mandag 31. oktober 2011

Er du en digital vinner?

Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på at Telenor skal dele ut sin Digital Winner prize for 2011 på en konferansemiddag 22. november og at fristen for å melde seg på som kandidat er 10. november. Det betyr at det legges opp til et svært effektivt juryarbeid når alle forslagene er kommet inn. Og at det haster med å melde inn forslag, noe som kan gjøres her.

Telenor Digital Winner Prize i den formen den skal deles ut i år er en sammenslåing av to priser som har vært delt ut tidligere, den årlige Telenor Nordic Research and Innovation Prize og en tidligere versjon av Telenor Digital Winner Prize som ble delt ut i 2008. Her kan man se hvem som er med i juryen og her kan man se kriteriene juryen skal ha som utgangspunkt når den skal finne en vinner. Her er det med andre ord mulig å høste både ære og berømmelse og en pengepremie for de innovative.

Prisen skal deles ut av Kristin Skogen Lund under konferansen Digitale Medier 2011 22-23. november på Telenor Expo, en konferanse som også har mye annet spennende på programmet. Overordnet handler det om mediebransjens brutale møte med det digitale og hvilke innovasjonsstrategier ulike aktører i og utenfor den tradisjonelle mediebransjen, internasjonalt og i Norge, velger for å få fast grunn under føttene når alt er i endring. Et av høydepunktene blir nok Arianna Huffington via live video fra Los Angeles, og deretter en paneldebatt med Huffington, Rolv-Erik Ryssdal i Schibsted og Thor Gjermund Eriksen i A-Pressen om nyhetsmedienes fremtid.

På programmet disse to dagene er også foredrag av personer med ansvar for forskning og utvikling i internasjonale medieflaggskip som BBC og New York Times (ja, de har faktisk forsknings og utviklingsavdelinger), innovative hardwareutviklere som legger de nye teknologiske premissene som Samsung og Cisco og noen av de mest spennnende software og tjenesteleverandørene som på ulike måter er i ferd med å forandre mediekonsumet vårt, bedrifter som Facebook, Google, Aspiro og Spotify. Dette er aktører om på ulike måter sørger for at det ikke er noen andre bransjer der konsekvensene av digitaliseringen er så omfattende akkurat nå som i mediebransjen.

Alle som lurer på om det er de nyankomne i bransjen som nå er i ferd med å ta over eller om de tradisjonelle medieaktørene har strategier som gjør at de vil beherske overgangen til nye forretningsmodeller og nye teknologiplattformer, kan nok ha stor glede av å få med seg denne konferansen.

søndag 30. oktober 2011

Super Mario tar over sentralbanken

Midt oppe i all turbulensen skal den europiske sentralbanken (ECB) skifte sjef. Franskmannen Jean-Claude Trichet skal ut. Italieneren Mario Draghi, i dag sjef for den italienske sentralbanken, skal inn. Nå skulle man kanskje tro at det å sette en italiener til å styre pengebingen i EU er rimelig hasardiøst i disse tider. Men akkurat denne italieneren har stor tillit i markedet og oppfattes som minst like tysk som tyskerne i økonomiske spørsmål.

Derfor fikk han i kampen om denne toppjobben støtte fra både Financial Times og The Economst tidligere i år. Og etter hvert fant selv tyske Bild ut at Mario Draghi var den mest tyske av kandidatene man kunne velge mellom, og laget et bilde av ham utstyrt med en prøyssisk hjelm.

New York Times skriver i dag om "Super Marios" bakgrunn. Han tok sin doktorgrad på MIT med veiledning fra folk som som nobelprisvinnerne Robert Solow og Franco Modigliani. Han var øverste embetsmann i det italienske finansdepartementet hele 90-tallet og bidro til å redde Italia ut av konkursfaren på starten av 90-tallet og til å privatisere en rekke offentlige virksomheter, samt å forbedrede Italia på å gå inn i pengeunionen, på slutten av 90-tallet. Deretter gikk han ut av offentlig sektor og tok en toppjobb i Goldmann Sachs, noe han blir kritisert for av enkelte i dag, men som må være en erfaring som utgjør en styrke i forhold til jobben han nå går inn i.

Forrige uke skrev The Economist en lengre sak om historien så langt og om utfordringene som nå venter den europeiske sentralbanken (ECB). Det er ingen tvil om at det trengs en god rørlegger til å tette lekkasjene og dimensjonere systemet bedre. Svært få vil si noe veldig negativt om jobben Trichet har gjort, men i forhold til utfordringene eurosonen nå står overfor etterlyser The Economist en kursendring fra "Super Mario" i forhold til sin forgjenger. De skriver:

"Mr Draghi must change course. To do so will not brand Mr Trichet a failure. Mr Trichet has had a remarkable tenure: consistently delivering low inflation, deftly navigating the 2008 financial crisis, and holding the single currency together in the face of pusillanimous politicians (see article). But he has taken some unhelpfully rigid positions of late, which Mr Draghi must quickly shift."

Ironisk nok er The Economist, som alltid pleier å være blant de mest konsekvente talerørene for finansiell disiplin, litt redd for at Mario Draghi skal gå for langt når han skal bevise at han kan leve opp til en pengepolitisk konservativ linje etter tyskernes hjerte:

"The main impediment will be Mr Draghi’s own desire to establish his conservative credibility. It is a cruel irony that the euro could be felled by an Italian trying too hard to be a German."

lørdag 29. oktober 2011

37 prosent frafall i høyere utdanning

Frafall i videregående skole har fått langt større politisk oppmerksomhet, men vi burde også være opptatt av at hele 37 prosent av de som begynner i høyere utdanning ikke fullfører noen grad. Blant menn er det hele 44 prosent som faller fra mens det er 32 prosent blant kvinner.

Statistisk sentralbyrå har sett på hvordan det gikk med de 40 286 nye studentene i 1999 som påbegynte høyere utdanning og sammenlignet med dem som startet sin høyere utdanning i 1989. Av de som begynte i 1999 har 0,6 prosent fullført en doktorgrad og 19,6 prosent har fullført en annen høyere grad. Begge deler er litt høyere enn for kullet som startet i 1989, mens 42,8 prosent har fullført en lavere grad, noe som er en liten nedgang.

Resten, hele 36,9 prosent, har ikke fullført noen grad etter ti år. Dette opp fra 34.9 prosent for de som startet i 1989. Nå er det sikkert noen som avbryter, men tar opp studiene senere og derfor bruker mer enn ti år på å fullføre. Noen registrerer seg kanskje som studenter for å få tilgang til ulike studentrabatter, men har egentlig ikke til hensikt å studere. Men selv fratrukket noen slike effekter er dette likevel et forbausende høyt tall.

Hva kan man så gjøre for å redusere frafallet i høyere utdanning? Det er jo en gigantisk ressurssløsning både for samfunnet og for den enkelte som bruker mye tid på noe som aldri blir fullført. Jeg tror dette må handle om flere ulike tiltak. Tiltak som gjør det mer attraktivt å fullføre, både i form av gulrot og pisk. Og om tiltak som gjør at flere av de som heller burde velge noe annet ikke begynner i høyere utdanning

I den første kategorien finner vi tiltakene som ble innført i Kvalitetesreformen, blant annet i form av nye studieprogrammer med mer undervisning, en bedre oppfølging av hver enkelt student og en resultatfinansiering som gjør at universitetene får bedre betalt hvis flere fullfører. I denne kategorien hører også bedre tilrettelegging for fjernundervisning og etterutdanning hjemme. Noen studenter havner kanskje i en livssituasjon der de er nødt til å jobbe, men kunne godt tenke seg å fortsette med studier hvis det var enklere å kombinere med arbeid. I er det mange læresteder som i liten grad tilrettelegger for fleksible læreformer der man kan være student uten å være på campus hele tiden.

Jeg tror som sagt også at det er noen som begynner i høyere utdanning som ikke burde være der, men som for eksempel heller burde ta en kortere profesjonsutdanning på 1-2 år ved en privat fagskole. Det er en rekke gode yrkesrettede studier man kan ta etter videregående skole som kvalifiserer til jobber innenfor ulike deler av tjenestesektoren, men der det ikke finnes noe offentlig skoletilbud. Disse utdanningene drives uten noen offentlig støtte og koster derfor penger, mens høyskoler og universiteter tilbyr gratis utdanning. Det gir en konkurransevridning som jeg tror er uheldig for samfunnet ved at en del av de som egentlig er mer motivert for en praktisk utdanning i stedet havner på et universitet.

fredag 28. oktober 2011

Stagnasjon i næringslivets forskning

SSB: FoU-innsats i bedrifter med over 10 ansatte
Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde i dag tall for næringslivets satsing på forskning og utvikling i 2010. Tallene viser at næringslivets satsing på forskning og utvikling var på totalt 20,1 millarder kroner i 2010 i bedrifter med mer enn 5 ansatte. Næringslivets forsking økte kraftig fram til 2008, men de siste to årene har veksten stoppet helt opp. Totalt antall FoU-årsverk i norske bedrifter med over 5 ansatte er 16 824, noe som er en liten nedgang.

Næringslivet er den sektoren som utfører mest forskning i Norge, mer enn både universitetene og instituttene. Likevel er næringslivets forskningsinnsats lavere i forhold til BNP enn i våre naboland og det er  bekymringsfullt at satsingen på forskning ikke har økt de siste årene. Finanskrisen må ta mye av skylden for denne utflatingen. Men dette er også et resultat av at næringsrettet forskning ikke har vært prioritert på statsbudsjettene regjeringen har lagt fram de siste årene.

Ser vi på hvordan forskningsinnsatsen utvikler seg i ulike deler av næringslivet så er det tjenestesektoren som er størst og også har vekst, mens det er nedgang i industrien. I tjenestesektoren ble det forsket for 10,6 milliarder kroner, mens industrien forsket for 7,4 milliarder. I andre næringer ble det forsket for 2 milliarder. Det er en ganske kraftig forskyvning av forskningsinnsatsen som har skjedd det siste tiåret, fra industri til tjenestenæringer. Noe skyldes bransjeglidning, bedrifter som før ble klassifisert som industri er blitt tjenesteleverandører. Noe skyldes kanskje at det forskes mer enn før i tjenestebedrifter generelt. Men den viktigste forklaringen er nok at vi har stadig flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter.

EUs redningsplan

For tredje gang i år har et toppmøte i EU vedtatt en omfattende krisepakke for å sikre euroens fremtid og redde flere medlemsland fra konkurs. Problemet er, i følge fredagens The Economist, at det heller ikke denne gangen er nok. Derfor blir det behov for flere toppmøter og flere krisepakker, selv om EU gir inntrykk av å ha funnet en god løsning.

Det mest positive man kan si om onsdagens EU-toppmøte er at det oppnådde mye mer enn fryktet. I det dette Kinderegget er det tre nye ting: Det ble for det første laget en plan for å skrive ned Hellas gjeld med 50 prosent. For det andre ble fondet som skal redde de øvrige eurolandene fra konkurs firedoblet ved hjelp av noen innovative finansielle grep. Og for det tredje stilles det krav om økt egenkapital i bankene innen juni neste år.

I prinsippet er dette fornuftige tiltak, men i praksis er de verken konkrete nok med hensyn til detaljene eller omfattende nok i volum. I følge The Economists leder:

"They boosted a fund designed to shore up the euro zone’s troubled sovereign borrowers, drafted a plan to restore Europe’s banks, radically cut Greece’s burden of debt, and set out some ways to put the governance of the euro on a proper footing. After a summer overshadowed by the threat of financial collapse, they had shown the markets who was boss. Yet in the light of day, the holes in the rescue plan are plain to see. The scheme is confused and unconvincing. Confused, because its financial engineering is too clever by half and vulnerable to unintended consequences. Unconvincing, because too many details are missing and the scheme at its core is not up to the job of safeguarding the euro."

I en lengre og grundigere artikkel går The Economist gjennom de ulike svakhetene i EUs opplegg. De mener at den største svakheten ligger i måten krisefondets slagkraft er tenkt økt, noe som skal skje på to måter. Den ene er at man ønsker penger utenfra fra statlige investeringsfond, som for eksempel fra Kina eller det norske oljefondet. Det andre de har besluttet er at det europeiske krisefondet EFSF skal kunne kjøpe forsikringer mot at land går konkurs, såkalte credit default swaps. Gjennom slik "financial engineering" er det tenkt at pengene som er stilt til disposisjon for fondet vil rekke mye lenger, men problemet er at hvis tilliten til slike innovative finansielle konstruksjoner forvitrer, så vil problemene i neste runde bli mye større. Slik det skjedde under USAs boliglånskrise.

Et annet problem The Economist peker på er at kravet om økt kapitaldekning i bankene kan medføre noen veldig uheldige konsekvenser for næringslivet og sysselsettingen. I en tid der det er vanskelig å hente inn ny egenkapital blir det eneste alternativet å redusere utlånene når egenkapitaldekningen må heves. Det vil i så fall vanskeliggjøre tilgangen på kapital for næringslivet, noe som igjen ville være helt katastrofalt i en  situasjon der aktiviteten og veksten i næringslivet allerede er for lav. Enda lavere investeringer i næringslivet vil i hvert fall ikke løse problemene på sikt.

Mange av detaljene i EUs pakker er for øvrig fortsatt uklare, og mye av dette innholdet vil det måtte jobbes videre med i lang tid fremover. Noe som har gått Alphaville i Financial Times til å komme opp med en lang liste med interessante spørsmål de mener er uavklarte. Det kommer til å komme flere.

onsdag 26. oktober 2011

Verdens største mobilregning

Det er lett å glede seg over alt vi kan bruke mobiltelefonen til for tiden, inkludert mer eller mindre ubegrenset surfing på nettet. For oss som bruker mobilt bredbånd med et abonnement som tillater store mengder datatrafikk, betyr det at vi også kan gjøre det uten spesielt høyre kostnader. Helt til vi krysser en landegrense.  Vi er vel etter hvert mange som har opplevd at i det øyeblikket du tar med det telefonen ut av Norge og bruker nettet på samme måte som hjemme, så kan regningen bli veldig høy veldig fort.

Heldigvis er det få som har opplevd å komme opp i samme beløp på telefonregningen som en kvinne i USA fikk nylig, og som Nard Schreurs i Computerworld skriver om. Damen var så uheldig at sønnen tok med seg hennes mobil da han krysset grensen til Canada og var der i to uker, uten å skru av datatrafikk og roaming på telefonen.

I løpet av de to ukene sendte han 2000 sms-er og lastet ned flere videoer. men det som virkelig fikk opp kostnaden var at internettilkoblingen var på hele tiden. Alt dette til sammen resulterte i en regning på 201 005 US dollar, eller 1,1 millioner norske kroner for mobilbruk under et 14-dagers opphold i Canada. Selv om flere har fått seg noen ubehagelige overraskelser når det gjelder mobilbruk på turer til utlandet, skal det vel litt til å slå denne rekorden. Og så får få håpe at mobiloperatører og myndigheter klarer å samarbeide på en slik måte at fri bevegelse av mobiltjenester over landegrensene blir like enkelt, billig og naturlig som fri bevegelse av varer, personer, kapital og andre tjenester.

søndag 23. oktober 2011

Henry Chesbrough om åpen innovasjon

Fredag var en stor dag for oss som er opptatt av åpen innovasjon. Da hadde Telenor besøk av Henry Chesbrough og arrangerte en konferanse på Telenor Expo i samarbeid med Induct, et lite norsk softwareselskap som har fått med seg Chesbrough i sitt advisory board. Chesbrough er professor ved Berkeley University og leder deres Program for Open Innovation. Han har skrevet tre bøker om innovasjon, først Open Innovation, så Open Business Models og nå nylig Open Services Innovation.

Henry Chesbrough er en av de store guruene når det gjelder teori og rammeverk rundt innovasjon og blir gjerne nevnt sammen med navn som Clayton Christensen, Gary Hamel, Chris Anderson og Richard Florida. Han er en meget god foredragsholder og dessuten en meget hyggelig mann, noe jeg opplevde under en stående lunsj vi inntok sammen med blant annet møteleder Arne Hjeltnes, min gode Snarøya-nabo og Telenors forskningsdirektør Dagfinn Myhre.

De to hovedtemaene på denne konferansen var tjenesteinnovasjon og innovasjon i forhold til åpne forretningsmodeller. Jeg ledet en delsesjon om det siste temaet der det ble en spennende diskusjon om hvordan store virksomheter bør organisere seg slik at den nye virksomheten ikke blir spist opp av kravene til de eksisterende forretningsområdene. Det er ikke tilfeldig at det er Telenor som inviterer til en åpen konferanse om nettopp åpning av innovasjonsprosessene innenfor disse områdene. Telenor har selv tatt flere initiativer i forhold til å drive innovasjonsaktiviteter i partnerskap med andre, noe både Rolv-Erik Spilling og Morten Karlsen Sørby fortalte om underveis. Kristin Skogen Lund var også til stede som en interessert tilhører under Chesbroughs innledning om forretningsmodeller og innovasjon.

Det var en spennende dag med mye nyttig både når det gjelder innovasjonsteori og illustrative eksempler som ble trukket fram. Og derfor vanskelig å trekke frem noe. Men jeg må likevel nevne to poenger Henry Chesbrough hadde og som jeg synes det er spesielt viktig å ta med seg:

For det første var han opptatt av at mange bedrifters modell for å drive frem forsknings og innovasjon er helt feil i forhold til hva de faktisk driver med. Han brukte IBM i 2004 som eksempel og formulerte Paul Horn's problem, som bestod i at halvparten av IBMs omsetning kom fra konsulentvirksomhet og andre tjenester, mens stort sett alt forskningsavdelingen jobbet med var rettet inn mot å utvikle nye produkter. Slik er det også i mange andre bedrifter. Tjenestedelen av omsetningen er like stor eller større enn salget av produkter, men man holder fast på en innovasjonsmodell som passer for fysiske varer, med vekt på teknologiutvikling og på innovasjon i produksjonsprosser, blant annet fordi bedriften verken har en strategi eller nødvendig kompetanse på tjenesteinnovasjon. Det å erkjenne at tjenestseinnovasjon krever en annen måte å jobbe på er i følge Chesbrough et viktig første skritt.

Det at omsetningen er dominert av tjenester, mens virkemidlene man bruker for å få til forskning og innovasjon er mer tilpasset oppfinnelser og industrielle arbeidsprosesser, gjelder ikke bare i store bedrifter. Det kan like gjerne brukes om land, for eksempel Norge. I Norge er rundt 70 prosent at BNP tjenester. Likevel er innovasjonsvirkemidlene i for eksempel Innovasjon Norge og virkemidlene for næringsrettet forskning i liten grad dimensjonert ut fra dette. Mange av virkemidlene er i dag ikke tilpasset den måten innovasjon foregår i og mellom kunnskapstjenestevirksomheter og virkemidleme som støtter utvikling av åpne innovasjonsarenaer er beskjedne.

Det andre jeg synes det var viktig å ta med seg var Chesbroughs spissforumering om at "Open innovation isn't a religion, it's a strategy." Og med det mener han at åpen innovasjon ikke er noe du velger ut fra menneskesyn eller ideologi, det er et høyst praktisk spørsmål om å finne en strategi som er tilpasset den enkelte bedrifts situasjon og forutsetninger. De fleste bedrifter som driver med åpne innovasjon velger å åpne opp. men beholde en lukket kjerne i form av prosesser, forretningshemmeligheter eller IPR som ikke deles med andre. Hva som er åpent og hva som er lukket vil være forskjellig i ulike bedrifter, men som Chesbrough minnet oss om så styres ikke dette av livssyn, men av strategi.

torsdag 20. oktober 2011

Leder for en dag

Abelias hjemmeside om Leder for en dag
I dag har 30 elever og studenter hatt en litt spesiell skoledag der de gjennom en arbeidsdag har "skygget" hver sin leder i næringsliv, offentlig sektor, politikk eller organisasjonsliv. Hele listen over ledere som har vært med kan man se på Ungt Entreprenørskaps nettside, organisasjonen som står bak dette tiltaket der ungdom som har ledet ungdoms- og studentbedrifter får et innblikk i hvordan en leders hverdag ser ut.

Skjønt hverdag er vel ikke et begrep som passer så godt på ledelse, dagene er ulike og man må bruke tid på veldig mange forskjellige ting. Noen dager bruker jeg mye tid internt i organisasjonen, andre dager er jeg ikke innom kontoret i det hele tatt. Jeg hadde gleden av å bli "skygget" av Kristian Horn Hellenes fra Nevlunghavn i Vestfold på en dag med mest eksternt fokus. I løpet av dagen var vi med på Abeliakurs i politisk påvirkning for medlemsbedrifter, et møte i Stortinget med Terje Aasland, leder av næringskomiteen, en paneldebatt om entreprenørskap på Gründerdagen i Forskningsparken og et ledernettverk i Abelia der bedriftskultur var tema. En innholdsrik dag med andre ord.

Ungdommen som er med på dette lærer helt sikkert en hel del om hvordan ledelse foregår i praksis, for eksempel om hvor hektisk dagen kan være med mange små samtaler og korte beskjeder, og møter der en leder skal involveres i pågående prosesser på en effektiv måte uten å være med på alt. Men jeg tror også ledere har godt av å bli fulgt på denne måten av noen som kommer inn fra utsiden med et ungt og friskt blikk. Man tar seg selv i å lure på hvor rart enkelte ting kan se ut og tenker igjennom hva man egentlig bruker tiden sin på.

Disse unge elevene og studentene stiller ikke akkurat med blanke ark når de kommer på besøk, Det å drive ungdomsbedrift som en del av skolearbeidet gir en helt unik innsikt i hvordan næringsliv og samfunn fungerer, og jeg er helt sikker på at disse elevene har et viktig konkurransefortrinn i forhold til andre elever og studenter. Kristian var med i et team som ble kåret til Norges beste ungdomsbedrift i 2010 for produktet Datadong, et strikket plagg til å kle på bærbare datamaskiner, og deltok i europamesterskapet på Sardinia. Han er dessuten aktivt med i politisk ungdomsarbeid i Unge Høyre og var opptatt av de temaene jeg diskuterte med politikere i løpet av dagen.

Ungt Entreprenørskap har en flott Facebookside der ungdommen som deltok er presentert. Det er også lenker til ulike medieoppslag i lokale medier, blant annet denne og  denne fra Vestfold. Han som fulgte Terje Venold i Veidekke har skrevet om dagen på Terjes blogg. Dagen i dag ble avsluttet med en samling hos Manpower med både ungdom og ledere til stede, der blant annet Trond Giske og Erna Solberg snakket varmt om betydningen av å støtte opp om Ungt Entreprenørskaps innsats for å utvikle ledere av bedriftene vi skal leve av om noen år, de som ennå ikke er etablert. Det er et budskap det er lett å slutte seg til.

onsdag 19. oktober 2011

Kampen om lyspærene

CBS News: The Light Bulb Freedom of Choice Act
Belysning er et område der ny teknologi i form av halogen- og LED-belysning etter hvert gjør at vi kan spare ganske mye energi. For å bidra til å framskynde utskiftningsprosessen har en rekke land vedtatt lover som sier når de gamle lyspærene med glødetråd skal fases ut. Også USA har vedtatt en  slik lov, det skjedde allerede i 20007 da George Bush var president, og fikk støtte fra begge partiene.

Da skulle man tro at alt var i orden, men det viser seg at de nye republikanerne ikke er helt som de gamle republikanerne. Dagens republikanere med Michele Bachmann i spissen mener det er en prinsippsak at folk skal få velge selv hvilken lyspære de vil bruke, og at den Thomas Edison fant opp må være helt utmerket, selv om den ikke er så bra for miljøet. Dessuten mener de at statene må få bestemme selv om det skal være regler for lyspærer, og ikke føderale myndigheter. Bachman la tidligere i år fram The Light Bulb Freedom of Choice Act.

Hennes forslag ble ikke vedtatt i kongressen, men hun har ikke gitt opp og nå føres den store debatten om lyspærer videre  i en rekke delstater for å få vedtatt lovgivning der som tillater salg av gamle glødelamper. Bloomberg mener at dette sier mye om tilstanden i det republikanske partiet for tiden og skriver videre:

"The light bulb ban has become a rallying cry on the right. Rush Limbaugh called it an alarming advance of “statism.” Minnesota Representative and Republican presidential candidate Michele Bachmann promised that “President Bachmann will allow you to buy any light bulb you want in the United States of America."

Nå er det ikke helt uvanlig at politikere går noen skritt for langt og lovregulerer ting det er mer fornuftig å la folk bestemme selv, eller i hvert fall burde overlate til lokalpolitikere. Men denne saken er ikke slik, det er tvert imot et godt eksempel på at det er fornuftig å lovregulere slik at man faser ut noe som er skadelig for miljøet og vedtar en lov som gjør at man raskere introduserer ny teknologi. Det er heller ikke spesielt næringslivsfiendtlig. Næringsliv som lever at å utvikle ny teknologi og selge nye løsninger er faktisk tjent med å være i land som ligger langt fremme med lovgivning som stiller krav til energieffektive løsninger. Det fremmer innovasjon.

Så her hadde George Bush rett, mens flere av dagens republikanerne har gått seg vill i forhold til hva man bør styre og ikke styre. Jeg er enig med Bloomberg når de skriver at:

"The problem here isn’t hypocrisy, which abounds at all points on the political spectrum. It’s that Republicans have abandoned market-based solutions in favor of no solutions at all. They’ve traded in their traditional small-government philosophy for anti-government rage..."

tirsdag 18. oktober 2011

Budsjetthøringer og gaveforsterkning

Det er budsjetthøringer i Stortinget denne uken. I dag har jeg vært i Finanskomiteen og tirsdag er det høringer både i Næringskomiteen og i Utdannings- og forskningskomiteen. Med en flertallsregjering kan det hele kanskje virke litt rituelt (her kan man se video fra finanskomiteen), ingenting i budsjettet blir forandret. Men den politiske debatten om prioriteringene er viktig, og det er viktig at konsekvensene blir belyst.

 I Abelia er vi opptatt av at vi i Norge burde fått til en mye sterkere vridning i ressursbruken i retning av økt satsing på forskning, kunnskapsinvesteringer, innovasjonsfremmende virkemidler og modernisering av offentlig sektor. Dette er investeringer i fremtidig vekst, investeringer vi er helt avhengig av å gjøre hvis Norge skal hevde seg og være attraktiv i kampen om å trekke til seg unge talentene, de beste forskerne og de mest spennende bedriftene.

En sak som ble kritisert av både Abelia og Universitets- og Høyskolerådet i dagens høring er fjerningen av gaveforsterkningsmidlene som går til privatfinansiert forskning. Næringslivet står for omlag halvparten av forskningen i Norge, men det har vært et politisk ønske om å øke den private finansieringen også av grunnleggende forskning, det vil si forskning som ikke handler om en enkelt bedrifts egeninteresse på kort sikt, men som er langsiktig og viktig for samfunnet. For å stimulere til slik økt privat innsats ble det i forbindelse med Stortingsmeldingen Vilje til Forskning i 2005 opprettet en gaveforsterkningsordning. Den sørger for at staten på toppen av private gaver på minst tre millioner kroner til forskning gir ytterligere 25 prosent. Her kan man lese retningslinjene slik de har vært etter at de ble revidert i 2008. Siden 2006 har ordningen resultert i at 1,3 milliarder private kroner til forskning har blitt plusset på med 320 millioner offentlige.

Den direkte konsekvensen av å fjerne gaveforsterkningsmidlene blir mindre penger til en rekke viktige forskningsområder, ikke minst innenfor medisinsk forskning. Den indirekte effekten blir sannsynligvis en reduksjon i private gaver til grunnforskning. Slik sett er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen foreslår dette kuttet. Noen av de områdene som nyter godt av private gaver må finne alternative finansieringskilder når de private pengene reduseres. Da holder det ikke med 25 prosent støtte fra staten, skal det bli noe av prosjektene må staten betale alt. I verste fall blir dette dyrere for staten enn dagens "spleiselag".

Flere aviser og nettsteder har hatt gode oppslag om konsekvensene. På forskning.no blogger dekan Stig A. Slørdahl ved det medisinske fakultetet ved NTNU om hvordan kreftforskningen vil rammes. Han skriver:

"Ved Det medisinske fakultet hos oss utgjør gaveforsterkningen en betydelig pengesum på forventet 4,5 millioner kroner til neste år. Ved bortfall rammes ikke bare kreftforskningen, men også viktig forskning innen nevrovitenskap og hjertesykdommer. Jeg har tidligere skrevet om Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen som ønsker å gi nærmere en milliard kroner til blant annet medisinsk forskning. Gaveforsterkningsordningen har nok vært en av årsakene til at de lar pengene gå til de medisinske fakultetene. Dette bør vi virkelig glede oss over og heller bidra til at flere stiftelser tenker som dem. Nylig var statsråd Tora Aasland og statssekretær Kyrre Lekve i Trondheim for å delta i et møte med næringslivsaktører hvor hensikten var å få flere til å gi penger til forskning. Like etterpå foreslår de å legge ned ordningen som kan stimulere til slik aktivitet. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker."

Mange andre reagerer også negativt på fjerningen av gaveforsterkningen. Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo kritiserer det i bloggen sin og kaller budsjettet visjonsløst. TV2 Nyhetene skriver om Trond Mohn, som de siste årene har gitt flere hundre millioner til forskning ved Universitetet i Bergen og som synes det er underlig at de offentlige bidragene skal tas bort. Rektor ved Høyskolen på Gjøvik er skuffet over at fjerning av ordningen betyr mindre penger til doktorgradsprogrammet i informasjonssikkerhet.

Og Stavanger Aftenblad skriver om hvordan gaver til forskning etter hvert har blitt særlig viktige for Universitetet i Stavanger, som har fått bevilget 17 millioner til forskning som gaveforsterkning. Rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI skriver på bloggen sin om hvordan gaveforsterkning der har bidratt til et bedre samarbeid mellom forskning og næringsliv.

Listen kan gjøres lenger. Eksemplene viser med all tydelighet at statens gaveforsterkning har fungert etter hensikten og bidratt til å mobilisere mer private penger til forskning. Derfor er det merkelig at ordningen tas bort. Man fristes til å tro at forklaringen er så enkelt som Knut Olav Åmås hevdet i sin statsbudsjettkommentar i Aftenposten:

"Vi har en regjering som fortsatt ikke får til forskningspolitikken – og som ikke liker private penger."

søndag 16. oktober 2011

Nasjonalbudsjettet: Energiforbruk pr BNP-enhet

Nasjonalbudsjettet er en stortingsmelding som blir lagt fram hver høst som en del av statsbudsjettet. Det er neppe blant de mest leste dokumentene i landet, også politikere har en tendens til å hoppe rett inn i de enkelte budsjettpostene, men som en oversikt over "rikets tilstand" på ulike viktige områder er Nasjonalbudsjettet et dokument som kan anbefales for alle som er opptatt av helheten i norsk økonomi.

Nasjonalbudsjettet 2012 er på litt under 200 sider og har i tillegg til analyser om makroforhold ute og hjemme, oljeinntekter, handlingsregel, arbedismarkedsutikling, pensjoner og trygder, også interessante analyser av blant annet næringsstøtte, moderniseringstiltak i offentlig sektor og klima- og miljøspørsmål. Man får med andre ord mye viktig analyse og oversikter i et enkelt dokument.

Grafen over er et eksempel fra miljø- og klimakapitlet og viser sammenhengen mellom Norges energiforbruk og veksten i bruttonasjonalprodukt, målt i hvor mange TWh energi vi bruker pr miilliard kroner norsk BNP. Denne sammenhengen er helt sentral i klimapolitikken. Vi kan naturligvis oppnå reduksjoner i klimagassutslipp gjennom bruk av fornybar energi, men det vil ta lang tid. Dersom vi skal gjøre mer, og klare å øke vår levestandard, men samtidig redusere utspillene av klimagasser, er det derfor avgjørende at vi utnytter energiressursene bedre og oppnår økt produktivitet pr energimengde vi bruker. Vi må ha mer BNP pr TWh.

I fattige land er det gjerne slik at energiforbruket øker i takt med vesten i økonomien. Det som kjennetegner rikere land er at man klarer å utnytte ressursene mer effektivt og frikobler veksten i BNP fra veksten i energiforbruket. Det har også vært tilfelle i Norge, slik grafen viser med all tydelighet. I Nasjonalbudsjettet 2012 står det:

"I de fleste år etter 1976 har verdiskapingen (målt som BNP i faste priser) økt raskere enn innenlands energiforbruk. Reduksjonen i energiintensitet har i gjennomsnitt vært på 1,4 pst. per år i perioden 1976 – 2009. Reduksjonen i energiintensiteten skyldes både energisparing og vridning i næringsstrukturen i retning av større andel tjenesteproduksjon og mindre andel energikrevende råvareproduksjon. Energiintensiteten i Norge er klart lavere enn for gjennomsnittet av EU-landene, men høyere enn Japan, Danmark og Storbritannia."

Nå er det ikke bare energieffektivisering som er årsak til lavere utslipp pr BNP-enhet i Norge, vår del av verden er også preget av en overgang fra vareproduksjon til tjenesteproduksjon der industri vi hadde før ikke blir borte, men flytter til Kina. Derfor har Kina verdens høyeste CO2-utslipp selv om det ikke er verdens største økonomi. Men selv uten denne Kina-effekten bruker vi energiressursene stadig mer effektivt pr BNP-milliard.

Men fordi Norges BNP har økt kraftig i denne perioden er det dessverre ikke slik at våre totale CO2 utslipp har gått ned. Når BNP øker prosentvis mer enn denne energieffektiviseringen (og utflyttingen av utslipp) går de totale utslippene likevel opp. Utfordringen fremover er derfor å få til enda mer, og det er tre ting vi må oppnå: For det første må reduksjonen i energibruk pr BNP-enhet akselereres, den må ned enda raskere enn i dag. Det vil blant annet kreve mer satsing på forskning, innovasjon og enda bedre insentiver for å utnytte ressursene bedre. For det andre er det viktig at produktivitetsforbedringene ikke bare kommer i Norge, vi trenger bedre måter å spre disse teknologiforbedringene også til utviklingsland. Og for det tredje må det satses langsiktig på å utvikle energiproduksjon og -tjenester basert på fornybare energikilder. Også her vil forskning, innovasjon og kompetansebygging spille en nøkkelrolle.

fredag 14. oktober 2011

Smertefull overgang til en kunnskapsøkonomi

NHH gjennomførte i uken som gikk sin årlige høstkonferanse i Oslo med flere meget gode foredrag om den pågående økonomiske krisen i Europa. Trond Giske var også på besøk og fikk solid mediedekning på både sine synspunkter på eurokrisen og ønsket om å fjerne formuesskatten. For NHH er denne konferansen blitt en bra måte å vise hvordan deres egen forskning og forskere er relevante i forhold til dagsaktuelle problemer.

Jeg synes særlig Victor Normans foredrag om Krise i tre akter var bra (lenker til alle presentasjonene er her). Han åpnet med å sitere en artikkel av John Maynard Keynes som het Economic Possibilities for our Grandchildren og ble skrevet i 1930, midt under den verste delen av krisen i mellomkrigstiden. Der skrev Keynes:

"We are suffering just now from a bad attack of economic pessimism. It is common to hear people say that the epoch of enormous economic progress which characterised the nineteenth century is over; that the rapid improvement in the standard of life is now going to slow down --at any rate in Great Britain; that a decline in prosperity is more likely than an improvement in the decade which lies ahead of us. I believe that this is a wildly mistaken interpretation of what is happening to us. We are suffering, not from the rheumatics of old age, but from the growing-pains of over-rapid changes, from the painfulness of readjustment between one economic period and another."

Victor Norman siterte egentlig bare den siste setningen, men jeg synes hele avsnittet fortjener å tas med for å illustrere hvor bemerkelsesverdig lik stemningen var i 1930. Også da mente mange at perioden med rask økonomisk vekst var over, man hadde nådd kapasitetsgrensen. Keynes har helt uenig i dette og hevdet at det ikke var snakk om å nå slutten (the rheumatics of old age), men om at en økonomisk epoke var slutt og en ny var i ferd med å begynne. I 1930 var man i overgangen til forbrukersamfunnet, som etter hvert ble en lang og vellykket vekstperiode. I følge Victor Norman er vi på samme måte på vei inn i en ny økonomisk epoke nå, vi er på vei inn i kunnskapsøkonomien.

Hovedbudskapet hans, slik det også er gjengitt i E24, var et makropolitikk ikke er nok i en slik overgangperiode. Politikken må også være opptatt av å løse de underliggende mikroproblemene som hindrer eller forsinker overgangen til kunnskapsøkonomien. Mot slutten av foredraget listet han opp noen teser om hva vi må ta tak i under overskriften "Vi må slutte å fantasere":

"Det er ikke all virksomhet er kunnskapsintensiv (og det er ikke nok å si at man er det).
Det blir ikke nødvendigvis innovasjon av å ha mange innovasjonsprogrammer.
Det er sannsynligvis et dårlig tegn at lærere er billige.
... og et like dårlig tegn når høyt utdannet arbeidskraft er det."

Og blant tiltakene han tok til orde for var:

"Immaterielle rettigheter som gjør det lønnsomt å skape noe nytt.
Konkurransepolitkk som gjør det mindre lønnsomt å sitte i ro.
Forsknings- og innovasjonspolitikk som gjør det mindre lønnsomt å drive rent-seeking.
Skattepolitikk som ikke favoriserer utflytting av virksomhet
Offentlig lønnspolitikk som gjør det lønnsomt å bli lærer."

Hovedpoenget er naturligvis at overgangen fra et økonomisk paradigme til et annet vil være smertefull, i hvert fall i en periode. Det er ikke gitt at alle land klarer overgangen, et eksempel på et land som ikke klarte dette på 1930-tallet var Argentina som på en generasjon gikk fra å være et av verdens aller rikeste land til å bli et av verdens fattigste land. De fleste land bør kunne klare overgangen hvis de anstrenger seg for å prioritere de riktige investeringene, men det kommer ikke av seg selv. Man må rydde plass til å investere i kunnskap. Det er ikke nok å si at man er kunnskapsintensiv, man må gjøre noe for å bli det..

tirsdag 11. oktober 2011

Gründerfiendtlig formuesskatt


Det har ikke vært så lett å være mot formuesskatt de siste årene. Og det er ikke selve argumentene som har vært problemet, de er greie nok. Problemet er at det innenfor rødgrønn mytologi er slik at denne skatten utgjør selve vannskillet i politikken. Er man for er man god og snill. Er man mot er man grådig og ond.

Det å være mot formuesskatt er i denne fortellingen det samme som er være mot at de rike skal betale skatt i det hele tatt. At de rikeste ikke skal betale skatt er naturligvis urimelig, så i følge SVs Inga Marthe Thorkildsen og Aftenpostens Gunnar Kagge bør man ikke endre noe. I følge Kagge er - hvis jeg forstår ham riktig - det at formuesskatten er særnorsk et viktig argument for den og ikke et argument mot den, slik NHO hevder.

Men plutselig fikk Norge en helt ny debatt, takket være Roar Flåthen. Etter at Trond Giske tidligere har vært ute og luftet tilsvarende tanker, kom LO-lederen på banen og uttrykte bekymring for at den norske formuesskatten hindrer investeringer i Norge og truer norske arbeidsplasser. Han har ikke krevet formuesskatten fjernet, men han har bedt om en utredning av de negative konsekvensene slik at man kan gjøre noe med dem.

Fordi Roar Flåthen ikke kan beskyldes for å være mot at de rike skal betale skatt, er det over natten skapt et klima for en ny debatt og blitt helt legitimt å diskutere formuesskattens mange negative virkninger. Ja, selv Dagbladet erkjenner nå på lederplass at formuesskatt er problematisk:

"Når selv LO-lederen ber regjeringen tenke nytt om formuesskatten, skyldes det de uønskede effektene denne skatten har. Formuesskatt på arbeidskapital i næringslivet presser eierne til å ta penger ut av virksomhetene for å betale skatt. Er formuen likvid, kan dette løses. Men eier du et privat firma er utfordringen større, særlig i de årene firmaet ikke tjener penger. Skatt på formue må betales enten du taper eller tjener penger på driften. Formuesskatten kan presse eierne til å selge seg ut. Samtidig gjør skatten det dyrere å investere i Norge enn i utlandet."

Det er kanskje påfallende, noe Thorbjørn Røe Isaksen også har pekt på i bloggen sin, at Dagbladet ikke fant ut dette på egenhånd, men måtte vente til LO-lederen fant det ut først. Men det er uansett gledelig med slike erkjennelser, særlig når de er formulert så godt.

Jeg mener det er tre hovedargumenter for å fjerne formuesskatten. For det første er dette en skatt private norske eiere betaler, men som utenlandske eiere og staten slipper å betale. Det fører til en konkurransevridning av eierskapet. Er det noe vi ikke trenger så er det ordninger som  motvirker privat norsk eierskap. Målet må tvert imot være å stimulere flere privatpersoner til å starte nye bedrifter og få flere til å investere pengene i eksisterende bedrifter som skal vokse. Det bidrar til flere arbeidsplasser.

For de andre er formuesskatten en skatt man må betale uavhengig av om bedriften tjener penger. At overskudd skal beskattes tror jeg alle er enige om, men dette er en skatt som kreves inn også når man går med underskudd. Det gjør at mange eiere blir tvunget til å ta penger ut av virksomheten for å ha råd til å betale skatt. Gründere opplever at de må betale skatt lenge før bedriften tjener penger og at de må selge seg ned i en situasjon de egentlig burde investert mer penger i bedriften.

Og for det tredje er dette en skatteform som er særlig vanskelig for eiere av små og mellomstore bedrifter, eiere som slett ikke er spesielt rike. Abelias styreleder Terje Wold, som selv er gründer i en liten bedrift, skriver godt om dette på bloggen sin: 

"Denne skatteformen rammer først og fremst tusenvis av eiere av små- og mellomstore bedrifter spredt over hele landet. Skattleggingen av det som omtales som ”arbeidende kapital”, altså kapitalen som er bundet i bedriftene, er skatt på alt fra PC’er, traktorer og skiftenøkler til det bygget hvor virksomheten foregår. Ikke bare rammer den bedriftenes eiere, men også de ansatte. Det er altså en skatt på arbeidsplasser. Uheldig nok rammer denne skatten bedriftene enten de går med overskudd eller underskudd, hvert eneste år. Det er en skatt på allerede skattlagt kapital som dermed svekker sårt tiltrengt likviditet og egenkapital."

Jeg har gjennom flere år opplevd at ganske mange kommer og forteller hvor urettferdig og urimelig de opplever at formuesskatten er. Det er ikke folk som er spesielt rike, men gründere som har bygget opp og eier bedriften de jobber i og opplever at formuesskatten hindrer dem i gjøre det som er best for bedriften. Det er derfor grunn til å ønske denne nye debatten om hvordan vi skaper bedre rammebetingelser for eierskap velkommen.

mandag 10. oktober 2011

Koomeys lov om energiforbruk

Jeg har tidligere blogget om "Moores Lov" som beskriver hvordan antall transistorer man klarer å plassere på et lite stykke silisium fordobles omtrent hver 18 måned. Noe som har gjort det mulig å fordoble prosessor-hastigheten i datamaskiner i samme tempo. Det gjør at dagens datamaskiner er mer enn 1000 ganger kraftigere enn i 1990, en helt avgjørende forutsetning for både produktivitetsvekst og innovasjoner vi opplever rundt oss hele tiden.

Også lagringskapasitet, nettverkshastigheter og skjermteknologi følger lignende forbedringskurver, og bidrar på samme måte til at teknologi muliggjør stadig nye ting som enten var umulige, tok alt for lang tid eller var alt for dyre bare for kort tid siden. For oss som fascineres av eksponentiell vekst er det derfor spennende å se på nettstedet til The Economist i dag at det er beskrevet en helt ny slik lov som sier noe om ytelsesforbedringer innenfor informasjonsteknologien. Jonathan Koomey ved Stanford University har funnet ut at energibehovet som kreves for en gitt mengde databehandling halveres hver 18 måned, og at denne forbedringen i ytelse har pågått helt siden 1940-tallet.

I mobile enheter som smarttelefoner og nettbrett innebærer dette at behovet for batterikraft for samme jobb halveres hvert et og et halvt år. Eller for å si det motsatt: Med samme batteri får vi gjort dobbelt så mye som i dag om et og et halvt år. Det gir oss større skjermer og lettere mobiler. Og nettbrett og PCer som blir stadig tynnere, til tross for at prosessorene blir mye kraftigere.  I løpet av 15 år reduseres energibehovet med en faktor på 1000.Noe som gjør at vi bare har sett starten på en eksplosiv vekst i mobile enheter.

En annen konsekvens er at små prosessorer, for eksempel i smartkort eller sensorer, vil kunne klare seg med energi fra lyset eller varme fra kroppen, og ikke trenge eget batteri. Koomeys lov trekker opp noen ganske interessante fremtidsperspektiver.

søndag 9. oktober 2011

Steve Jobs

Det tilhører definitivt sjeldenhetene at toppledere i verdens største bedrifter blir mer eller mindre unisont hyllet i mediene. Enda mer uvanlig er det at kundene dere sørger når konsernsjefer går bort, men så var heller ikke Steve Jobs noen vanlig leder.

Det er skrevet mye og langt om hva det egentlig var som var så spesielt med Steve Jobs de siste dagene, jeg kan for eksempel anbefale lederartikkelen The Magician i The Economist. Her skriver de:

"The reaction to his death, with people leaving candles and flowers outside Apple stores and the internet humming with tributes from politicians, is proof that Mr Jobs had become something much more significant than just a clever money-maker. He stood out in three ways—as a technologist, as a corporate leader and as somebody who was able to make people love what had previously been impersonal, functional gadgets. Strangely, it is this last quality that may have the deepest effect on the way people live. The era of personal technology is in many ways just beginning."

Denne tredelingen i Jobs som teknolog, Jobs som konsernsjef og Jobs som mannen som fikk brukerne til å elske sine elektronikkprodukter er en god måte å sortere på, for han har utvilsomt hatt enorm betydning på alle tre områder. Som teknolog og bedriftsleder blir han nå sammenlignet med personer som Thomas Alva Edison og Henry Ford, andre store teknologer som bygget verdensledende selskaper. Det er jo interessant å se på markedsverdier i en slik sammenheng. På fredag var Ford Motor Company verdt 40,6 mrd USD, Edisons General Electric er verdt 164,3 mrd USD og Jobs Apple er verdt 342,8 mrd USD. Bare Exxon er verdt litt mer enn Apple, 357,7 mrd USD. Til sammenligning er Statoil verdt 71 mrd USD.

Jeg har også prøvd meg med en kommentar i Computerworld om hva Steve Jobs har betydd, og la der vekt på tjenesteinnovasjonen Apple har stått i spissen for. Allerede første gang Jobs var sjef i Apple var de disruptive innovatører, blant annet ved å introdusere personlige datamaskiner med grafisk brukergrensesnitt og mus, med det var andre som fulgte raskt etter og høstet enda større gevinster dengang. I Jobs andre runde i Apple var det oftere slik at han utnyttet andres teknologiske innovasjoner og bygget innhold og tjenester rundt produkter som andre hadde laget først, for eksempel ved å koble mp3-spilleren til iTunes eller ved å finne opp programvare i form av apps til smarttelefonen.

Veldig brukervennlig, men ikke akkurat brukerstyrt innovasjon har preget Apple. Jobs kunne ikke spørre kundene om hva de ønsket seg, for Apple utviklet produkter kundene ikke visste at de trengte, ja i noen tilfeller ikke engang forestille oss at noen ville kunne lage. På den annen side er han ekstremt opptatt av at produktene skulle være brukervennlige og fungere på kundens premisser. Apple laget ikke verdens første mp3-spillere, smarttelefoner eller nettbrett, men de laget de første som erobret massemarkedet.

The Economist minner også om at det Steve Jobs satt igang bare er begynnelsen på en akselererende utvikling der innovasjon i produkter og tjenester rettet mot konsumenter etter hvert smitter over til bedrifts- og institusjonsmarkedet og ikke omvendt, slik teknologiens vei fra laboratoriet og ut til sluttkundene gikk før i tiden:

"Innovation used to spill over from military and corporate laboratories to the consumer market, but lately this process has gone into reverse. Many people’s homes now have more powerful, and more flexible, devices than their offices do; consumer gizmos and online services are smarter and easier to use than most companies’ systems. Familiar consumer products are being adopted by businesses, government and the armed forces. Companies are employing in-house versions of Facebook and creating their own “app stores” to deliver software to smartphone-toting employees. Doctors use tablet computers for their work in hospitals."

Dette er temaet i et lengre spesialbilag i The Economist om personal technology som ble skrevet rett før Steve Jobs døde, men er på trykk i denne ukens utgave, og som naturligvis er svært relevant også når man ser på hva Apple har betydd. Mer om livet til Steve Jobs og hva denne spesielle mannen utrettet kan man lese her og her og her. I Financial Times artikkel som beskriver hva han oppnådde oppsummere ingressen det slik:

"Steve Jobs presented the world with products it did not know it wanted and cannot now live without."

lørdag 8. oktober 2011

Boomerang - Michael Lewis

Michael Lewis har gitt ut en ny bok og begynner innledningen med å skrive at:

This book began accidentally, while I was at work on another book, about Wall Street and the 2008 U.S. financial disaster. I'd become interested in a tiny handful of investors who had made their fortunes from the collapse of the subprime mortgage market."

Den andre boken ble til The Big Short, en beretningen om noen personer som forstod galskapen i boligboblen i USA og klarte å tjene masse penger på å gå motstrøms og kjøpe forsikringer mot at lånene ikke ville bli betalt tilbake. I arbeidet med den fortellingen oppdaget Lewis at det ikke bare var private boliglånskunder som kunne true bankene og hele finanssystemet vårt. Også hele land som hadde lånt mye mer penger enn de noen gang ville klare å betale tilbake var i ferd med å bli store potensielle tapsbomber.

Boomerang - Travels in the new third world er en reiseskildring der Michael Lewis besøker landene som er sentrale i dagens finanskrise, Island, Irland, Hellas, Tyskland og California, og prøver å finne ut hva det er med ved de ulike landenes nasjonale karaktertrekk som gjør at de har havnet i de situasjonen de er i nå. Denne jakten på lands innerste sjel er velskrevet og fascinerende, men det er naturligvis en viss risiko her for grove overforenklinger. Lewis har stor sans for det absurde, og når han går på leting etter gjørmebryting i Hamburg er han nok i ytterkanten av det som er relevant for finanskrisen, men han har uansett en herlig beskrivelse av hvorfor tyskeres fullstendige tillit til regler og retningslinjer har ført til at tyske banker er blant dem som har tapt mest penger under finanskrisen.

Ellers er Lewis på besøk hos fiskere på Island, i munkekloster i Hellas og på sykkeltur med Arnold Schwarzenegger i Santa Monica, der han er opptatt av å finne ut hvordan det politiske systemet gjør at det er lett å skaffe flertall for økte offentlige utgifter, men en valgordning og et konstitusjonelt rammeverk som gjør det omtrent helt umulig å vedta reduserte kostnader eller økte skatter. Artiklen om Island var på trykk i Vanity Fair i april 2009, de øvrige er skrevet i løpet av det siste året. "It's the Economy, Dummkopf!" om Tyskland er oppdatert fram til diskusjonene i EU sommer, og kan leses på nettet i septemberutgaven i Vanity Fair.

Michael Lewis er den fremste historiefortelleren om finanskrisen. Han tar ikke mål av seg til å beskrive det store makroøkonomiske bildet, eller verden sett fra EU eller IMF. Det han er opptatt av å formidle er hvordan landene kom inn i disse problemene, og at det er noen lokale særtrekk i hvert enkelt land som bidrar til å forklare dette. Det gjør også at veien ut av krisen ikke er helt enkelt heller. Hvordan skal man for eksempel få grekere til å begynne å betale skatt?:

"The problem wasn't the law - there was a law on the books that made it a jailable offense to cheat the government out of more than 150 000 euros - but it's enforcement. "If the law was enforced", the tax collector said, "every doctor in Greece would be in jail". I laughed, and he gave me a stare. "I am completely serious". One reason no one is ever prosecuted - exept for the fact that prosecution would seem arbitary, as everyone is doing it - is that Greek courts take up to fifteen years to resolve tax cases. The one who does not want to pay, and who gets caught, just goes to court."

Boken i løpet av de siste dagene anmeldt i blant annet New York Times, Financial Times og Forbes.

Ikke akkurat Wayne Rooneys kveld

Da David Beckham ble utvist i kvartfinalen mot Argentina i VM i 1998 skrev Daily Mirror på forsiden dagen etter: "10 Heroic Lions - One Stupid Boy". Vi var svært nær en slik situasjon i kveld da Wayne Rooney ble utvist etter å ha sparket etter en motspiller. Men England klarte med et nødskrik å komme seg videre til EM-sluttspillet etter 2-2 mot Montenegro med 10 mann på banen.

Engelsk fotballpatriotisme er sterk, men ikke så sterk at man forsvarer spillere som oppfører seg tåpelig og ødelegger for laget. Slik var det med Beckham i 1998 og slik var det da Rooney ble utvist mot Portugal i VM-sluttspillet i 2006 da England også ble slått ut. Og nå klarte han nok en gang å bli utvist, og må stå over første kamp i EM til sommeren.

Akkurat hvor dumt formidler livebloggen fra kampen i The Guardian i kveld på en ganske fargerik måte:

"73 min: WAYNE ROONEY SENT OFF!!! A completely deserved red card for this eejit, who miscontrols, then hacks Dzudovic's right leg from behind in a fit of totally needless pique. It's a highly comical slapstick moment, with a sort of boot-up-arse comic timing that should be soundtracked by a swannee whistle, but that's about all I can say in favour of it. England's best player will now miss at least one match at the finals, should England get there."


"76min: Idiotic, stupid, call it what you like. All that matters is Wayne Rooney has needlessly piled pressure on his own side with a straight red card. The striker miscontrols the ball and in frustration kicks out at Dzudovic. He over reacts, but there is just no need for that from the striker who will be suspended for the start of England's campaign next summer - should they get there."


"73 min RED CARD! Ooh, collective groan all around me as a frustrated Wayne Rooney kicks out at Djudovic, and he's off! Rooney tried to tackle the big defender like a child kicking at a large tree, was fairly held off, then aimed a ridiculous kick at Djudovic's calf. The Montenegrin collapsed dramatically, but that was extremely silly from the striker."

Det var kanskje dumt å la Rooney spille kamp dagen etter at faren og onkelen hans ble arrestert mistenkt for å drive med kampfiksing. Man kan jo bli litt ukonsentrert av slikt. Men Rooney er en av verdens beste spillere og helt nødvendig å ha med på laget hvis England skal kunne hevde seg mot de beste.Men da må han også klare å kontrollere temperamentet sitt.

torsdag 6. oktober 2011

Stramt, men ikke så opptatt av kunnskap

Statsbudsjettet ble lagt fram i dag og det jo alltid spennende å se hvordan regjeringen vil prioritere statens pengebruk i året som kommer. Både de virkelig store pengene og de litt mindre postene utløser en rekke kommentarer fra både opposisjon og ulike organisasjoner. Og slik skal det jo være i et demokrati.

For å ta det virkelig store først. Utgiftene på statsbudsjettet vil for første gang passere en billion kroner, i alt er det 1006 milliarder på budsjettets utgiftsside. For å dekke inn dette er det nødvendig å bruke 120 milliarder av oljeinntektene, noe som er innenfor handlingsregelen Stortinget har vedtatt for oljepengebruk.

Når utgiftsveksten er såpass nøktern kaller man gjerne statsbudsjettet "stramt", noe som er en god ting hvis Norge ikke skal prise konkurranseutsatt næringsliv helt ut av konkurransen. Land rundt oss kutter for tiden kraftig i sine offentlige utgifter og det er viktig at også Norge fører en ansvarlig politikk der offentlige utgifter ikke blåses opp for mye. Hensynet til næringslivet og arbeidsplassene i næringslivet krever at man holder igjen på både utgiftene. Her har regjeringen levert.

Mer problematisk blir det når vi ser på hva det satses på og hva det ikke satses på innenfor en slik ramme. Man kan ikke leve av å kutte kostnader, på noen områder kreves det investeringer og utviklingstiltak for å fornye og effektivisere. Det viktigste av alt er at vi lykkes bedre med kunnskap, forskning og innovasjon. Det betyr at vi ideelt sett burde bruke relativt sett mer på disse områdene i forhold til andre formål. Her har ikke regjeringen levert. Jeg har kommentert dette på Abelias nettside.

Skuffelsen gjelder dels de store tallene. Hvis vi for eksempel ser på Kunnskaps-departementets anslag av hva den totale offentlige forskningsinnsatsen er (kapittel 5 i KDs budsjettproposisjon gir en grei oversikt over både dette og andre gode sammenligninger og oversikter) så bruker vil et brukes 24,2 milliarder kroner på forskning i 2012, en oppgang på 3,2 prosent fra i år. Det er langt fra den opptrappingen av satsingen på kunnskap og forskning som tidligere er lovet. Oversikten viser for øvrig at det særlig er innenfor Næringsdepartementets og Fornyingsdepartementets ansvarsområder det kuttes i forskning.

Innenfor forskningen er det også interessant å se hva som vokser og hva som kuttes. Fripro, en åpen arena for å søke penger til grunnforskning utenfor de store satsingene og prioriteringene øker med 100 millioner kroner. Samtidig legges Forskningsfondet ned, det viktigste redskapet for å sikre store og langsiktige satsinger og infrastrukturinvesteringer penger. Avviklet blir også gaveforsterkningsordningen, en ordning som har sikret at privatpersoners støtte til forskning blir ytterligere forsterket gjennom offentlige midler. Av dette kan vi lese at regjeringen er blitt mindre opptatt av det langsiktige og strategiske og også mindre opptatt av å stimulere en økt privat deltagelse i finansiering av grunnleggende forskning.

Når det gjelder de næringsrettede ordningene gjennom for eksempel Innovasjon Norge er det noe av det samme problemet. Låne- og tilskuddsordningene for primærnæringer og distrikter dominerer når det gjelder pengebruk, og disse har ikke først og fremst innovasjon som målsetting. De gode ordningene som fremmer innovasjon, klyngeutvikling og internasjonal vekst er små i den store sammenhengen og vokser heller ikke i dette statsbudsjettet. Det er ingen grunn til  svartmale situasjonen for norsk næringsliv og norske kunnskapsbedrifter. Men det er grunn til å peke på at de store pengene i for liten grad brukes til å styrke det som er mest fremtidsrettet.

onsdag 5. oktober 2011

Rød regjering med blå politikk

Danmark har fått ny regjering, for første gang på 10 år. Det er en viktig begivenhet, Danmark er en nær partner på flere områder, og akkurat denne regjeringsdannelsen er interessant på flere måter.

Kanskje det aller mest interessante, og som Kristin Clemet har skrevet en god og grundig bloggpost om, er at regjeringsgrunnlaget som er fremforhandlet forteller at den røde regjeringen skal føre borgerlig politikk. Om den økonomiske politikken heter det på side 9 i det nye regjeringsgrunnlaget at:

"Udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen."

VK står for Venstre og Konservative, de to partiene som satt sammen i den forrige regjeringen. Her sies det med andre ord rett ut at den forrige regjeringens økonomiske politikk skal videreføres av den nye regjeringen. Det skal dessuten gjennomføres en skattereform "der markant sænker skatten på arbejde...". Det var kanskje ikke dette velgerne hadde regnet med ville bli utfallet når det ble en ny regjering. 

Nå kan man vel også anta at de kan skape noen problemer for de borgerlige partiene at en rød regjering fører en blå politikk. Det er som da Jan P. Syse beklaget seg på landsmøtet i Høyre i 1989 over Arbeiderpartiets høyredreining og sa at "de stjal våre klær mens vi badet". På den annen side skulle man jo tro at spesielt SF vil ha problemer med å føre borgerlig økonomisk politikk, med skattelettelser og det hele, over lengre tid. Her har vi noen ferske erfaringer fra Norge som tilsier at det ikke er særlig lett å sitte i regjering og demonstrere mot den samtidig. For noen kokte det over umiddelbart regjeringserklæringen ble kjent. Folketingsmedlem Pernille Vigsø Bagge skrev på sin Facebookside at:

"SF gikk til valg på 5 ting: efterløn, dagpenge, kirke, ligestilling, nordjyske indflydelse. Efterlønnen er væk, dagpengene også. Kirken gik til en, der ikke er med i foreningen, og formentlig ikke aner noget om den, ligestillingen ditto. Nordjysk indflydelse er long gone... tror måske ikke, jeg er SF'er dagen ud."

I stedet for å melde seg ut av partiet ble hun dagen etter valgt til parlamentarisk leder i SF og var plutselig fornøyd med regjeringsgrunnlaget likevel. De kritiske meldingene hennes forsvant plutselig fra Facebookprofilen, men man kan se på andres kommentarer at det har blitt lagt merke til. Det blir ikke lett å være rød midt oppe i dette når Radikale Venstre så åpenbart har vunnet og SF har tapt allerede før regjeringen er kommet i gang.

Det andre interessante, og til dels krevende å forstå, er departementsinndelingen i Danmark. Det er nå blitt 23 ministere, opp fra 19 i forrige regjering. Jeg tror det er en slags naturlov som sier at koalisjonsregjeringen må være større enn de egentlige arbeidsoppgavene tilsier. I Danmark har de for eksempel ikke én finansminister slik vi har, men en økonomi- og innenrigsminister, en finansminister og en skatteminister. Skatteministeren er for øvrig bare 26 år og kommer fra SF, den yngste minister i Danmark noen gang. 

Og i tillegg til en miljøminister har Danmark også en klima, energi og bygningsminister og en Minister for by, bolig og landdistrikter. Den gamle kommunisten Ole Sohn har blitt Erhvervs og vækstminister, SFs Pia Olsen Dyhr er handels- og investeringsminister mens Radikale Venstres Morten Østergaard er blitt Minister for forskning, innovation og videregående uddannelser. Det siste synes jeg er en spennende gruppering av forskning, høyere utdanning og innovasjon, inkludert ikt, som vi også kunne vurdert her i Norge. Men det er ikke uten videre lett å se hvor grensene går mellom de ulike ministrenes ansvarsområder.

Et tredje interessant trekk ved regjeringen er det høye antallet veldig unge statsråder. Til tross for at flere veteraner også er med, er gjennomsnittsalderen nede i 43 år. Nevnte skatteminister Pedersen fra SF er 26 år, arbeidsminister Mette Frederiksen fra Sosialdemokratiet er 33 år. Også SF har to unge kvinner med: Sundhetsminister Astrid Krag Kristensen på 29 år og miljøminister Ida Auken på 33 år. Nevnte Morten Østergaard fra Radikale Venstre er 35 år. Dette er et markant generasjonsskifte som kan innebære at en ny og yngre venstrefløy etablerer noe nytt som kan prege dansk politikk i lang tid fremover. Men det kan naturligvis også bli vanskelig for såpass uerfarne politikere å både forene det uforenelige, og tilfredsstille de gamle veteranene i Folketinget og i lokallagene rundt om i Danmark som vil etterlyse en politikk de kan kjenne igjen.

tirsdag 4. oktober 2011

100 år siden Mona Lisa ble stjålet

I høst er det 100 års siden en tyv klarte å stjele Leonardo da Vincis Mona Lisa fra Louvre i Paris. Financial Times har en morsom artikkel som minner om omstendighetene rundt et av historiens mest berømte, men også nokså merkelige kunsttyverier, i august 1911.

Kanskje det mest merkelige av alt var hvor lett det var å stjele "La Jaconde" og hvor lang tid det gikk før tyveriet ble oppdaget. Mona Lisa var ikke festet til veggen og vaktholdet var ikke spesielt bra. Dessuten var det helt vanlig at malerier ble tatt ned for å bli fotografert. Derfor ble det ikke oppdaget at maleriet var borte før over et døgn etter selve tyveriet. Da var politiet helt uten spor og i månedene etter tyveriet var Mona Lisa som sunket i jorden. Det gikk så langt at man i 1912 hadde begynt å gi opp og bestemte seg for å henge opp et maleri av Rafael på den ledige plassen i Louvre.

Det skulle gå helt til desember 1913 før Mona Lisa dukket opp igjen, hos en antikvitetshandler i Firenze. Da viste det seg at kunsttyven var en 32 år gammel italiener ved navn Vincenzo Perrugia som ville ta med denne kunstskatten til det han mente var det rettmessige hjemlandet, Italia. Perrugia ble overrasket over at han ble arrestert av politiet, han hadde håpet på at han ville få en belønning av den italienske stat for å hente Mona Lisa hjem.

Nå var det imidlertid et stort problem med dette resonnementet til Perrugia: Ingen hadde fortalt han at Mona Lisa ikke var stjålet av franskmennene i det hele tatt. Tvert imot, Leonardo da Vinci bodde i Paris de siste årene han levde og den franske kongen Francois I kjøpte maleriet av han:

"Peruggia had once seen a picture of Napoleon’s troops carting stolen Italian art to France. He said he had become determined to return at least one stolen painting, the handily portable Mona Lisa, to Italy. In fact, he was labouring under a gargantuan misapprehension: the French hadn’t stolen the Mona Lisa at all. Da Vinci had spent his final years in France. His last patron, the French king François I, had bought the painting, apparently legally, for 4,000 gold crowns."

Vincenzo Perrugia fikk likevel en mild straff, et år og 15 dager i fengsel, som senere ble redusert til syv måneder. Hadde han levd i dag ville han nok oppnådd status som a-kjendis og blitt søkkrik på å selge fortellingen sin til talkshows, forlag og filmselskaper. Slik gikk det ikke med Perrugia. Han døde allerede i 1925, bare 44 år gammel, uten noe offentlig oppmerksomhet.

mandag 3. oktober 2011

Endelig film

Jeg har ved noen anledninger vært innom temaet film- og TV-innhold på nett her på bloggen, og hvordan vi i Norge og Europa ligger langt etter USA når det gjelder mulighet til å kjøpe eller leie film på nett. Ikke har vi tilgang til Netflix eller Hulu, to av de største og mest populære nettstedene i USA. Og både iTunes og Amazon er hos oss uten tilgang til film og TV-programmer, i hvert fall så lenge man ikke lurer systemet til å tro at man bor i USA.

Sist jeg blogget om dette i mai spådde jeg at dette kom til å forandre seg og at flere nye tjenester vil komme til Norge ganske snart. Det som kan digitaliseres vil digitaliseres. Og akkurat nå er det i hvert fall et par nye tjenester som er kommet på film- og TV-fronten på nett:

For det første har det plutselig dukket opp filmer i iTunes Store i Norge, uten at jeg har sett noen stor kunngjøring. Riktignok ikke norske filmer eller barnefilmer med norsk tale, men et bibliotek med filmer man både kan kjøpe og leie. Det ser ikke ut som det er enormt mange filmer der foreløpig, men det er i hvert fall flere relativt nye bestselgere, som Pirates of The Carribean: On stranger tides og Black Swan.. Og for de som liker Disney-filmer ser det ut til å være et stort utvalg av tegnefilmklassikere. Kjøpspris for nyere filmer er kr 139, mens leiepris i 24 timer er kr 39,-. Eldre filmer er billigere. Vi må vel regne med at dette bare er starten og at det kommer på plass norske filmer også snart.

En annen nyhet de siste dagene er Comoyo, Telenors nye storsatsing på en innholdsplattform for internett, på tvers av land og tjenestebærer. Den er nå lansert i en betaversjon og Kristin Skogen Lund er intervjuet om denne satsingen i siste nummer av Kampanje. Dette ser veldig interessant ut. Det er allerede kommet mange filmer i basen, både engelske og norske. Her finner man ikke så mye Disney som på iTunes, men til gjengjeld finner man en rekke populære norske barnefilmer og utenlandske barnefilmer med norsk tale. En ulempe er at filmene foreløpig bare kan leies, stort sett for 39 kroner, og ikke kjøpes slik som på iTunes.

Det har tatt forbausende lang tid å få på plass film og TV-tilbud på nett i Europa, sannsynligvis fordi det har vært komplisert å avklare pris- og rettighetsspørsmål med filmselskapene, men nå har det tydeligvis løsnet. Det blir spennende å se hvordan dette vil påvirke andre måter å se film, for eksempel kinobesøk, TV-titting og DVD-salg. Det er jo mulig at effekten blir at totalforbruket går opp. Men mest sannsynlig må noe annet ned når en ny type tjeneste skal vokse.

lørdag 1. oktober 2011

Kunnskapsbasert oljevirksomhet

Det er god stemning i norsk oljebransje for tiden, etter at det er gjort et veldig stort funn på norsk sokkel. Derfor handler for eksempel forsiden og  mye av innholdet i lørdagens Dagens Næringsliv om ulike konsekvenser av dette funnet på Avaldsnes/Aldous. Det er mange som har store forventninger om en utbygging som vil etter hvert vil gi ny aktivitet og flere industriarbeidsplasser.

Fordi pengene stadig renner inn i statskassen er det lett å glemme at de siste virkelig store funnene på sokkelen ble gjort på 70- og 80-tallet, for omlag 30 år siden. I norsk oljehistorie er det funnet fire felt med over to milliarder fat olje. Ekofisk som ble funnet i 1969, Statfjord i 1974, Gullfaks i 1979 og Oseberg i 1979. I 1979 ble også Trollfeltet funnet, et av verdens største gassfelt, men også det femte største oljefeltet på norsk sokkel. Det nye funnet kan være på høyde med disse gigantene.

For oljenæringen er nye funn viktigere enn de er for staten. Staten skuffer inn penger lenge etter at utbyggingene er ferdig, ja det er faktisk slik at både Ekofisk, Statfjord, Gullfaks, Oseberg og Troll fortsatt er noen av statens største inntektskilder, langt større enn mange små felt som er funnet senere. Men leverandørindustrien og alle andre som leverer løsninger, tjenester. teknologi og kunnskap til oljeselskapene kan ikke leve av gamle funn, Det må komme noen nye utfordringer og prosjekter å gå løs på.

Det er tidvis populært å beskrive oljevirksomheten som en gammeldags og skitten industri. Det er helt galt. Olje- og passproduksjon har riktignok en negativ effekt på verdens klima på grunn av CO2 utslipp fra både produksjonen og fra produktene, men gammeldags eller lavteknologisk er ikke norsk oljevirksomhet. Den representerer tvert imot en tvers igjennom kunnskapsintensiv problemløsning, både når det gjelder å finne olje, utvikle helt nye utbyggingskonsepter og når det gjelder å utvikle nye og effektive driftsformer. I alle faser av verdikjeden er man avhengig av både kreativitet og innovasjon, og av en sterk grad av samhandling på tvers av organisasjonsgrenser. Oljeindustrien er dessuten en tung bruker av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Jeg ble minnet om det kunnskapsbaserte da jeg leste om historien bak Avaldsnes/Aldous Major-feltet i E24 for et par dager siden.  Feltet er levert tilbake til staten to ganger tidligere fordi eierne ikke fant olje. Ja, dette er faktisk i området med den aller første lisensen på norsk sokkel, utvinningslisens 001. Der ble det funnet olje i den annen del av blokken, som resulterte i en utbygging, men denne delen av feltet ble levert tilbake til staten. Levert tilbake ble det også andre gang, etter at Statoil, Exxon og Entreprise i 2001 hadde fått tildelt dette området som produksjonslisens 265, men ikke gjorde drivverdige funn. Men noen av selskapene hadde likevel fortsatt tro at det kunne være noe nede i bakken et sted. Og i 2008 fikk Lundin, Statoil og Mærsk tildelt området som lisens 501. Slik sett er dette en stor seier for norsk oljepolitikk, som tvinger selskaper til å levere ubenyttet areal tilbake og gir noen andre sjansen til å prøve å finne noe der andre ikke har fått det til.

Men hva er det som gjør at man etter å ha lett etter olje i 40 år uten å finne noe, plutselig gjøre et funn i verdensklasse? Man skulle jo tro at dette området var så gjennomsøkt at det ikke var noe mer å finne. En viktig del av svaret t i dette tilfellet er i følge Dagens Næringsliv kompetansen til en geolog i Lundin Petroleum som heter Hans Christen Rønnevik. Rønneviks kunnskap og erfaring, og tro på at det var noe mer å finne, bidro til avdekke verdier for milliarder av kroner. Verdier i et kjent område, men som ingen klarte å se, og som kommer til å tilføre den norske statskassen inntekter på noe slikt som 850 milliarder kroner over en del år. Nesten like mye som alle utgifter på statsbudsjettet i et helt år.

Et bedre eksempel på hvordan investeringer i kunnskap lønner seg er det vel vanskelig å finne. Om måten de bruker kunnskapsressursene og leder en kunnskapsbedrift slik at den skaper verdier basert på denne kunnskapen, sier Rønnevik til Dagens Næringsliv at:

"Leteavdelingen i Lundin skal være kunnskapsledende. Vi skal spille hverandre gode, ikke lete etter svakheter. De ansatte skal ha høy frihetsgrad. Vi kan ikke lage forvarsspillere av agrepsspillere, sier Rønnevik."

Lesere av denne bloggen vil raskt se at det ikke noen forskjell mellom denne filosofien og den mange andre kunnskapsbedrifter er opptatt av å bruke for være innovative og skape verdier ut av sin kunnskap. Oljevirksomhet i Nordsjøen handler ikke om å bore et hull i bakken og regne med at det kommer opp olje. Olje og gassvirksomhet på norsk sokkel er noe av det mest kunnskaps- og teknologiintensive som finnes, der de aller beste lykkes med å finne noen andre og nye svar på gamle spørmål.