lørdag 31. oktober 2015

Dia de Muertos

En ting man i hvert fall ikke unngår å legge merke til når man besøker Mexico er at religiøse høytidsdager både kommer tett og markeres ettertrykkelig. Nå i månedsskiftet oktober/november skjer det mye og særlig viktig er det å markere De dødes dag, Dia de Muertos, eller Day of the Dead på engelsk, som varer i tre dager fra 31. oktober til 2. november.

Denne høytiden er viktig for folk i Mexico og handler om å samle familie og venner for å minnes og be for de som har gått bort. Markeringen, slik den i dag praktiseres i Mexico, kombinerer både før-kristne tradisjoner, halloween, allehelgensdag og alle sjelers dag. Wikipedia skiver:

"Prior to Spanish colonization in the 16th century, the celebration took place at the beginning of summer. It was moved to October 31, November 1 and November 2 to coincide with the Western Christian triduum of Allhallowtide: All Saints' Eve, All Saints' Day, and All Souls' Day. Traditions connected with the holiday include building private altars called ofrendas, honoring the deceased using sugar skulls, marigolds, and the favorite foods and beverages of the departed, and visiting graves with these as gifts. Visitors also leave possessions of the deceased at the graves."

Det virker som dette også er en viktig dag for handelsstanden, for butikkene er rikelig utstyrt med både hodeskaller, kostymer og andre effekter som har en plass i feiringen. Men vi som var deltagere på Open Government Partnership Summit opplevde også at det på dagen og kvelden 28. oktober ble skutt opp fyrverkeri stadig vekk og at det fortsatte med høye eksplosjoner hele natten igjennom (noe jeg tror flere av deltagerne på toppmøtet følte gikk litt dårlig sammen med lang flytur og jetlag) . Det viste seg å ikke være en feiring av de dødes dag eller halloween litt på forskudd, men om en annen religiøs høytid der man tilber San Judas Tadeo,

Sentralt plassert i det historiske sentrum i Mexico City ligger Iglesia de San Hipolito, en kirke som er den mest sentrale stedet når det gjelder å tilbe apostelen Judas Taddeus (som ikke må forveksles med den andre Judas). I området rundt kirken kunne man hele dagen 28. oktober se folk som gikk rundt i byen og bar på statuer og andre religiøse symboler. Mer om denne særegne tilbedelsen av San Judas Tadeo i Mexico, som fører til at folk får behov for å kaste noen veldig bråkete kinaputter ute på byen hele natten, kan man lese her

torsdag 29. oktober 2015

Open Government Partnership Summit i Mexico


Det er andre departementer enn KMD som vanligvis gjør jobben med å representere Norge ute, enten det er internasjonale forhandlinger, samarbeid om å løse felles utfordringer eller hjelp til å fremme norsk næringslivs interesser i utlandet. Men i en globalisert verden der vi blir stadig mer avhengige av hverandre er grensen mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk mindre tydelig enn før. Blant annet fordi arbeidet med å forebygge korrupsjon, hvitvasking og organisert kriminalitet og arbeidet for mer åpenhet og gjennomsiktighet i offentlig forvaltning krever at verdens land samarbeider bedre.

I 2011 ble det tatt initiativ til et samarbeid som heter Open Government Partnership der etter hvert over 60 land er med og der ikke bare regjeringer, men også organisasjoner som representerer sivilsamfunnet deltar aktivt. Annenhvert år er det toppmøte der flere hundre deltagere er tilstede på et hundretalls plenumssamlinger, seminarer og workshops om en rekke ulike temaer som har med "open government" å gjøre. Alt fra deling av data fra offentlige virksomheter og bedre innsyn i beslutningsprosesser til bedre rettssikkerhet og mer åpenhet om finansiell informasjon. Vertskapet for årets Open Government Partnership Summit er Mexico,

Norge har valgt å være aktivt med i Open Government Partnership siden starten og satt også i styret i flere år, både fordi vi tror vi har gjort en del positive erfaringer i Norge vi kan dele med andre, men først og fremst fordi vi mener vi  også kan oppnå mer åpenhet, mer deling av data og økt deltagelse i de demokratiske prosessene våre. Og vi mener at dette henger nøye sammen med arbeidet vi gjør ellers for å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor. Et godt eksempel på dette er at UK torsdag er vertskap for et seminar om mer åpenhet om eierskap i selskaper, der jeg er invitert til å si noe om det pågående arbeidet i Norge med et nytt offentlig aksjonærregister.

Den britiske ministeren Francis Maude som har vært en pådriver for dette arbeidet i mange år pleier å si at "in every government there are reformers and there are resisters, and the OGP is there to support and strengthen the reformers". Det er en god måte å beskrive det overordnede målet. De personene som jobber med reformer i offentlig sektor trenger å utveksle erfaringer og hente gode ideer fra andre som har gjort innovative ting. Og så er det dessverre ingen tvil om at det er mange land der åpenheten har opplevd tilbakeslag de siste årene, blant annet ved at kritiske uavhengige organisasjoner har fått vanskeligere arbeidsbetingelser. Dette var et tema som også preget innlegget USAs FN-ambassadør Samantha Power holdt ved innledningen av plenumsdelen av konferansen onsdag.

Senere på dagen var det en imponerende rekke talere, med blant annet Mexicos president Ernesto Pena Nieto og Sør Afrikas visepresident Cyril Ramaphosa som de mest fremtredende, Noe av det spesielle med OPG er imidlertid at de også har styremedlemmer som representerer sivilsamfunnets organisasjoner og som sitter på podiet sammen med disse statslederne og holder kritiske taler som tar opp de utfordringene også disse landene har med åpenhet, uavhengighet og gjennomsiktighet i den statlige forvaltningen.

Så er det også slik på konferanser som dette at det må tas gruppebilde av delegasjonslederne fra landene som er med. På bildet øverst er jeg litt til høyre på bakerste rad, mellom delegasjonslederne fra Filippinene og Ukraina.

tirsdag 27. oktober 2015

Norge, Mexico og Napoleon

Akkurat nå er jeg i Mexico der toppmøtet i Open Government Partnership (OGP), som arrangeres annenhvert år, begynner onsdag morgen. Sivilsamfunnets organisasjoner har som man ser på bildet allerede startet sine møter og onsdag og torsdag blir det en festival av ulike møter og arrangementer.

Jeg kommer tilbake til mer om toppmøtet på bloggen om en dag eller to, men siden møtet denne gangen arrangeres i Mexico tenkte jeg det kunne passe med en liten historisk parallell mellom Mexico og Norge, Man tenker jo fort at det ikke er mye annet enn vi har felles enn interesse for olje og gass, men en av våre ansatte på ambassaden minnet meg om at et bra samtaletema når man skal fortelle en mexicaner hva de har felles med Norge er at begge land i stor grad kan takke den franske keiseren Napoleon for sin uavhengighet, og i hvert fall at den kom på det tidspunktet den gjorde.

At Norges plutselige handlingsrom som muliggjorde uavhengighet fra Danmark og en egen norsk grunnlov vedtatt 17. mai 1814 kom som et resultat Napoleons og Danmarks nederlag har vi hørt mye om i forbindelse med grunnlovsjubileet. I Mexicos tilfelle var det ikke en allianse med Napoleon, men en krig landet de var en del av førte mot Napoleon som skapte rammebetingelsene for uavhengighet. Spania ble invadert av Napoleons hær i 1808 og den etterfølgende spanske selvstendighetskrigen trakk så mye ressurser og oppmerksomhet, blant annet var det her begrepet geriljakrig oppstod, at mexicanerne brukte anledningen til å gjøre opprør mot sine spanske ledere.

I motsetning til den norske uavhengigheten i 1814, som skjedde fort og gikk forbausende fredelig for seg, var det en betydelig mer langvarig prosess i Mexico, som gikk over flere faser. Som i Norge hadde det ikke vært noe langvarig og sterkt krav om uavhengighet, men nasjonalhelten Miguel Hidalgo brukte muligheten da det var krig i Spania til å starte opprøret i 1810. Opprørshæren hans erobret store deler av landet, men valgte å ikke innta Mexico City og ble etter hvert slått. Fra 1815 var det en ny runde med væpnet motstand, som varte i flere år, men som endte med at Mexico fikk sin uavhengighet fra Spania i 1821.

Interessant nok er det ikke dagen i 1821 da Mexico formelt ble uavhengig man feirer i dag når man feirer nasjonaldag.. Til det var begivenhetene i etterkant for turbulente og ble raskt politisk omstridt. I stedet feirer man starten på uavhengighetskampen, Miguel Hidalgos "Grito de Dolores" (ropet om uavhengighet i Dolores) 16. september 1810 som feires som nasjonal uavhengighetsdag.

søndag 25. oktober 2015

Advokatbransjen og likestilling

I min tidligere jobb, som leder i en næringslivsorganisasjon som blant annet rekrutterte advokater med engasjement og spisskompetanse på arbeidsrett, merket jeg en av effektene av den holdningen deler av advokatbransjen har til hva som er normal arbeidstid og til å kombinere jobb og familieliv. De gjorde det rett og slett lettere for oss andre å rekruttere meget dyktige unge kvinner, og også noen menn, som ikke ville leve opp til advokatpartnernormen, men leve litt mer balanserte liv.

Derfor synes jeg det er uhyre interessant å lese føljetongen i Dagens Næringsliv de siste dagene der ledere og partnere diverse advokatbedrifter uttaler seg om hva man bør forvente av de som vil til topps i advokatbedriftene. Noen ser ut til å leve i en for for dobbelt villfarelse om at det a) er slik at advokatbransjens krav til tidsbruk gjør den mindre kompatibel med å ta ansvar hjemme enn det å være topppolitiker, toppembetskvinne, industrileder eller turnuslege, og b) at dette kravet til tidsbruk er noe som gjør det særlig umulig for kvinner å gjøre lederkarrièrer i akkurat denne bransjen.

En fin ting med Dagens Næringslivs artikkelserie er at det ikke er utenforstående synsere og ombud som kommenterer utfordringen med tilrettelegging for mer balanse mellom jobb, familie og fritid, men erfarne ledere i bransjen selv som vet hva slags utfordringer av både praktisk og kulturell art som må håndteres, som deler sine erfaringer. Som for eksempel Susanne Munch Thore som lørdag sa i et intervju i DN at:

"Det er noen som vil holde liv i en tåpelig myte som sier at man jobber hele døgnet i denne bransjen. Sannheten er at det ikke nødvendigvis er noe verre eller hardere å jobbe som partner i et forretningsadvokatfirma enn det jeg vil anta at det er i en del andre krevende jobber. Det er vel ikke lettere for turnusleger, sykepleiere eller andre som jobber høyt oppe i det offentlige embedsverket å hente i barnehagen? Som partnere i et advokatfirma tjener vi godt, har stor fleksibilitet og mulighet til å kjøpe oss hjelp, sier hun."

Og så tror jeg de to partnerne i PwC som også blir intervjuet i DN på lørdag, Trine A. Lorenzen og Lene Sakariassen, har et viktig poeng når de minner om at det faktum at noen jobber nødvendigvis krever mye tilstedeværelse ikke er det samme som at den tidsbruken alltid må gå ut over familien. Enten det gjelder kvinner eller menn så kan man velge å prioritere ned andre aktiviteter når det er slik at jobben krever sitt:

"Hardt arbeid går likevel på bekostning av andre ting enn familie. – Det er ikke familien som ofres, men venninner, sier Sakariassen. Lorentzen er enig. – Og trening, legger hun til. Det er heller ikke alltid like enkelt å få tid til matlaging. – Jeg kjøper av og til middag på jobb, som kan varmes opp hjemme. Jeg benytter meg av det ganske ofte, men ikke hver uke. Andre har jo matkasser og sånn, sier Lorentzen."

Men hva er det så som gjør at advokatbransjen ser ut til å henge igjen i noen helt andre holdninger enn mye av næringsliv og arbeidsliv ellers i Norge? Jeg skal ikke prøve meg på å være ekspert på det, men jeg har sett et par steder at de ikke bruker "næringslivet" om sin egen bransje, som er noe helt for seg selv, men om noen andre der ute som har kommet lenger. Og disse andre i "næringslivet" er noen som Cecilie Amdahl i advokatfirmaet Schjødt har opplevd at kan stille krav til advokatbransjen som bidrar til mer likestilling:

"For et par uker siden var første gang jeg så det eksplisitt: Vi hadde et møte med sjefen og den juridiske lederen i en bedrift som ga oss et oppdrag på den betingelse at den ansvarlige partneren hos oss var en kvinne. Vi vet at dette nå i stadig økende grad skjer i Stockholm og London. Det er ganske kult. Det viser at ute i næringslivet er de kommet lenger, sier hun."

Nå vil sikkert noen innvende at virkeligheten er mer nyansert enn spissformulerte avisartikler gir inntrykk av, men det ser likevel ut som det kan være sunt med litt utlufting. Hvis det er slik at kunder stiller krav til til bransjen er det et interessant eksempel på hvordan markedskreftene kan spille på lag med likestillingen. Men en enda viktigere markedsmekanisme, som fungerer godt i en del andre bransjer, er at bedriftene forstår at de av hensyn til egen rekruttering og egen fremtid som attraktiv arbeidsgiver blir nødt til å legge til rette for mer likestilling, For eksempel ved å  innrette arbeidsprosessene slik at de ivaretar en bedre balanse mellom jobb og familieliv. Og for eksempel ved at ledere insisterer på at ikke bare mødre, men også advokatfedre med karrièreambisjoner må ta sin del av foreldrepermisjonen. 

fredag 23. oktober 2015

Charlie Rackstead: Here comes the winter

Rune Nilson må være en av de morsomste menneskene i norsk radio. Ikke det at jeg får hørt så mye radio på dagtid, men jeg ble minnet på et da jeg kjørte bil mellom en innledning i Oslo og en innledning på Gardermoen for noen dager siden og hørte på "Lønsj" på NRK P1. Og kom også på at jeg hadde sett han på TV som vokalisten Charlie Rackstead i en nyttårskonsert for et par år siden. Og i dette klippet, som er fra P3s bidrag til TV-innsamlingen til Regnskogfondet nylig, der Charlie Rackstead spiller en countryversjon av Jokke og Valentinernes legendariske "Her kommer vinteren".



Charlie Rackstead og hans backingband The Stickelsbergen Ramblers har rett og slett spesialisert seg på å gjør kjente norske sanger om til amerikansk country. På albumet sitt "Norwegian Classics" har de laget amerikansk country av blant annet "Splitter Pine", "Forelska i lærer'n" og "Det handle om å leve", som alle har fått amerikanske titler og tekst. Resultatet er rett og slett både morsomt og bra og viser at coverlåter kan best når man ikke etterligne andrer, men omtolker originalen til sin helt egne versjon i en ny sjanger.

torsdag 22. oktober 2015

Verdensledende norsk teknologi

- I dag har vi vært vitne til en verdenssensasjon her på Stjørdal, sa Statoils Morten Loktu da han ledet arrangementet som markerte åpningen av det nye havbunnsanlegget på Åsgardfeltet, og antydet at dersom dette hadde foregått i USA ville en slik industribragd fått mye større oppmerksomhet, kanskje også fra Hollywood.

Jeg er ikke sikker på at medieoppmerksomheten ville vært så mye større andre steder, men jeg er helt sikker på at dette fortjener all den oppmerksomheten det kan få. Det er et enormt teknologisprang partnerne og leverandørene på Åsgardfeltet har gjennomført, i et samspill med offentlig finansiert forskning. 300 meter under havoverflaten er det senket ned et fabrikkanlegg som er like stort som en fotballbane, 70 ganger 40 meter og 20 meter høy, og som i stedet for å ha et kompresjonsanlegg på en plattform eller på land, gjør jobben nede på havbunnen. Jeg skal ikke late som jeg er noen tekniske ekspert på hva denne "fabrikken" faktisk gjør, men det tekniske kan man lese mer om her i Teknisk Ukeblad. Det aller viktigste her er effekten. Anlegget vil øke gassproduksjonen tilsvarende 306 millioner fat olje i løpet feltets levetid.

Prisen for denne store undervannsfabrikken er 19 milliarder kroner, en vanvittig høy pris naturligvis, men ganger vi 300 millioner fat produksjon med dagens oljepris på omkring 50 dollar tilsvarer det vel omkring 15 milliarder dollar. Med dagens dollarkurs på litt over 8 kroner skulle det bli 120 milliarder kroner. Kommer vi igjen opp på fjorårets oljepris på 100 dollar fatet fatet vil det bli dobbelt så mye. Selv om vi må trekke fra en del driftskostnader og selv om dette handler om naturgass og ikke olje, høres det ut som lønnsomheten er i orden.

Nå må det også legges til at Åsgard havbunnskompresjon ikke har vært helt uten oppmerksomhet tidligere, i hvert fall i de miljøene som er mest opptatt at teknologi- og industriutvikling. I 2012 vant dette prosjektet prisen for Årets ingeniørbragd i Teknisk Ukeblad, der jeg selv var med i juryen og det fikk ONS innovasjonspris samme år. Men jeg tenker ofte at vi i vår begeistring for hva de får til i Silicon Valley, Boston, Stockholm og andre regioner med høy innovasjonsaktivitet kan komme i skade for å glemme det fantastiske vi får til av innovasjon i vår egen offshore olje- og gassindustri. At stadig mer nå foregår under vann bør ikke hindre oss i å se de teknologisprangene som blir gjort av industri og forskere her i landet.

Den offisielle åpningen i forrige uke var det Olje- og energiminister Tord Lien som stod for. Han er en mann som forstår seg på samspillet mellom forskningsmiljøenes langsiktighet og oljeindustriens innovasjonsbehov, og sa i sin tale på åpningen at:

"Dette store teknologispranget er et godt eksempel på hvordan oljeselskap og leverandørindustri sammen kan komme frem til nye innovative løsninger. Myndighetene har også bidratt både gjennom støtte til grunnforskning og DEMO 2000 sin støtte til uttesting av havbunnskompresjon tidlig på 2000-tallet. Åsgard havbunnskompresjon er et godt eksempel på et offensivt tiltak som bidrar til økt utvinning fra felt i produksjon. Operatøren og partnere bak dette prosjektet fortjener ros både for sin teknologiske dristighet og den utholdenhet som er utvist over mange år."

onsdag 21. oktober 2015

Kampen mot private barnehager

De rødgrønne partiene har veldig mye å takke de private barnehagene for. Uten private virksomheters utbygging og drift ville aldri et av de største prestisjeprosjektene under forrige regjering vært mulig. Sunnmørsposten beskrev det slik på lederplass da målsettingen om full barnehagedekning var i ferd med å bli nådd i 2010:

"Uten hjelp av private barnehageutbyggere hadde aldri SV-leder og barneminister Kristin Halvorsen greid å oppfylle valgløftet om full barnehagedekning. Selv om målet ble nådd noen år senere enn det hun lovte, så har nå de fleste kommuner bortimot full barnehagedekning. Over halvparten av de nye barnehagene er bygd av private utbyggere."

Og på et tidspunkt i 2011, etter å ha trukket tilbake et forslag om å forby uttak av utbytte for eiere av private barnehager, gikk hun langt i å erkjenne den avgjørende innsatsen private utbyggere har bidratt med:

"Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, og noen har investert private penger. Da ville det være urimelig å ikke tillate utbytte. Men reglene er lagt opp slik at ingen skal fly høyt på dette."

Når det nå er etablert et nytt rødgrønt byråd i Oslo med AP, MDG og SV, med parlamentarisk støtte fra Rødt, har tydeligvis denne viktige erkjennelsen fordampet helt. Nå snakkes det ikke om mange timers innsats uten lønn eller om private penger som er blitt investert, men om "velferdsprofitører" I stedet for å bruke det normalt begrepet privat virksomhet har Rødt fått blant annet NRK til å begynne å omtale det som "kommersielle" virksomheter. De skal kanskje begynne på samme måte med andre deler av privat sektor? Hva med kommersielle frisører, kommersielle kaffebarer og kommersielle rørleggere?

Det viktigste her er imidlertid å ha et realistisk bilde av hva vi ville gått glipp av og kommer til å gå glipp av uten det private bidraget i barnehagesektoren. Hvor stort er det egentlig blitt? Og hva vil kunne forsvinne hvis man bevisst lager så dårlige rammebetingelser for de private virksomhetene at de ikke lenger kan drive forsvarlig? Her er det jo ikke snakk om å la noen berike seg ved å ha et sugerør ned i offentlige budsjetter som andre ikke har, men om å likebehandle kommunale og private tilbydere og om å kunne benytte seg av kompetanse og investeringer fra private for å nå viktige samfunnsmessige mål. For å sikre nettopp dette er det helt nylig fastsatt nye regler for finansiering av private barnehager, i tråd med det kommunene har ønsket seg

En god oversikt over antall offentlige og private barnehager, antall barn i barnehagene og antall ansatte i barnehagene, fordelt på de ulike fylkene, finner vi på Statistisk Sentralbyrås nettsider. Der ser vi at det i 2014 var 6205 barnehager i Norge, med 286 400 barn og 93 800 ansatte. 3312 av barnehagene er private og 2893 er offentlige, noe som betyr at 53 prosent av barnehagene i Norge i dag er private. 

Når det gjelder de 286 414 barnehagebarna i Norge gikk 147 729 barn i offentlig barnehager og 138 668 i private barnehager i 2014. Et raskt blikk på disse tallene forteller at det ikke er slik at private barnehager er mest opptatt av stordriftsfordeler og derfor er større. Gjennomsnittsstørrelsen på de private barnehagene er lavere enn de offentlige barnehagene. Og leter man rundt i statistikkbanken til SSB på kommunetall og fylkestall vil man se at det å ha en høy andel private barnehager ikke er et Oslo-fenomen eller et storbyfenomen. Private barnehager finnes over hele landet og i alle typer kommuner, men fylkene med en klart høyere andel barn i private barnehager er Østfold, Buskerud, Aust Agder, Vest Agder og Hordaland.

Situasjonen er med andre ord slik at det rødgrønne flertallet i Oslo har gått til ideologisk krig mot de virksomhetene og de løsningene som alle for noen år siden var enige om at leverte full barnehagedekning i Norge. Det kommer til å gå ut over både mangfold og kvalitet, og gjør det vanskeligere å sørge for en videre kapasitetsøkning som holder følge med den høye befolkningsveksten i Oslo. Det vil også gjøre det vanskeligere å møte behovet for flere barnehageplasser som kommer som et resultat av flyktningetilstrømningen. Men det synliggjør i hvert fall at de rødgrønne i Oslo nå er mer opptatt av å stanse private virksomheter enn av å forbedre barnehagetilbudet.

tirsdag 20. oktober 2015

Star Wars: The Force Awakens

Jeg husker godt at jeg så den første Star Wars-filmen på gamle Sandvika kino i 1977 da jeg var 12 år gammel, Og at oppfølgeren "The Empire Strikes Back" i 1980 var minst like bra. Så sank nok interessen gradvis, og var en god del lavere da de tre "nye" episodene kom mellom 1999 og 2005. Men den nye traileren til Episode VII: The Force Awakens, filmen som nå er rett rundt hjørnet, skaper veldig store forventninger om opptur for Star Wars-nostalgikere som likte den gode gamle måten å gjøre det på.

mandag 19. oktober 2015

God vekst i næringslivets forskning

Hvordan går det med næringslivets forskningsinnsats når vi er inne i en periode der mange bedrifter opplever tøffere tider i markedet? Ideelt sett burde jo bedriftene vri mer ressurser over i forsknings- og innovasjonsrettede aktiviteter i vanskelige tider. Men er det slik at bedriftene satser mer på FoU nå?

For noen dager siden la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem nye tall som forteller at det i 2014 var god vekst i næringslivets forskning, ja faktisk var forskningsinnsatsen hele 10 prosent høyere enn året år. I sin nyhetssak om disse tallene skriver SSB:

"Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for om lag 24,8 milliarder kroner i 2014. Dette er 10 prosent høyere sammenliknet med 2013. Målt i faste priser er økningen på 6,5 prosent. Det ble utført nesten 18 100 FoU-årsverk i 2014, 10 prosent flere enn i 2013. Økningen i kostnader til egen FoU-aktivitet og utførte FoU-årsverk, som de foreløpige tallene for 2014 viser, er den høyeste på over 10 år."

Tallene viser at ellers at både de tjenesteytende næringene og industrien hadde bra vekst i forksningsinnsatsen, mens gruppen "andre næringer" som inkluderer olje- og gassutvinning hadde en noe lavere vekst. Vi ser også av tallene at de større bedriftene hadde en sterkere vekst i sin forskningsinnsats enn de små. SSB skriver:

"Foretak i tjenestenæringene utførte FoU i egen regi for 12,7 milliarder kroner, som er 12 prosent høyere enn året før. Disse kostnadene utgjorde 51 prosent av næringslivets samlede FoU-kostnader i 2014. Tilsvarende kostnadsandel for industrinæringene var 37 prosent. Disse hadde kostnader til egenutført FoU på 9,1 milliarder kroner, som er 9 prosent mer enn året før. Samlet for næringslivet har foretakene med under 100 ansatte hatt en økning i FoU-kostnadene på 5 prosent, mens de større foretakene har hatt tilsvarende økning på 12 prosent."

Dette er en gledelig utvikling. Og her er det viktig å huske på at de 24,8 milliardene som ble brukt til FoU i 2014 i all hovedsak er private penger som bedriftene selv har valgt å investere i forskning og utvikling. Andelen offentlige penger som går til forskning i næringslivet er imidlertid ikke helt uten beydning, og den er dessuten på vei opp. Leser man Nasjonalbudsjettet 2016 vil man se at det i 2014 ble brukt i alt 1,4 milliarder kroner på næringrettede forskningsprogrammer, mens verdien av skattefradraget i SkattFunn for bedriftenes forskning utgjorde omlag 2 milliarder kroner. Og det at de næringsrettede forskningsvirkemidlene er blitt styrket i 2015 og foreslår styrket ytterligere i 2016, vil forhåpentligvis bidra til å stimulere enda mer FoU-innsats i næringslivet fremover.

søndag 18. oktober 2015

Mindre skattesvikt enn fryktet

Når det skjer raske endringer på et samfunnsområde er ikke alltid enkelt å lage presise prognoser for den videre utviklingen. Det vet alle som i disse dager lager et budsjett for bedriften sin og opplever usikkerhet om markedsutviklingen. Og det vet i aller høyeste grad også de som lager et statsbudsjett for neste år der det er flere ting det er usikkerhet om, særlig på grunn av usikkerhet i økonomien og på grunn av en usikker internasjonal situasjon.

Slik er det når det gjelder antall asylsøkere som kommer til Norge, som har økt kraftig de siste ukene. Noe som gjør at Aftenposten plutselig gir inntrykk av at de vet svaret på hvor mange asylsøkere som kommer i 2016 allerede nå, og i hvert fall kritiserer regjeringen for å ikke komme med et godt nok svar i forslaget til statsbudsjett. Men heller ikke Aftenposten tør komme med noen egen prognose. Selv er jeg sikker på at en prognose for 2016 på det området med stor sannsynlighet er feil enten den er lagete i august eller november i år.Vi er nødt til å følge utviklingen og justere kursen etter hvert som situasjonen endrer seg, noe som kan skje brått..

Men dette skulle ikke handle om flyktninger, men om et annet område der det har vært vanskelig å spå, og der det har haglet med påstander om at regjeringen ikke har fanget opp den negative utviklingen. Det gjelder skatteinntektene til norske kommuner. Her viste det seg ganske raskt at prognosene i statsbudsjettet for 2015, som ble lagt frem i oktober 2014, var for optimistiske. Etter hvert som oljeprisen falt og bedrifter måtte redusere aktiviteten, falt skatteinntekene utover våren. Ja, de falt så mye at det var en viktig medvirkende grunn til at kommunene fikk 1,1 milliarder kroner ekstra i det reviderte budsjettet som ble lagt frem av regjeringen i mai og vedtatt i Stortinget i juni. Men Trygve Slagsvold Vedum var likevel ikke fornøyd og erklærte at situasjonen er enda dårligere og at kommunene fikk alt for lite penger.

Så viser det seg også her at det er vanskelig å lage gode prognoser, selv når man er midt inne det året budsjettet er laget for. Nå har Statistisk Sentralbyrå lagt frem tall for skatteinngangen for de tre første kvartalene, det vil si til og med september 2015, og det ser ut som den varslede nedgangen i skatteinntekter ikke blir større enn regjeringens anslag i revidert budsjett, slik Trygve Slagsvold Vedum spådde, men en god del mindre enn prognosen fra mai. Kommunal Rapport har studert tallene som kom på fredag og skriver følgende:

"Statistisk sentralbyrå la i dag, fredag, fram tallene for den nest siste store skattemåneden i år, september. De viser at kommunene fikk en vekst i inntektene på 6,9 prosent i denne måneden isolert. Det er bedre enn hva kommunene selv opprinnelig budsjetterte med, og dermed minker den ventede skattesvikten for fjerde måned på rad. Samlet så langt i år har kommunenes skatteinntekter økt med 5,2 prosent. Om kommunene har fulgt retningslinjene i statsbudsjettet for 2015, vil de ha budsjettert med en skattevekst på drøyt 5,6 prosent. Holder skatteveksten seg ut året, blir inntektene 540 millioner kroner lavere enn opprinnelig budsjettert. Det er likevel 800 millioner kroner mer enn regjeringen har anslått i 2016-budsjettet som ble lagt fram sist uke."

Det at skattesvikten minker for fjerde måned på rad er jo gode nyheter, særlig hvis dette viser seg å være en trend som holder seg videre. Det er i så fall et tegn på at nedgangen i økonomien er i ferd med å flate ut. Men dette er også en viktig illustrasjon av hvor viktig der er å opprettholde den handlefriheten vi har opparbeidet oss gjennom å spare store deler av oljeinntektene våre slik at vi kan bruke litt ekstra når situasjonen krever det. Og som jeg blogget om for noen dager siden er det nettopp en slik satsing på økt aktivitet og sysselsetting som gjøres i statsbudsjettet for 2016, uten at det er slått hull på den norske sparegrisen av den grunn.

torsdag 15. oktober 2015

Syv dødelige sykdommer

Det blir vanligvis ikke så store overskrifter av gode globale nyheter, som at det blir færre fattige i verden eller at flere store dødelige sykdommer er på retur, men desto viktigere er det at noen forteller om det. Og om at innsatsen som settes inn har effekt. The Economist fortjener derfor ros for å bruke forsiden og en lederartikkel forrige i forrige ukes utgave til å fortelle at dersom vi klarer å utrydde syv navngitte dødelige sykdommer vil det redde 1,2 millioner menneskeliv hvert år. De skriver:

"A list of five plausible targets—measles, mumps, rubella, filariasis and pork tapeworm—has hardly changed since the early 1990s, yet measles, mumps and rubella are all the subjects of intensive vaccination campaigns that could easily be converted into ones of eradication. And even though Swaziland is poised to become the first malaria-free country in sub-Saharan Africa only a few dare to make explicit the goal of ridding the planet of the disease. Hepatitis C should be made a target, too. It kills half a million a year, and affects rich and poor countries alike, yet new drugs against it are almost 100% effective and there are no silent carriers. Eradicating these seven diseases—the five, plus malaria and hepatitis C—would save a yearly total of 1.2m lives. It would transform countless more."

I en litt lengre artikkel i samme nummer, "Breaking the fever" går de litt dypere inn i utfordringene rundt det å utrydde den sykdommen som tar livet av aller flest mennesker, malaria. Den beskriver hvordan tidligere forsøk på å utrydde malaria mislyktes totalt, men at den innsatsen som de siste årene er satt inn har hatt stor effekt. Så stor at det er innen rekkevidde å utrydde malaria helt, i følge The Economist:

"Since 2000, malaria deaths around the world have fallen by nearly half. The steepest drop has come in sub-Saharan Africa, where 90% of fatalities occur. Malaria still kills around 450,000 people each year (see chart 1)—most of them children in Africa. But the World Health Organisation (WHO) estimates that better control prevented the deaths of 3.9m African children between 2001 and 2013. Such progress breeds optimism. The WHO believes that malaria cases and deaths could both fall by another 90% in the next 15 years. At a summit in November, heads of state from East Asia will endorse a plan to make the region free of malaria by 2030. The Gates Foundation, an important source of funds for antimalarial research and control efforts, believes it can be eradicated completely by 2040."

onsdag 14. oktober 2015

Nei, det er ikke slått hull i sparegrisen

Noen kommentatorer har i sin kritikk av regjeringens forslag til statsbudsjett gitt inntrykk av at det nå "slås hull i sparegrisen", i den forstand at tas mer penger ut av det norske oljefondet enn det puttes inn. Nå er det viktig å være opptatt av at veksten i den offentlige pengebruken ikke må bli for sterk og at engangstiltakene i den særskilte tiltakspakken som skal skape sysselsetting i en tid med nedgang i oljebransjen trappes ned igjen når økonomien tar seg opp. Men det er helt galt å si at vi tar penger ut av oljefondet. Det vil fortsette å vokse med hundrevis av milliarder kroner også i 2016.

En god beskrivelse av dette finnes i både tekst og tabeller i Statsbudsjettets Gul bok, i kapittel 2,1, der det står følgende om oljepengebruken og pensjonsfondet:

"Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond anslås til 205,9 mrd. kroner i 2016. Overskuddet består av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fratrukket overføringen til statsbudsjettet for å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet, samt renteinntekter og utbytte i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge. Den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond ved utgangen av 2016 anslås til 7 659 mrd. kroner. Av dette er 7 449 mrd. kroner i Statens pensjonsfond utland, mens 210 mrd. kroner er i Statens pensjonsfond Norge. Utenlandsdelen av fondet anslås dermed å øke med 424 mrd. kroner, fra en anslått kapital på 7 025 mrd. kroner ved utgangen av 2015."

Det helt sentrale i denne teksten er at den minner oss om at "sparegrisen", det vil si oljefondet, ikke bare består av oljeinntekter som puttes inn på toppen og statsbudsjettpenger som tas ut på bunnen men at disse over 7500 milliardene som er oppspart over tid også er investert i lønnsomme bedrifter, aksjer, eiendommer og bankinnskudd, som skaper store nye inntekter for fondet.

I denne teksten og tilhørende tabell i gul bok kan vi også lese to vesentlige opplysninger som tilbakeviser påstanden om at oljefondet blir tappet. For det første er det slik at investeringene oljefondet har gjort gir staten inntekter i form av utbytte og renter som er er beregnet til å bli 209,6 milliarder kroner i 2016, noe som er litt mer enn kontantstrømmen til staten fra oljevirksomheten, Eller for å si det på en annen måte: Vi tjener enda mer på oljefondet enn på oljevirksomheten i 2016.

Det andre vi kan lese her er at selve markedsverdien av utenlandsdelen av statens pensjonsfond, det vi gjerne kaller oljefondet, anslås å øke med 424 milliarder kroner i 2016. Det gir ikke mye mening å påstå at det er hull i en sparegris som vokser med 424 milliarder.

Et tredje poeng er at vi er godt innenfor handlingsregelen med den pengebruken som er foreslått i statsbudsjettet. I gul bok omtales også det:

"Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 194 mrd. kroner. Bruken av oljeinntekter anslås 87 mrd. kroner lavere enn banen for forventet fondsavkastning (4-prosentbanen)."

Her er det også viktig å minne om bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet ikke bare skal holde seg innenfor det som er forventet avkastning i fondet (87 milliarder kroner lavere enn handlingsregelen i 2016), men også bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten og den langsiktige vekstevnen i økonomien. Det vil si formål som investeringer i infrastruktur, forskning, utdanning og vestfremmende skattelettelser. Dette er områder som er prioritert i budsjettet.

Et siste poeng. Hvis det virkelig var slik at vi brukte mer penger enn det som er forsvarlig og tømte sparegrisen så ville landets ledende makroøkonomer reise seg opp og protestere. Det har de ikke gjort. Da Dagens Næringsliv ba 14 ledende makroøkonomer kommentere og gi terningkast til statsbudsjettet var det seks som ga terningkast 5 og seks som ga terningkast 4, og jevnt over kommenterer de at budsjettet er godt tilpasset de store utfordringene vi har. Bare LOs sjeføkonom og Roger Bjørnstad, som sier han ikke liker skattelette, gir , ikke særlig overraskende, terningkast tre.

Summen av disse kommentarene fra makroøkonomene gir slett ikke inntrykk av uansvarlighet, men av et statsbudsjett som er godt tilpasset utfordringene vi står midt opp i. Dette er folk som ikke pleier å holde igjen når de mener noe er galt, så jeg tenker at vi er på trygg grunn. Og en viktig forutsetning er som nevnt at de ekstraordinære tiltakene i tiltakspakken både treffer der de gir rask effekt og raskt kan reverseres. Dette er omtalt slik i statsbudsjettets gul bok, i kapittel 1:

"Regjeringen er opptatt av å sikre høy sysselsetting og lav ledighet. Som en del av budsjettet legger Regjeringen fram en tiltakspakke for økt sysselsetting på i alt 4 mrd. kroner. Tiltakene i pakken er midlertidige og innrettet slik at de lett skal kunne reverseres. Pakken er rettet mot områder som i særlig grad merker konsekvensene av lavere vekst. Det foreslås en rekke tiltak innenfor vedlikehold og bygg, samt innovasjon og næring."

mandag 12. oktober 2015

En god gründerplan

Mandag la næringsminister Monica Mæland og finansminister Siv Jensen frem dokumentet "Gode ideer -fremtidens arbeidsplasser", med undertittelen "Regjeringens gründerplan". Selv sitter jeg i et annet departement og er ikke direkte involvert i utformingen av denne delen av næringspolitikken, som jeg fulgte ganske tett i min forrige jobb, men når jeg leser denne samlede fremstillingen ser jeg at dette arbeidet er i gode hender. En god næringspolitikk er viktig for hele resten av samfunnet. Og det å legge til rette for at vi får flere små vekstbedrifter som lykkes i å både vokse og bli lønnsomme er særlig viktig.

 Så kan man jo spørre om hva det egentlig er staten skal gjøre for bedrifter, ut over å sørge for gode generelle rammebetingelser som hele næringslivet nyter godt av? Som skatter og avgifter på et nivå bedriftene kan leve med og en god transportinfrastruktur som gjør at de kan transportere varene sine til markedet. Man kan jo ikke la regjeringen plukke ut vinnerbedrifter eller putte masse penge inn i enkeltbedrifter når kjennetegnet på en vellykket bedrift er det motsatte: at den tjener penger og betaler skatt av sitt overskudd til staten.

Det er særlig tre ting staten bør gjøre og som denne gründerplanen handler om. For det første er det tiltak som bidrar til å redusere risikoen for gründere og investorer i nystartede vekstbedrifter. I denne tidlige fasen er ikke kapitalbehovet så enormt stort i forhold til det de kan ha behov for senere, men det er ikke noe velfungerende kapitalmarked for slike tidligfaseinvesteringer i såkornfasen fordi risikoen er svært høy sammenlignet med andre ting en investor kan putte pengene sine inn i, og uten nok tidligkapital dør bedriften før den har kommet langt nok til å tjene penger på kundene sine. Folk som jobber med dette snakker om "dødens dal", perioden der man utvikler produktet og jobber med å skaffe sine første kunder, men der det er et stykke frem til de store inntektene.

På side 14 i gründerplanen er det en god oversikt over "Tiltak for tilgang på kapital", det vil si hva som blir gjort av regjeringen for å sikre tidligfasekapital og risikoavlaste gründere. Noe svært viktig etter min mening er den nye pre-såkornordningen som ble bevilget med 40 millioner i 2015 og styrkes med 100 millioner i 2016. Det er en ordning for den aller tidligste fasen, der ideer blir til bedrifter. På listen finner vi også en kraftig styrking av etablerertilskuddene i 2015 og 2016, flere såkornfond, en ytterligere forbedring av SkatteFunn, en styrking av miljøteknologiordningen slik at den nå er på 464 millioner kroner og en styrking av forskningsrådets brukerstyrte forskningsprogram (BIA).

Det andre staten gjør er å bidra til mer kompetansebygging og bedre kunnskapsdeling gjennom tiltak som er listet opp under "Tiltak for bedre tilgang på kompetanse" på side 22 i grunderplanen. Her omtales styrkingen av Forny 2020-programmet, i 2015 og 2016, et program som bidrar med rådgivning og støtte til teknologi- og markedsverifisering for gründere som vil bringe forskningsresultater fra blant annet universiteter og forskningsinstitutter ut i markedet. Det blir også gitt mer støtte til entreprenørskap i utdanningen og tiltak for å sørge for at gründere lettere kommer i kontakt med relevant kompetanse, blant annet gjennom mentorordninger. I tillegg er det lansert et par nye nettverksvirkemidler som kan bli spennende å følge: En satsing på Møteplasser for vekst som skal bygge møteplasser mellom gründere, kapital og kunnskapsmiljøer. Og en satsing på IdeLab, der en løser en grensesprengende utfordring i en sektor ved å ta i bruk teknologi og kunnskap fra en helt annen sektor.

Det tredje staten gjør er å legge til rette for at Norge blir et en mer attraktivt land å etablere seg i og drive bedriften sin i, for både norske og utenlandske gründere. Under overkriften "Tiltak for å gjøre Norge til et mer attraktivt gründerland" er det på side 30 listet opp en del ulike tiltak som vil bidra positivt. Da handler det både om markedsføring av mulighetene i Norge, men også om forenkling og digitalisering av Innovasjon Norges tjenester og "Vekst", et nytt tiltak for å mobilisere til økt gründerskap blant kvinner og personer med flerkulturell bakgrunn.

Så er det viktig å huske på at tiltak som gjør livet enklere for næringslivet generelt også gjør livet enklere for gründere. Regjeringen forenkler anskaffelsesregelverket, arbeider med forenklinger i selskapslovningen, reduserer selskapsskatt og formueskatt, og styrker det nasjonale programmet for leverandørutvikling med 10 millioner kroner. Dette, sammen med alle tiltakene i gründerplanen jeg har nevnt her, er en meget solid pakke som gjør det enda mer attraktivt å etablere bedrift og drive med innovasjon i Norge.

søndag 11. oktober 2015

Tim Worstall: The No Breakfast Fallacy

Har du hørt historien om hvordan verden er i ferd med å slippe opp for fosfor og kalium slik at det om noen år ikke kan lages nok kunstgjødsel til å skaffe mat til verdens befolkning? Eller historien om hvordan en del sjeldne metaller som brukes mye i små elektronikkomponenter, de såkalte lantanoidene, ikke finnes utenfor Kina og kan føre til at Kina vil drive utpressing av vesten? Eller påstanden om at vi på grunn av høyt forbruk og voksende befolkning generelt er i ferd med å slippe opp også for en del andre livsviktige grunnstoffer?

Et nyttig og ganske underholdende svar på slike pessimistiske profetier finner man i Tim Worstalls bok "No Breakfast Fallacy", som kan kjøpes på Amazon, alternativt lastes ned gratis som pdf hos den britiske tenketanken Adam Smith Institute, der Worstall holder til. Boktittelen spiller på det at ideen om at vi er i ferd med å slippe opp for en del grunnstoffer er like upresis som om vi skulle tro at vi er i ferd med å slippe opp for mat i samfunnet fordi vi har kjøleskap som blir ganske tomme etter helgen. Tomme kjøleskap er i dette tilfellet ikke et tegn på knapphet, men på at vi har en verdikjede som gjør at det hele tiden produseres ny mat som havner i kjøleskapet, og slik er det også med metaller og grunnstoffer vi utvinner, skriver Worstall.

Det er særlig tre hovedpoenger Worstall er opptatt av å få frem i boken. Det ene er at det i jordskorpen er store menger av alle de aktuelle grunnstoffene, nok til hundrevis, i noen tilfeller millioner, av år med forbruk, og ingen fysisk knapphet. Det andre er at om og når disse ressursene blir utvunnet er avhengig av blant annet etterspørsel, kostnader, teknologi og andre helt vanlige faktorer som påvirker et marked. Det kan bli knapphet på grunn av lav produksjonskapasitet, men det vil normalt resultere i høyere priser. Noe som i igjen fører til investeringer i økt produksjonskapasitet. I noen tilfeller kan et alternativ være at et metall blir erstattet av noe annet, men det vil i så fall være fordi markedet foretrekker en annen løsning, og ikke fordi det er tomt. Et tredje hovedpoeng er at påstandene til blant annet Romaklubben om et stadig større uttak av naturressurser med økende befolkning ikke stemmer lenger. Etter hvert som land blir rikere foregår det også en frakobling av sammenhengen mellom vekt og ressursbruk.

Leser man "The No Breakfast Fallacy" får man en god gjennomgang av hvordan påstandene om at vi bruker opp viktige grunnstoffer oppstår og hvorfor de ikke stemmer. Særlig viktig er det å forstå at summen av det selskapene omtaler som "reserver" ikke er et mål på hvor mye det finnes av en ressurs i naturen. Reserver handler om det som er påvist og klar til å bli produsert, og som derfor kan tenkes å vare en 20-40 år fremover i tid, ideelt slik at dagens virksomhet har en god sikkerhet for fremtiden noen år fremover. Men det at reservene holder i 30 år betyr ikke at det er blir tomt om 30 år, det betyr at man stadig omdanner de ressursene man vet er der, og nye ressurser man oppdager, til reserver. Det er derfor vi for 30 år siden fikk rapporter som sa at vi har 30 år til med oljeproduksjon i verden basert på dagens reserver og de tilsvarende rapportene i dag også sier at vi har 30 år til med produksjon basert på dagens oljereserver.

Hva så med påstanden om at noen strategisk viktige metaller for elektronikkindustrien bare produseres i Kina, slik at de kan drive utpressing av vesten? I kapittelet "But doesn’t the Chinese rare earth story mean that we are in danger of running out?" tar boken for seg denne påstanden og konkluderer med at Kinas monopol på dette området ikke har noe med at metallene bare finnes i Kina, men med at Kina har en så billig produksjon at de en lang periode har utkonkurrert alle andre.

"Two important facts about rare earths help explain why: They’re not earths, and they’re not rare. China has reached its dominant supplier position through good old-fashioned industrial aggression, not innate geographical superiority. Cheap labor, little environmental scrutiny, and a willingness to sell at low cost have made other producers give up. For competitors, like the owners of Mountain Pass, a California mine that shut down in 2002 partly due to the China factor, that has been a daunting combination. For the rest of us, it has been fantastic: Affordable rare earths have helped power the information-technology revolution, driving down the cost of everything from hybrid cars to smart bombs. But the non-rarity of the rare earths themselves means that China’s position isn’t sustainable. That California mine, for instance, could potentially supply 20 percent of world demand, currently around 130,000 tons a year."

Når det kunstgjødselindustriens behov for fosfor og kalium fremover er det også stor grunn til å være optimistisk, mener Worstall, i og med at det er to av grunnstoffene det er veldig mye av på planeten vår. Boken har for øvrig en tabell som viser hvor mye av jordskorpen man må anta at alle de aktuelle metallene og andre grunnstoffene utgjør. Selv de sjeldneste stoffene er likevel såpass vanlige at det ikke er knapphet som er problemet, men hva vi er villige til å betale for dem og hva slags teknologiske forbedringer vi vil oppleve i produksjonsprosessene fremover.

Man skulle kanskje tro at en bok om forskjellen på reserver og ressurser og om økonomien i utvinning og handel med sjeldne og mindre sjeldne grunnstoffer er ganske kjedelig, men dette er en lettlest og ganske morsom bok skrevet for oss uten spesielle forkunnskaper..

lørdag 10. oktober 2015

Hvem er venner med hvem i Midtøsten?

Klikk her for interaktiv oversikt
Hvem er det som er venner og hvem er fiender i Midtøsten? Jeg blir i hvert fall usikker noen ganger. Er det for eksempel Hamas eller Hezbollah som er venner med Assad-regjeringen i Syria? Hvordan er forholdet mellom Israel og Tyrkia for tiden? Og hva med palestinernes forhold til Egypt?

For å hjelpe til med å å holde oversikt har magasinet Slate laget en interaktiv matrise der de har delt alle bilaterale relasjoner inn i "friends", "enemies" og "It's complicated", en tilstand det er ganske mange eksempler på i et Midt Østen der ting ganske ofte er komplisert. Klikker man på symbolene i matrisen får man opp en kort forklaring på forholdet.

Et par små forbehold: For det første er denne oversikten fra sommeren 2014, det vil si litt over et år siden. Jeg tror ikke ting er vesentlig annerledes i dag, men som vi vet er det en del av verden der det stadig vekk skjer ting, blant annet har Russland gått inn militært i Syria ganske nylig, og det kan også bidra ting endrer seg.

For det andre er det enda flere aktører enn de som er nevnt i denne oversikten og som også har innflytelse i regionen. Russland som nylig har meldt seg på som sentral aktør mangler. Mangler gjør også gulfstatene de forente arabiske emiratene, Qatar og Bahrain, som bidrar med både våpen og penger til ulike andre aktører og Libanon og Jordan som er sentralt plasserte land som har konflikter på alle kanter. Mangler gjør også noen flere ikke-statlige aktører som kurderne og de syriske opprørerne. Men også uten disse er det som man ser ganske komplisert.

fredag 9. oktober 2015

Et svensk sjokk

Noen ganger skjer det ting i politikken som ingen helt hadde ventet ville komme, i hvert fall ikke akkurat da det kom. I kveld har Sverige hatt en slik hendelse, men som ingen foreløpig vet om vil resultere i noen konkret endring, for eksempel i form av et nyvalg. Det som har skjedd er at Kristelig-demokratene har landsmøte og vedtok med stort flertall, og mot partiledelsens ønske, å trekke seg fra "Decemberövernskommelsen" fra desember i fjor som hindret regjeringskrise og også sørget for å holde Sverigedemokratene utenfor enhver innflytelse.

Selv om KD er det minste partiet i Riksdagen (4,6 prosent i 2014) er det nå slik at alle de andre borgerlige partiene sier at avtalen ikke lenger gjelder når en av avtalepartnerne trekker seg. Da står plutselig den rødgrønne regjeringen uten noen avtale som sikrer flertall for budsjettene i riksdagen.

Hva er det så som har skjedd siden desember i fjor og som gjør at det plutselig er en helt ny politisk situasjon i Sverige? Jeg er ikke noen ekspert på dette, men antar at det handler om to ting. Den ene er at å forhandle seg bort fra at man kunne bruke et flertall i Riksdagen mot rødgrønn politikk til å gjennomføre noe annet enn rødgrønn politikk, virket lite bærekraftig, for å si det forsiktig. Politikk handler om å vinne flertall for å gjennomføre mest mulig av sin politikk. Å forhandle seg bort fra gjennomslagskraft måtte skape frustrasjon, og det har i hvert fall ikke blitt lettere av at meningsmålingene har blitt dårligere for en borgerlig opposisjon med selvpåført vingeklipp..

Den andre grunnen er at de eneste som ser ut til å ha vunnet på at de andre partiene avtalte hvordan Sverigedemokratene skulle holdes utenfor innflytelse er Sverigedemokratene. I september fikk de nesten 18 prosent i SIFOs meningsmåling, , og har vært største parti i noen andre målinger, mens både rødgrønn blokk og de fire alliansepartiene har gått tilbake siden valget.

Men blir det så et nyvalg? Det skulle man kanskje tro i og med at den politiske avtalen som sikrer regjeringen flertall for budsjettet er opphevet, men de svenske kommentatorene er slett ikke så sikre på det. I motsetning til høsten 2014 er det ikke slik at de borgerlige alliansepartiene skal legge frem noe felles budsjett i høst. Og da behøver det heller ikke være slik at regjeringen trenger å bli nedstemt. Med dagens meningsmålinger er det ikke opplagt at de borgerlige har noen bråhast med å felle den rødgrønne regjeringen. Og meningsmålingene gjør heller ikke at de rødgrønne har noe sterkt ønske om nyvalg. Som Aftonbladets kommentator Lena Mellin skriver:

"Men inte heller det får stora konsekvenser förrän Alliansen bestämmer sig för att lägga fram ett gemensamt budgetförslag. Tills dess röstar alla på sitt förslag och lägger ner rösterna när andra förslag behandlas. Och det kommer sannolikt inte allt leda till nyval vilket många tror. För nyval krävs att Stefan Löfven vill utlysa ett. Och varför skulle han vilja det? Det kommer göra det parlamentariska läget ännu omöjligare än idag."

Det høres ut som en logisk vurdering. Men i politikk kan noen ganger uventede ting skje likevel. Uten avtalen fra i fjor som skulle hindre at Sverigedemokratatene kan utnytte sin vippeposisjon blir det i hvert fall mer spennende i svensk politikk fremover.

onsdag 7. oktober 2015

Statsbudsjettet 2016 - en leseguide

Hvordan finner man ut hva som egentlig står i statsbudsjettet? Det er jo massiv mediedekning av deler av innholdet, men da gjerne i form av at noen fra opposisjonen eller en høyrøstet interesseorganisasjon forteller om en sak de er uenige i. Ofte mangler mediedekningen en bredere og dypere analyse av hvilke utfordringer vi som samfunn skal løse, i arbeidsmarkedet, skolen, velferdssamfunnet, miljøet og næringslivet, og hvordan dette har satt premissene for innholdet i Statsbudsjettet.

Mange vil også savne informasjon i pressens dekning om temaer og enkeltsaker de selv er spesielt interessert i, men som media av ulike grunner ikke finner interessante nok. Men i stedet for å la politikere og interesseorganisasjoners karakteristikker farge hva man skal mene om Statsbudsjettet er det et godt alternativ å lese hva som står der selv, i hvert fall det man er mest opptatt av. Samlet sett består Statsbudsjettet av veldig mye lesestoff, og det er neppe mange som leser alt, men Regjeringens samleside om statsbudsjettet gjør det ganske lett å finne frem til de delene man er på jakt etter, særlig hvis man vet hva man er opptatt av å finne ut,

Alle som er opptatt av de store sammenhengene og langsiktige utfordringene i samfunnet bør begynne med å lese Nasjonalbudsjettet 2015, et kompakt dokument på omkring 150 sider med mye fine grafer og tabeller, som går igjennom utsiktene for norsk og internasjonal økonomi og beskriver utfordringene i petroleumssektoren, Så beskriver den hovedtrekkene i den økonomiske politikken som regjeringen legger frem, inkludert finanspolitikken, kommuneopplegget, sysselsettingspolitikken, klimapolitikken og noen andre temaer. Fjerde kapittel beskriver hovedtrekkene i skatte og avgiftsopplegget til regjeringen. Femte kapittel er en veldig nyttig gjennomgang av Produktivitetskommisjonens arbeid og tiltak som er iverksatt for å bedre effektiviteten i økonomien, inkludert forenklingstiltak for næringslivet og tiltak for å forenkle og forbedre offentlig sektor. Og sjette og siste kapittel handler om forvaltningen av statens pensjonsfond. Dette er rett og slett et meget meget nyttig dokument hvis man vil ha et overblikk over økonomi og politikk som går ut over selve budsjettallene.

Vil man ha oversikt over selve tallene på utgiftssiden i statsbudsjettet for 2016 på et overordnet nivå, og på tvers av departementer, er det det gule dokumentet kjent som "Gul bok", proposisjonen om Statsbudsjettet 2016, man må lese. Hele dokumentet er på omkring 220 sider, men hele siste halvdel er tallforslag og andre vedtak Stortinget inviteres til å gjøre. På de første 90 sidene er tekstomtalen av selve statsbudsjettet og leser man side 7-15 helt innledningsvis får man et konsentrert sammendrag over hovedprioriteringene i alle departementene samt en beskrivelse av innholdet i tiltakspakken for økt sysselsetting. Deretter kommer en gjennomgang av de ulike departementenes budsjett, med omkring en side pr departement. En grei måte å få oversikt på.

Fra side 55 i Gul bok finner man også noen gode oversikter over hvordan utviklingen har vært over flere år for statsbudsjettet utgiftsside på ulike områder. Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning har øker fra året før, men det gir ofte mer innsikt å se på en utvikling over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser at tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og ikt-prosjekter som går over flere år, binder ressurser over flere år og redusere fremtidig handlefrihet. Kapittel seks handler om hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført. Dette handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger er ikke et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er gjennomført og effekten av gjennomføringen som avgjør om et tiltak er vellykket.

Så har naturligvis statsbudsjettet også en inntektsside i form av skatter og avgifter, og for mange er innretningen på dette vel så viktig som utgiftene. En oversikt over alt som gjøres av endringer her i 2016, samt en omtale av en del organisatoriske endringer og andre endringer som har med skatter og avgifter å gjøre, finner man i en egen proposisjon om Skatter, avgifter og toll 2016. Den er på formidable 380 sider. Men fordi mye av skatteopplegget også er oppstarten på en mer omfattende skattereform er det i tillegg lagt frem en egen Stortingsmelding. "Bedre skatt — En skattereform for omstilling og vekst" om skattereformen som det er lurt å lese i sammenheng med skattevedtakene for 2016.

Men for mange som er interessert i Statsbudsjettet er det ikke disse overordnede dokumentene, men sektorbudsjetter eller enkeltsaker som er det viktige å finne ut av. Et enkelt sted å begynne å lete er de enkelte departementenes pressemeldinger som ligger både på regjeringens samleside og på de ulike departementenes nettsider. En man for eksempel opptatt av kommuneøkonomien i 2016 kan men lese KMDs pressemelding om at regjeringen styrker kommunene med 7,3 milliarder. Er man opptatt av hvor de store digitaliseringssatsingene i budsjettet for 2016 kommer kan man lese pressemeldingen om en millard til nye digitaliseringstiltak i offentlig sektor. Og er man opptatt av den kraftige veksten som er foreslått til næringrettet forskning kan man lese om den i NFDs pressemelding.  De har også en lengre pressemelding som tar for seg omstillingstiltakene for næringslivet mer samlet.

Her må jeg også skryte av Samferdselsdepartementet. I tillegg til å lage pressemeldinger om for eksempel hvilke veier som skal bygges og kjøp av 26 nye togsett, har de laget noen veldig gode grafiske presentasjoner av hvordan utviklingen i investeringene innenfor sektoren har vært over tid og hva pengene går til. I tillegg har de en flott interaktiv kartløsning der man kan klikke seg inn på hvert enkelt av alle pågående samferdselsprosjekter og lese om status. Når det gjelder samferdselsprosjekter er det jo slik at man er mest opptatt av det som skjer lokalt.

De som er mer enn bare litt politisk interesserte i en sektor vil imidlertid ikke nøye seg med å lese bare pressemeldingene og presentasjonene, men vil også lese budsjetteksten og forslagene på det aktuelle området. Hvert departement lager hvert år sin egen budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett og som Stortinget vedtar kapittel for kapittel utover høsten, På finansdepartementets portal (og på hvert departements hjemmeside) finner man enkelt frem til disse dokumentene, for eksempel Kommunal. og moderniseringsdepartementets budsjett både i nettversjon og som pdf-fil på 250 sider. Det samme gjelder budsjettforslaget til SamferdselsdepartementetKunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og alle de andre departementene, til sammen mange flere tusen sider tekst og tall.

I tillegg finnes det et eget Svalbardbudsjett fra Justisdepartementet, en oversikt fra KMD over bevilgninger til samiske formål i budsjettene og Grønt hefte fra KMD som går igjennom bakgrunnen for fordelingen av rammetilskuddene til hver enkelt kommune og fylkeskommune. Det er med andre ord ikke mangel på lesestoff om man har et ønske om å øke kunnskapen om statsbudsjettet og dets målsettinger på ulike områder i samfunnet.

mandag 5. oktober 2015

Hva koster det å stenge oljekranen?

Konsekvensene av å stenge ned norsk olje- og gassproduksjon er plutselig blitt satt på dagsorden. Ikke av SV, Rødt eller Miljøpartiet de Grønne, men av statsministeren og regjeringen i TV2s nye dramaserie "Okkupert". Og mens de nye grønne makthaverne i TV-serien gjennomfører en rask nedstengning av norsk oljeproduksjon, og i stedet bygger Thorium-kraftverk, føler talsmannen for virkelighetens MDG grunn til å rykke ut og forklare TV2-seerne at de etter hvert skal stenge, men "ikke bråstenge oljekrana".

Nå skal ikke jeg prøve meg på en analyse av forskjellen på å stenge og å bråstenge olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel, men det er uansett en beslutning med svært vidtrekkende konsekvenser for velferdsstaten Norge. Vi merker jo i øyeblikket konsekvensene i arbeidsmarkedet av at oljeprisen har falt en del i det siste og vi vil i årene som kommer merke konsekvensene av lavere oljeproduksjon enn før. Men det å aktivt stenge ned alle felt som er i produksjon på norsk sokkel vil mangedoble denne negative effekten.

Hva vil det så koste å stenge ned norsk oljeproduksjon? Det svaret har to deler. En del handler om de pengene som i dag går til staten, rett inn i statskassen. Det vil si de direkte inntektene staten i dag har i form av skatte- og avgiftsinntekter, inntekter staten har som eier av andeler på norsk sokkel og inntekter som kommer som utbytte gjennom eierskapet i oljeselskapet Statoil. En svært ryddig oversikt over hvor store inntekter det er snakk om finnes i Olje- og energidepartementets faktaoversikt på nettet over norsk olje og gassproduksjon. Der står det om statens inntekter at:

"Skatteinntektene i 2014 var på omtrent 170 milliarder. Statens kontantstrøm fra direkte eierandeler i felt gjennom ordningen med SDØE var på 113 milliarder kroner. I tillegg til utbytte fra Statoil og avgifter var statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 2014 311,6 milliarder kroner. De totale inntektene fra sektoren utgjorde dermed 27 prosent av statens samlede inntekter."

Skrur vi av oljekranene er det med andre ord 311 milliarder kroner, nesten en tredel av statsbudsjettet, som plutselig blir borte. Til sammenligning bruker staten 32 milliarder på høyere utdanning, 132 milliarder på helseforetakene, 27 milliarder på veier, 21 milliarder på jernbane, 31 milliarder på utviklingshjelp og 15 milliarder på politi og påtalemyndigheten i 2015. Det er med andre ord svært dramatiske konsekvenser vi ville oppleve dersom over 300 milliarder kroner i statsbudsjettet plutselig forsvinner hvert år.

Men dette regnestykket gjelder bare statens del av oljevirksomheten. Den andre delen av svaret handler om oljevirksomheten som næring, det vil si alle arbeidsplassene og alle de aktivitetene som skjer i bedriftene som selv er oljeselskaper eller leverandørbedrifter. Og i tillegg alle de arbeidsplassene og de aktivittene som foregår i bedrifter som ikke selv driver oljevirksomhet, men som leverer ulike varer og tjenester til det oljerelaterte næringslivet i Norge.

Hvor mange arbeidsplasser er det egentlig snakk om? Her tror jeg det beste estimatet er en utredning forskningsinstituttet IRIS i Stavanger har laget for organisasjonen Norsk Olje og Gass, senest i februar 2015 (og som jeg blogget om her). Konklusjonen i denne rapporten er at:

"I 2014 var det rundt 330 000 ansatte i petroleumsrelatert virksomhet, hvorav 186 000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (operatørselskap og leverandører) og 143 000 i indirekte petroleumsrelaterte virkomheter (leverandører av generelle varer/tjenester som transport, finans osv). Dette tilsvarer nesten 13 % av alle bosatte sysselsatte"

Og det er heller ikke slik at petroleumsvirksomheten bare foregår noen få steder på Vestlandet. Rapporten sier dette om hvilke deler av landet som er sterkest berørt:

"Det finnes direkte petroleumsrelatert virksomhet i alle fylker. Fylkene med absolutt sett flest antall ansatte i direkte petroleumsrelatert virksomhet er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Akershus. (...) Fylkene hvor ansatte i direkte og indirekte petroleumsrelatert virksomhet utgjør høyest andel av bosatte sysselsatte, er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Vest-Agder, Akershus, Aust-Agder, Oslo og Sogn og Fjordane."

Jeg tror derfor at TV2 i sin nye TV-serie, i hvert fall i første episode, kanskje overfokuserer på de negative utenrikspolitiske konsekvensene og sterkt underkommuniserer hvor dramatisk effekten av en brå stans i norsk oljeproduksjon vil ha innenfor Norge, både for velferdssamfunnet vårt og for næringsliv og sysselsetting, En av hovedpersonene i serien har riktignok en del færre gjester i restauranten sin enn tidligere, men jeg er redd effektene vil være betydelig mer dramatiske enn dette om en virksomhet som direkte eller indirekte sysselsetter anslagsvis 250 000 personer (de er den eksportrettede delen trukket fra) plutselig skulle stoppe,

Og for ordens skyld: Jeg argumenterer ikke mot at norsk næringsliv skal ha flere ben å stå på eller mot at vi trenger "et grønt skifte". Tvert imot viser disse to poengene, både det som gjelder skatteinntekter til staten og det som gjelder sysselsettingen i petroleumsrelatert virksomhet, at det er viktig å få til en omstilling når vi er blitt så avhengig av oljevirksomheten. Norsk olje- og gassproduksjon er på vei nedover og vil falle videre i årene som kommer. Men den overgangen vi nå har påbegynt er vanskelig nok. Det er ingen grunn til at vi i tillegg skal pådra oss store ekstra problemer ved å legge ned dominerende deler av vårt høyteknologiske næringsliv og frasi oss inntekter vi er avhengige av for å finansiere utdanning, eldreomsorg, samferdsel og sykehus i Norge.

søndag 4. oktober 2015

Hvordan virus virker

Nei, ikke datavirus, men sånne små biologiske ting som forårsaker forkjølelse, influensa og mye annet interessant som det er sesong for i vinterhalvået. Noen ganger langt farligere sykdommer også. Videoen under er en animasjon som forklarer hvordan et virus gjør kroppen til en slags kopimaskin som lager millioner av kopier av en et enkelt virus. Og hvorfor kroppen vår normalt vinner kampen likevel:

fredag 2. oktober 2015

Forbedret lederlønnssystem i staten

I dag ga Aftenposten støtte på lederplass til endringene vi gjør i statens lederlønnsystem, under overskriften "Fornuftige endringer i statlige lederlønninger". I går ga VG støtte til de samme endringene i sin lederartikkel "Lønn som fortjent". Og i går skrev faktisk også Dagbladet en lederartikkel, "Færre fallskjermer i staten", som ga klar støtte til i hver fall et av de viktigste tiltakene. Jeg tror det tilhører sjeldenhetene at alle de tre store avisene skriver lederartikler om samme politiske sak og med så klar støtte.

Hva er det så dette handler om? Her kan jo Komunal- og moderniseringsdepartementets egen nettside om statens lederlønnsystem være et greit sted å begynne:

"Statens lederlønnssystem ble etablert i 1991. Ordningen kopler statlige topplederes resultater og lønn tettere sammen, og legger til rette for økt mobilitet i topplederstillingene. Lederlønnssystemet er også et viktig virkemiddel for å rekruttere og beholde dyktige ledere. Ikke alle topplederstillinger i staten er plassert i systemet. Stillingens ansvar, omfang og kompleksitet avgjør om den innplasseres. Det er ca. 300 toppledere som er tilknyttet systemet, blant annet departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene samt toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestere."

Et statlig lederlønnssystem skal oppnå flere ting på en gang. Det skal bidra til at staten rekrutterer og beholder kvalifiserte og kompetente folk til krevende lederjobber. Det må være konkurransedyktige lønnsvilkår, men det kan ikke være være slik at staten tar ledelsen i lønnsutviklingen i samfunnet. Det bør være en sammenheng mellom oppnådde resultater og lønn. Og det må være slik at ledere i det offentlige må være forberedt på å gå av hvis resultatene er langt svakere enn det som var forutsatt. Det krever naturligvis et visst sikkerhetsnett, men dette kan ikke være helt annerledes enn i samfunnet ellers.

Statens lederlønnssystem har tidligere fått kritikk for svakheter og mangler på alle disse områdene, og kanskje særlig for gunstige ordninger når man går ut av en topplederjobb. Dagbladets lederartikkel beskriver de endringene vi gjør når det gjelder etterlønn og retrettstillinger slik:

"Sanner foreslår nå at det ikke lenger skal være en hovedregel at ledere får retrettstillinger og beholder lønna, samt at etterlønna kuttes fra to år til seks måneder. Hvis ny jobb tilbys på samme lønnsnivå kuttes etterlønnen, men tidligere ledere skal ikke automatisk sikres stilling i staten. Dette er fornuftige innstramminger. Det finnes selvfølgelig tilfeller hvor det kan være fornuftig å tilby bedre betingelser. Spesielt kan det være nødvendig der ledere nærmer seg pensjonsalder. Dette er det heldigvis åpning for å vurdere i hvert enkelt tilfelle. Denne fleksibiliteten må imidlertid følges nøye, slik at ikke «unntakene» blir så mange at de i realiteten blir regelen."

For en enda mer helhetlig fremstilling av endringene som gjøres i det statlige lederlønnsystemet, både når det gjelder muligheter for å belønne resultatoppnåelse og når det gjelder innstramming i bruk av etterlønn og retrettstillinger kan man lese mer her på departementets nettsider om Statens lederlønnssystem. Selve de nye retningslinjene kan leses her i PDF-format. 

Nå er det selvfølgelig slik at et lønnsystem for ledere ikke fungerer i et vakuum, men må være en del av en større helhet. Verken ledere eller medarbeidere motiveres av lønn alene, det handler om flere rammevilkår som må være på plass for å kunne være en god leder. En totalpakke der både faglige utfordringer, lederutfordringer, samspillet med andre deler av staten, i og utenfor egen sektor, og ikke minst samfunnsoppdraget man er satt til å ivareta i demokratiet vårt, bidrar til å motivere til innsats. Et viktig bidrag til å forbedre denne helheten heter Program for bedre styring og ledelse i staten. Ved å klikke på lenken kan man lese mer om dette programmet og lede om hvordan endringene i lederlønnsystemet henger sammen med de forbedringene det ellers er viktig å få til.

torsdag 1. oktober 2015

Ny straffelov gjelder fra i dag

Det er flere gode eksempler på at politiske prosesser kan ta lengre tid enn man trodd var mulig, men de siste årene tror jeg det har vært få eksempler på så dårlig reklame for politisk gjennomføringsevne og -kraft som innføringen av den nye straffeloven som Stortinget vedtok i 2005.

Den gamle straffeloven er fra 1902 og har vært moden for utskiftning lenge (jeg blogget for eksempel om en høyesterettsdom i 2012 som tok for seg det problematiske møtet mellom en straffelov fra 1902 og ting som skjer på internett). Men det å faktisk få innført en lov som er vedtatt i Stortinget viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro. På slutten av den rødgrønne regjeringsperioden sa de at den først ville komme i 2018

Men i dag, 1. oktober 2015, er den nye straffeloven på plass. Det er ti år og fire måneder etter at den først ble vedtatt og Stortinget har vært nødt til å gjøre flere lovendringer parallelt i ny og gammel straffelov i årene som har gått, men fra nå er det 2005-loven som gjelder. Hvilke nye bestemmelser som gjelder fra i dag kan man lese om på Lovdata. Her står det om viktige endringer, her står det om straffereaksjoner og loven i sin helhet kan man lese her.

Hva var det så som gjorde det mulig å fremskynde ikrafttredelsen såpass mye sammenlignet med det som var planen i forrige regjeringsperiode?  Det enkle svaret er at det i den opprinnelige planen var meningen at en helt ny IKT-plattform skulle utvikles og innføres i politiet først, mens dagens regjering og justisminister besluttet at ting skulle skje i motsatt rekkefølge. Først tilpasninger i eksisterende ikt-systemer for å gjøre det mulig å ta i bruk den nye straffeloven. Deretter utvikling av en ny plattform.

Og her må det også legges til at politiets egen IKT-strategi også har blitt revurdert underveis og vil komme som en mer trinnvis innføring av nye systemer. Det er mye og komplisert it i politiet, og ting skal henge sammen, men det er ikke nødvendigvis lurt å gjøre alt på en gang. Der man i stedet for å ha et gigantprosjekt som het "Merverdiprogrammet" vil moderniseringen av ikt-systemene foregå trinnvis i en rekke mindre prosjekter. Jeg vil tro at også erfaringene med innføring av ny straffelov har bidratt til denne erkjennelsen av at i en verden der både teknologi og politikk kan endre seg, så må man også ha en smidig tilnærming til hvordan verktøy og it-plattformer som skal understøtte arbeidet må utvikles og endres.