principled people, who are preparing for a conference in Liverpool this week, what British politics so desperately needs? Or are the Greens – with apologies to Kermit the Frog – a bunch of muppets, who have no idea how to get things done, let alone how to pay for them?"

Så kan man jo le av partier som dette og lure på hvorfor det er noe poeng å ta et slikt marginalt politisk fenomen alvorlig i et land som i snart 100 år har hatt et godt fungerende topartisystem. Svaret er at dette topartisystemet står i fare for å forvitre når de to store partiene ikke klarer å mobilisere mer enn 60 prosent oppslutning til sammen. Og de som utfordrer topartisystemet er ikke de det konservative partiets regjeringspartnere liberaldemokratene, som mange i flere tiår har ventet på at skulle rykke opp. Det er særlig tre andre partier som gjør det godt og i som kan havne på vippen, men som blir veldig ulikt premiert av valgordningen. Høyrepopulistiske UKIP ligger i meningsmålingene på omkring 15 prosent, mens både Green Party og liberaldemokratene har omkring halvparten. Det skotske nasjonalistpartiet SNP har langt færre stemmer på landsbasis, men alle velgerne er i Skottland, slik at de kan få en uforholdsmessig høy mandatuttelling og bli det tredje største partiet i antall mandater.

The Economist analyserte det nye politiske seksparti-landskapet i UK for en uke siden i briefingen "The breaking point" og oppsummerte utfordringene i lederartikkelen "The great fracturing", der de slår fast at selv om dette valget ikke endelig avskaffer topartisystemet vil det være naivt å tro at den gamle orden kan komme tilbake slik den var. Dersom de nye utfordrerpartiene skal tvinges til å ta medansvar for tøffe prioriteringer og veivalg, og ikke bare være en populistisk opposisjon, mener the Economist at systemet på en eller annen måte må endres slik at de også får en representasjon i samsvar med oppslutningen:

"Waiting for the rebirth of the two-party system would also be harmful. Although the insurgents promise voters choice, the fracturing of politics is dangerous. One reason is that they have no agenda for governing. Although the Greens, the SNP and UKIP promise an end to politics as usual, all they put forward in its place is an escape from hard decisions. None has a plausible economic plan. Nor are they likely to be forced into coming up with one by the sobering experience of a big role in government. Having seen the Lib Dems’ collapse, UKIP and the Greens have ruled out joining a coalition. The insurgents can spoil politics, but without being able to break the grip of the two big parties. They are revolutionaries without guns. The other reason to worry is that the system’s unfairness could become destabilising. A familiar injustice is that a disproportionate share of MPs will continue to be Tory or Labour—in May their two-thirds of the vote could win 90% of the seats. But layered upon that is a second, new distortion. Because their support is thinly spread, the Green Party and UKIP could together win a quarter of the votes, but only six or seven seats out of 650 in the Commons. In contrast, the SNP, is on track to win just 4% of the vote—putting it in sixth place—yet could scoop 40 seats to become the third-largest party."