mandag 29. juni 2015

Klimagassutslipp 1990-2014

Utslipp av klimagasser 2014
At det er en viktig politisk målsetting å redusere utslippet av klimagasser har nok de fleste fått med seg, men det kan være litt mer krevende å huske hvor mye vi egentlig slipper ut i Norge, om utslippene har gått opp eller ned de siste årene og hvilke aktiviteter og sektorer som bidrar med de største utslippene.

Derfor synes jeg den siste infografikken om utslipp av klimagasser 2014 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) er et godt pedagogisk grep når det gjelder å illustrerer noen størrelsesforhold og utviklingstrekk. SSBs grafikk bruker året 1990 som sammenlignings-grunnlag siden det er selve året som ble satt som utgangspunkt for forpliktelsene Norge og andre land har tatt på oss i de internasjonale klimaforhandlingene. I den forklarende artikkelen om klimagassutslippene 2014 hos SSB har de også tatt med et par andre grafer som viser tidsseriene for de totale Norge klimagassutslippene hvert år 1990-2014 og, kanskje vel så interessant, om utslippene fra de ulike hovedkildene har gått opp eller ned i perioden.

Det vi kan lese ut av tallene er at de totale norske klimagassutslippene i 2014 var på 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en økning på 3,5 prosent siden 1990. Fordi det finnes flere klimagasser enn bare CO2 har de også delt opp slik at man ser bidraget fra de ulike klimagassene. Her ser vi at CO2 står for en mye større andel av klimagassutslippene nå enn i 1990, i alt 44,1 milloner tonn en økning på med 25 prosent siden 1990. Det har derimot vært en kraftig reduksjon i utslipp av andre klimagasser, blant annet metan, lystgass og klor-fluor gassene som også laget stort hull i ozonlaget tidligere. Her har teknologiutvikling i industrien spilt en viktig rolle. Selv om de norske utslippene av klimagasser totalt er litt høyere i 2014 enn i 1990 er de likevel lavere enn da de var på topp for noen år siden, med 2008 som norsk toppnotering.

Ser vi på hva som er hovedkildene bak utslippene, og hvordan disse utslippene har utviklet seg over tid, så har det vært ganske store endringer i sammensetningen av utslipp siden 1990. Det viktigste som har skjedd er at de to største norske utslippskildene har byttet plass. Den store suksesshistorien er industrien som stod bak nesten 20 millioner tonn i 1990, mens dagens utslipp er 12 millioner tonn, en nedgang på hele 39 prosent. Dette skyldes både at det har vært gjennomført en rekke effektive klimatiltak i eksisterende industri, der Norge på mange områder er verdensledende når det gjelder å ta i bruk ny klimateknologi, men det skyldes også at norsk industri har endret karakter og blitt mindre energiintensiv og arbeidsintensiv, og mer forsknings- og kunnskapsintensiv enn i 1990.

Fra olje- og gassvirksomhet har derimot utslippene økt, som et resultat av høyere olje- og gassproduksjon i løpet av perioden. Utslippene ble omtrent fordoblet fra 1990 til 2007, som var toppåret. Siden har de gått litt ned og i 2014 var  utslippene fra olje- og gass 14,7 millioner tonn, en oppgang på 91 prosent fra 1990 og noe som gjør olje- og gassvirksomheten til den største norske hovedutslippskilden i 2014, mens den i 1990 hadde utslipp som var langt under halvparten av industriens klimagassutslipp og var på nivå med veitrafikken. Veitrafikk er den tredje store utslippkilden med utslipp på 10,2 millioner tonn, en økning på 31 prosent fra 1990. Her er det også slik at veksten kom mellom 1990 og 2007, i takt med flere biler og økt transport. Etter 2007 har utslippene fra veitrafikk flatet ut.

Ellers kan vi lese ut av tallene at klimagassutslippene fra luftfart og sjøfart er 6,3 millioner tonn, en økning på 14 prosent, mens landbruk slipper ut 4,7 millioner tonn, en nedgang på 15 prosent. Utslippene fra energiforsyning er små i Norge, på 1,7 millioner tonn, men det er faktisk en økning på 317 prosent, noe jeg antar handler om en viss norsk energiproduksjon fra gasskraft, noe som ikke fantes i 1990. Utslipp fra bruk av fossil energi til oppvarming i husholdninger og næringsliv utgjør bare 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 56 prosent som reflekterer at fyring med parafin og fyringsolje ikke er så vanlig lenger.

Mer om Norges fremtidige klimaambisjoner og -tiltak kan man lese om på Klima og miljødepartementets nettsider, der det står om Norges mål for 2030 og hvordan våre mål henger sammen med EUs kvotesystem og klimamål.

søndag 28. juni 2015

Hellas, som en kollisjon i sakte film

Anne Applebaum i Washington Post
Hellas går stadig dypere inn i krisen og sannsynligheten for at de må bryte med EUs pengeunion og kutte ut euro har økt merkbart de siste dagen. Men vi har også følelsen av at vi har hørt denne fortellingen før. Det som skjer nå er sannsynligvis et slags høydepunkt i en forbløffende langvarig krisehåndtering, som har vært som å se en kollisjon i veldig sakte film.

Fordi USAs finanskrise og EUs eurokrise har vært faste temaer på denne bloggen hele veien (Lehman Brothers-kollapsen skjedde noen dager etter at jeg begynte å blogge høsten 2008), gir gamle blogginnlegg tagget med Hellas en brukbar oversikt over hvor lenge dette har holdt på.

Første blogginnlegg jeg skrev om krisen i Hellas var så tidlig som i desember 2009 og het ganske enkelt "Går Hellas konkurs?". Det handlet om at Hellas hadde jukset med statistikkene sine, men jeg regnet med at EU og Hellas ville finne en slags løsning, slik EU alltid ser ut til å gjøre. Ting gikk imidlertid raskt dårligere og i februar 2010 trakk jeg noen paralleller til gresk mytologi og blogget om Plutus, rikdommens gud, som skulle fordele rikdommen rettferdig, men ble blindet av Zevs. I mai 2010 trakk jeg på nytt inn gresk mytologi, Denne gangen var temaet politikeres behov for å la seg binde til masten og ikke la seg lokke av kortsiktige fristelser (jfr den norske handlingsregelen), slik Odyssevs lot seg binde til masten og fikk bivoks i ørene, så han slapp å la seg forføre av Sirenenes sang.

I oktober 2011 blogget jeg om Michael Lewis utmerkede essaysamling "Boomerang", som handler om finanskrisen i ulike land, blant annet Hellas, Artikkelen hans om Hellas var også på trykk i Vanity Fair og heter "Beware of Greeks bearing bonds", Noen tror kanskje ideen om en folkeavstemning  i Hellas om EUs krisepakker er ny. Det er den ikke, for i november 2011 foreslo plutselig statsminister Georgios Papandreou en slik folkeavsteming, noe jeg blogget om her. Forslaget om folkeavsteming var håpløst da, og det ble aldri noe av for Papandreou gikk i stedet av som statsminister. Forslaget er om mulig enda mer meningsløst nå.

I 2012 blogget jeg om enda en artikkelsamling om Hellas-krisen, denne gangen om boken "If Greece goes...". Etter det var det litt mindre oppmerksomhet om Hellas mens de gikk løs på utfordringene i økonomien, slanket offentlig sektor, reformerte lovverk og pensjonsordninger, og endelig så ut til å kunne snu den negative utviklingen. Da skjedde det som ikke skulle skje da kommunistene og venstrepopulistene i Syriza vant valget og igjen begynte å overbevise folk om at Hellas problemer kan løses andre steder enn i Hellas, Dette blogget jeg om i januar i år.

Og akkurat hva problemet er med venstrepopulistiske folkeforførere skriver Anne Applebaum meget godt om i en kommentar i Washington Post denne uken, med tittelen "It's the Greek politics, stupid", der hun peker på at Hellas problemer nå ikke først og fremst er av teknisk-økonomisk art, men at det helt grunnleggende handler om man har politikere som holder det de lover eller politikere som lover mer enn de kan holde. Det har vært en lang historie med politiske løftebrudd i Hellas, men når den lenge varslede kollisjonen nå ser ut til å skje, er det ikke fordi økonomien plutselig er blitt mye dårligere, men fordi de som nå styrer har innbilt velgerne at man ikke trenger å rydde opp. Anne Applebaum skriver:

"The crisis in Greece is not, at base, an economic story: It is a political story, a story about the promises that governments make to their citizens and about the ability of any state to guarantee a particular standard of living to its citizens, not only in Greece but also all over Europe. The current Greek government was elected on a completely false premise: that Greece could continue to run one of the most expensive pension systems and one of the largest bureaucracies in Europe, relatively speaking — and that other countries would pay for it."

Ulykkeligvis har Hellas, det landet som virkelig trenger og hadde fortjent en modig, kompetent og handlekraftig regjering, fått et venstrepopulistisk styre som ser ut til å være mer opptatt av å skylde på andre enn av å finne Hellas vei ut av krisen. Det er fare for at konsekvensene blir svært ubehagelig for vanlige grekere.

lørdag 27. juni 2015

Høyt prisnivå i Norge

Det er ikke akkurat noen stor nyhet at prisnivået i Norge er høyt, men det er likevel interessant å se på Statistisk Sentralbyrås (SSB) ferske oversikt over hvor mye dyrere varer og tjenester er i Norge og hvilke varer og tjenester som er spesielt dyre i Norge.

Det er prisnivået i 2014 som er sammenlignet med prisene i EU-landene, samt en del andre europeiske land (her er hele tabellen med prisnivået for ulike typer varer og tjenester i alle landene). Som en ser er det bare Sveits som er dyrere enn Norge i Europa, Norske priser ligger 48 prosent over EUs gjennomsnittlige prisnivå, men det er store forskjeller mellom ulike produktgrupper, slik grafen over viser.

I særklasse dyrest i Norge i forhold til andre land er alkohol og tobakk, noe som alene skyldes høye særnorske avgifter. Neste på listen er hotell og restauranttjenester, det vil si at det er dyrt å overnatte på hotell og dyrt å spise ute i Norge. Det skyldes ikke særnorske avgifter, men et relativt høyt norsk lønnsnivå, særlig for lavtlønnsgrupper. Vareproduksjon og enkelte tjenester kan flytte ut av landet når det blir for dyrt å drive i Norge. Hoteller og restauranter er rimelig stedsbundne, men det er naturligvis slik at det kommer færre turister hit hvis prisene blir for høye.

Nummer tre på listen over produktgrupper som er dyre i Norge er matvarer. Her er vi dyrest i Europa, noe SSB omtaler slik:

"Norge hadde også Europas høyeste prisnivå på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i 2014: 69 prosent over EU28. EFTA-landet Sveits har det nest høyeste prisnivået for denne gruppen, omkring 10 prosent lavere enn det norske. Prisnivået på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i våre to nærmeste naboland, Sverige og Danmark, er fortsatt klart lavere enn det norske, henholdsvis 42 og 22 prosent under."

Videre på listen finner vi også høyt prisnivå i kategorien personlige transportmidler (som jeg antar er bikjøp og bilbruk), konsum i husholdningene (alt mulig av privat forbruk og tjenester til hjemmet), og transporttjenester (buss, tog, trikk og taxi). For klær og skotøy ligger Norge henholdsvis 27 og 36 prosent over EU-snittet, ikke veldig mye og ganske sammenlignbart med våre naboland, men hvorfor vi har såpass stor prisforskjell er jeg usikker på i og med at det meste av klær og sko produseres utenfor landets grenser.

Noen varer er ikke spesielt dyre i Norge sammenlignet med andre land, og den lille forskjellen som finnes kan sikkert forklares med transportkostnader. Det gjelder kategoriene husholdninsapparater, kommunikasjon (som jeg antar særlig er mobiltelefoni og bredbånd), møbler og audiovisuelt utstyr.

Og på et område er Norge billigere enn EU-snittet, med et prisnivå på 90 prosent. Det gjelder elektrisitet som er relativt billig i Norge. Men her er det grunn til å minne om, slik SSB også gjør, at strømpriser kan variere ganske kraftig fra år til år og at i 2014 var det ganske lave priser.

Er det slik at dette høye prisnivået er et stort problem for Norge? Svaret er vel både ja og nei. Ja, i den forstand at det er klare grenser for for mye dyrere varer og tjenester kan være i Norge enn de er i andre land. Særlig gjelder det ting som lett kan produseres billigere utenfor landets grenser og selges i Norge (eller i butikker på grensen). Vi må derfor passe på at vi ikke har et lønns- og kostnadsnivå som er helt i utakt med det som gjelder i resten av Europa, for da vil ikke næringslivet vårt klare å konkurrere i lengden 

Men svaret er også nei, i den forstand at dersom vi aksepterer konsekvensene av det høyt lønns- og prisnivå, at det betyr at enkelte ting må flytte vekk fra Norge og erstattes med virksomhet som tåler det høye lønns- og prisnivået bedre, som innovative og kunnskapsintensive virksomheter som stadig utvikler nye varer og tjenester kundene deres er villig til å betale en høy nok pris for, så er det fullt mulig å være et høykostland. Det er mer behagelig å være et høykostland, men også mer krevende fordi det krever at man må ha en høy endringskompetanse og omstillingsvilje, ikke minst i en stor offentlig sektor som ikke opplever konkurranse i markedet på samme måte som i markedet. 

Når denne statistikken viser at vi har de høyeste prisene i Europa, men også er et av de rikeste landene, viser den at det er mulig å kombinere de to egenskapene. Men det krever som sagt en høy endringskompetanse, både i privat og offentlig sektor, å få det til.

torsdag 25. juni 2015

Visegrad-gruppen og Hellas

En vanlig fremstilling av grekernes pågående problemer med EU er at det er tyskerne som er de strenge og slemme, med en viss støtte fra velstående nordiske land, mens de fattigere landene sør og øst i Europa egentlig har sympati for Hellas, men ikke kan vise det.

The Economist har i forrige nummer en interessant artikkel om at virkeligheten er betydelig mer sammensatt, og at det i stor grad er land i øst-Europa, som selv har hatt store økonomiske utfordringer, som er de strengeste med Hellas. De vil rett og slett ikke at Hellas skal behandles annerledes og vil ikke akseptere at Hellas undergraver den økonomiske disiplinen i EU. The Economist skriver om de øst-europeiske EU-medlemmene at:

"These countries have memories of hardship at least the equal of Greece’s, and not just from the Communist era. Latvia’s GDP fell by 25% between 2008 and 2010, when the country opted for a brutal internal devaluation to restore competitiveness. Their public institutions are young and often weak, so politicians have an unusual reverence for fiscal rules. Among the sanctions of Slovakia’s debt-brake law, the fiercest in the euro zone, is a freeze on ministerial salaries when public debt is above 53% of GDP, as it has been for two years (the aggregate euro-zone figure is 92%). Slovakia and Latvia enjoy reasonable growth and declining budget deficits, turning them into advocates of the notion of growth-friendly austerity, against which Mr Varoufakis has long been railing. Ask Germans about their tough approach to Greece and you are often told that the real hardliners are farther east."

Kjernelandene som står opp for dette kravet om økonomisk disiplin og klare spilleregler er særlig den såkalte Visegrad-gruppen som består av Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, men der også andre land noen ganger deltar i møtene. Gruppen henter sin inspirasjon fra et møte i 1335 da kongene i Böhmen, Polen og Ungarn møttes for å gjøre avtaler for å fjerne barrièrer for handel. Den moderne versjonen stammer fra 1991 da de ble enige om å samarbeide om å komme inn i NATO og EU så raskt som mulig  og lyktes med å komme inn NATO fra 1999 og i EU fra 2004. 

I øyeblikket fronter disse landene også motstanden mot at EU skal fastsette bindende kvoter for hvor mange flyktninger hvert enkelt EU-land skal ta imot fra Syria og Eritrea, og har så langt lykkes i å stoppe EU-kommisjonens forslag. Og så er de som sagt enige om at Hellas ikke fortjener slippe unna den samme type økonomisk omstilling som de selv har vært igjennom og som kreves etter at en stat i for lang tid har finansiert utgiftene sine med lånte penger.

onsdag 24. juni 2015

Status etter to år i regjering

Det er går mot sommerferie og det er flere som bruker anledningen til å gjøre opp status for hva som er oppnådd. Også en regjering pleier å gjøre det, Vår regjeringen hadde mye den skulle levere da den skrev plattform på Sundvolden og så tiltrådte i 2013. Nå er det behov for å fortelle hva vi har levert og hvor langt vi har kommet etter snart to år.

Dessuten er markedsutsiktene for næringslivet, og spesielt oljeindustrien, betydelig mer krevende nå enn for to år siden og det er derfor blitt enda viktigere å svare på spørsmål om hva som gjøres for å bedre næringslivets rammebetingelser og å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor slik at vi omstiller i tide.

Det var denne gjennomgangen statsministeren gjorde i dag da hun hadde pressekonferanse og la frem #minregjering - Statusrapport for hva H-FrP-regjeringen har gjennomført på sine første to år. Det er en omfattende katalog over politiske resultater. Jeg ser at opposisjonen ikke helt klarer å bestemme seg for om de skal si at regjeringen bare gjør symbolske ting (Segway, proffboksing og lakrispiper) eller om de mener at regjeringen gjennomfører en omfattende politisk kursendring. Jeg vil anbefale alle som er i tvil om å lese dokumentet. Da tror jeg det er lett å se at det ikke handler så mye om små symbolsaker, men om politikk som er viktig for veldig mange.

Dels handler dette om noen andre politiske prioriteringer på viktige områder, med store satsinger på kunnskap, forsking, samferdsel og politi og mer valgfrihet for brukere av viktige helse- og velferdstjenester. Og dels handler det om gjennomføringskraft i viktige strukturreformer som muliggjør en mer effektiv og bedre offentlig sektor, som kommunereform, jernbanereform, veiselskap, nærpolitireform og en ny struktur i høyere utdanning.

De som liker dokumenter i tradisjonell papirbasert form finner #minregjering som pdf-fil her. De som foretrekker digitale kanaler, og trenger noe det er lettere å dele, vil foretrekke den nettbaserte versjonen der man kan lenke til hvert enkelt kapittel når man skal dele innholdet med andre. Da kan man for eksempel gå direkte til kapittelet om Kommunal- og modernisering, til oversikten over hva som er oppnådd i kunnskapspolitikken eller hva som er levert på samferdsel på mindre enn to år.

Når mediene dekker en pressekonferanse om en slik statusrapport er de ikke så opptatt av å referere hva som står der. Det er i grunnen ikke så rart, for media må alltid jage etter nyheter og da er det mer naturlig å spørre om dagens arbeidsløshetstall enn resultater som er levert i løpet av snart to år. Men fordi regjeringens prioriteringer er gjennomsyret av tiltak som skal forberede oss på mindre oljeinntekter, at det blir flere eldre i forhold til antall yrkesaktive og at dette vil kreve en større omstillingsevne, er oversikten over det regjeringen har gjort og gjør godt tilpasset en situasjon med økt ledighet og lavere skatteinntekter. Å øke skattene for næringslivet, slik i mange i opposisjonen krever, er i hvert fall det motsatte av det som trengs.

I medienes jakt etter en spesiell nyhetsvri skjer det noen ganger litt rare ting. For eksempel hadde Aftenposten ved å analysere 24 tweets funnet ut at emneknaggen #minregjering på twitter var "kuppet" og at fremleggelsen derfor var mislykket. Den innsikten hadde de fått ved å spørre noen "eksperter på sosiale medier" og ved å lese hva SV-lederne Audun Lysbakken og Snorre Valen og gammelkommunisten Aslak Borgersrud hadde skrevet på twitter, På bakgrunn av dette kunne Aftenposten konkludere med at:

"Nok en gang har en emneknagg gått sin egen vei."

Det hadde vært veldig trist om historien om hva Aftenposten, landets gamle borgerlig-liberale hovedorgan, har å si om regjeringens resultater stoppet der. Men i torsdagens Aftenposten (som kom digitalt sent onsdag kveld mens jeg skrev denne bloggposten om #minregjering) er det en dobbeltside med overskriften "Norge har startet Høyre-svingen" som beskriver 12 politiske reformer denne regjeringen gjennomfører og som, i følge Aftenposten, i de fleste tilfellene neppe vil bli reversert dersom det en gang i fremtiden blir et regjeringsskifte I en leseverdig analyse skriver Thomas Boe Hornburg dette om hva de fire borgerlige partiene er i ferd med å få til:

"Det siste året har de fire borgerlige partiene ofte røket uklar med hverandre. Men det overskygger lett at de fire partiene i vår også har vært rørende enige om mange av Regjeringens viktigste reformer: Kommunereform. Politireform. Universitets- og høyskolereform. Veireform. Jernbanereform. Disse reformene er i ferd med å gi det borgerlige samarbeidet et historisk særpreg. De fleste av reformene handler om å gjøre velferdsstaten bedre gjennom store organisatoriske grep. Det høres alminnelig ut. Men det Høyre gjør nå har Høyre aldri gjort før. Da Høyre satt i regjering sist, mellom 2001 og 2005 var partiets reformagenda langt smalere, hovedsaklig reservert til skatt og skole. Og da Høyre sist hadde statsministeren, mellom 1981 og 1986, var liberaliseringer viktigere enn omorganiseringer."

Disse to sidene i Aftenposten, både oversikten over de 12 reformene som endrer Norge og kommentaren, kan det være verdt å lese. Man kan være enig eller uenig i innholdet i politikken, men jeg tror dette er en god beskrivelse av mål og innretning på politikken som gjennomføres av de fire borgerlige partiene og en god vurdering av hvilken betydning det får når det lykkes..

tirsdag 23. juni 2015

Undersøkelse om kommunereformen i Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum

Det bor over 240 000 innbyggere der. Derfor tror jeg ganske mange har vært spent på dagens store innbyggerundersøkelse der folk i de seks kommunene Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum er spurt om blant annet tilhørighet, jobbreiser, bruk av kulturtilbud og uteliv, og holdning til kommunesammenslåinger.

De seks kommunene har samarbeidet om denne undersøkelsen og la frem resultatene sammen i dag. Totalt svarer 38 prosent av befolkningen i de seks kommunene at de er for og 28 prosent mot kommunesammenslåinger, men det mest interessante er å se på tallene for hver enkelt kommune, både totaltallene og tallene for hvilke kommuner en eventuelt foretrekker å slå seg sammen med.

I både Røyken og Hurum er det store flertall for kommunesammenslåinger og veldig få som sier de er negative (15 prosent er mot i Røyken og 18 prosent i Hurum). Når folk i Hurum blir spurt om hvem de i så fall vil slå seg sammen med svarer 37 prosent Røyken, 19 prosent Røyken og Asker og 17 prosent Røyken og Lier. Når folk i Røyken blir spurt om det samme svarer 28 prosent Hurum og Asker, 21 prosent Asker, 17 prosent Asker og Bærum og 17 prosent Lier og Hurum. At det er så mange alternativer kan tilsynelatende virke litt kompliserende, men når folk er så entydig positive til sammenslåing er det vel heller et slags luksusproblem å ha flere ulike alternativer å ta stilling til.

I Lier er utgangspunktet litt annerledes. Her er befolkningen delt i tre nesten like deler i synet på sammenslåing, 35 prosent er for, 32 prosent er mot og 32 prosent vet ikke. Når folk i Lier blir spurt om hvilken kommune de eventuelt foretrekker å slå seg sammen med er det tydelig at flertallet i Lier ikke ser på disse seks kommunene som hovedalternativet. Hele 45 prosent svarer i stedet Drammen (pluss eventuelle naboer Drammen slår seg sammen med). 20 prosent svarer Røyken og Hurum, mens 19 prosent svarer Asker (og eventuelle naboer). Drammensalternativet har mest støtte i alle deler av Lier. Andre tall i innbyggerundersøkelsen gir gode forklaringer på hvorfor det er slik. Folk i Lier arbeider i Drammen eller Oslo, Og de bruker mer uteliv og kulturtilbud i Drammen enn i egen kommune.

I Asker og Bærum er det også flere som er for kommunesammenslåinger enn som er mot, men mange svarer at de ikke vet. I Asker er 36 prosent for sammenslåing, 27 prosent mot og 34 prosent vet ikke. I Bærum er 34 prosent positive, 29 prosent negative og 29 prosent vet ikke. I disse kommunene har det vært ganske lite diskusjon om kommunereform så langt og kanskje litt overraskende at så mange er positive til sammenslåinger allerede nå. Men med en stor gruppe usikre vil det uansett være viktig å få frem de konsekvensene og mulighetene en annen inndeling vil kunne gi. I Asker og Bærum er folk i denne runden ikke blitt spurt om hvilke kommuner de ville foretrekke å slå seg sammen med.

Bare i Hole kommune, den klart minste av de seks med under 7000 innbyggere, er det et flertall mot så slå seg sammen med andre. Her er 51 prosent negative og 26 prosent positive. Når folk i Hole likevel må svare på hvilke kommuner de eventuelt kunne tenke seg å slå seg sammen med er det en overvekt som svarer enten Ringerike (26 prosent) eller Ringeriksregionen (23 prosent), mens 37 prosent svarer Bærum. Og går man litt dypere inn i tallene ser man at det er klart ulike preferanser i de ulike delene av kommunen, men at tilhørigheten til Ringerike jevnt over er nokså sterk (og svak til Bærum) selv om det er skepsis til sammenslåing.

Dette med tilhørighet er for øvrig et interessant tema som blir belyst i undersøkelsene. Felles for alle kommunene er at det er sterkest tilhørighet til lokalmiljøet, selv om dette er områder preget av stor innflytting. Andelen med svært stor tilhørighet er jevnt over på omkring 30 prosent og summen av svært stor og ganske stor tilhørighet på 60 til 73 prosent (lavest i Røyken og Lier). Tilhørighet til kommunene er også ganske sterk. Litt svakere i Røyken og Hurum der litt over 50 prosent svarer stor eller ganske stor tilhørighet og over 60 prosent i de øvrige. Men interessant nok er det et overveldende flertall som sier at denne tilhørigheten ikke vil bli endret av en kommunesammenslåing.

Tilhørigheten til fylket er derimot nokså svak i alle seks kommunene. Summen av stor og ganske stor tilhørighet til fylket er litt høyere på Buskerud-siden, med mellom 30 og 40 prosent, mens tilhørigheten til Akershus i Bærum er helt nede  i 24 prosent og i Asker 29 prosent. Og andelen som føler en sterk tilhørighet til fylket sitt er under ti prosent i alle disse kommunene, så det å lansere sterkere fylkeskommuner som et alternativ til større kommuner med flere oppgaver finner i hvert fall ikke noen støtte i disse tallene.

Summen av alt dette er et veldig spennende materiale som jeg vil tro virker positivt avklarende på noen områder og kanskje overrasker litt på andre. Uansett burde det gi et godt kunnskapsgrunnlag for gjøre noen veivalg og så gå videre med konkretiseringen av de mest realistiske alternativene.

mandag 22. juni 2015

Større og bedre universiteter

DN: Disse høyskolene slås sammen
Det skjer mye bra i norsk høyere utdanning for tiden. I tillegg til at Stortinget har vedtatt en langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennomføres det store endringer i strukturen i universitets- og høyskolesektoren. Selv om det ikke er slik at størst alltid er best er det i hvert fall slik at det å ha et ledende forskningsmiljø krever en konsentrasjon av ressurser og fagmiljøer med tilstrekkelig størrelse.

Å ha veldig mange små universiteter og høyskoler som driver med akkurat det samme er ikke veldig god ressursbruk og gir et dårlig tilbud til studentene. Veien ut av det er enten at de små blir veldig spesialiserte. Eller at de slår seg sammen til større undervisnings- og forskningsmiljøer som har forutsetninger for å utvikle seg langsiktig, bygge sterke fagmiljøer, gjøre klare prioriteringer og utvikle en tydelig arbeidsdeling internt i institusjonene. Det er dette siste som skjer når regjeringen i statsråd fredag besluttet hele fire sammenslåinger i sektoren som skal gjelde fra nyttår.

Den mest spektakulære sammenslåingen går på tvers av både geografi og tradisjonelle tenkemåter og sørger for etableringen av et nytt universitet som blir klart størst i Norge, med betydelig flere studenter enn Universitetet i Oslo. Det er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Ålesund som blir slått sammen til et felles universitet med navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

En annen spennende sammenslåing skjer når Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark nå slår seg sammen og blir Høgskolen i Sørøst-Norge. Den nye institusjonen skal ha studiesteder i Buskerud, Vestfold og Telemark. Også her har de noen spennende faglige ambisjoner som vil bidra til å tydeliggjøre profilen og differensiere fra andre. Høgskolen i Sørøst-Norge har som mål å bli et arbeidslivs- og profesjonsrettet universitet og vil bli en sentral aktør i arbeidet med å utdanne de sykepleierne, ingeniørene og lærerne Norge trenger.

Tredje sammenslåing skjer når Universitetet i Nordland, som holder til i Bodø, slår seg sammen med høyskolen i Nesna. I Kunnskapsdepartementets pressemelding er det også nevnt at det kan bli aktuelt at Høgskolen i Nord-Trøndelag ønsker å være med på denne sammenslåingen.

Fjerde sammenslåing gjelder Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet som slår seg sammen med Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Harstad. Det vil blant annet gjøre at miljøene i Harstad og Narvik styrker kontakten med grunnforskningsmiljøene i Tromsø, men innebærer også opprettelsen av et teknologisk fakultet som skal ledes fra Narvik.

Men strukturendringene er neppe avsluttet med disse fire sammenslåingene. De fire er litt ujevnt fordelt geografisk, med to av fire i Nord-Norge, en som omfatter Buskerud, Telemark og Vestfold og en som omfatter byene Trondheim, Gjøvik og Ålesund, men ikke andre på Vestlandet eller i innlandet. Det pågår forsatt diskusjoner enkelte steder som kan føre til ytterligere strukturendringer. Andre steder er det noen relativt små høyskoler som så langt ikke har funnet sin plass i noen strukturprosess, men der en må anta at behovet for styrking av fagmiljøene er minst like stort som der høgskolene slår seg sammen.

Det er derfor ingen grunn til å tro at strukturendringene stopper med dette. Som jeg skrev innledningsvis er ikke størrelse et mål i selv, men et virkemiddel for å lykkes bedre med forskning og utdanning på det nivået som kreves for å trekke til seg studenter og forskere. Flere har dessuten ambisjoner om å bli nye universiteter, som ikke er det samme som kopier av de gamle universitetene. Et interessant eksempel er Høgskolen i Oslo og Akershus, resultatet av en sammenslåing i 2011, som har 16 000 studenter og 1850 ansatte og der nytilsatt rektor (ja, tilsatt og ikke valgt) Curt Rice slo fast ved tiltredelsen at deres universitetsambisjoner handler om å gjøre noe nytt:

"Vi blir ikke et nytt Universitetet i Oslo. Vi vil skille oss ut ved fortsatt å ha en profesjonsprofil, med arbeidslivsorientert utdannelse og forskning, sier Rice."

Jeg tror at konsekvensen av de pågående strukturprosessene og av de høye kvalitetsambisjonene i langtidsplanen er at flere vil bli tydeligere på hvordan de vil skille seg ut fra andre og hva de må gjøre konkret for å nå dette målet. Det er både en sunn og en nødvendig utvikling.

søndag 21. juni 2015

Flere boliger, lavere prisvekst

Hvordan kan vi legge til rette for at flere får tilgang til en bolig de har råd til samtidig som vi reduserer usunn gjeld og demper boligprisveksten? Det er dette regjeringens nye Strategi for boligmarkedet som ble presentert av tre statråder på en utendørs pressekonferanse forrige mandag handler om.

Og svaret er ikke høyere skatter på den boligen folk bor i, slik noen økonomier og politikere på venstresiden argumenterer for, Svaret er å gjennomføre en helhetlig pakke med tiltak som både sørger for at det blir bygget flere og rimeligere boliger raskere, samtidig som vi sørger for en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet.

Som en vil se i den nye strategien for boligmarkedet er det omtalt i alt 14 tiltak som allerede er gjennomført av regjering og storting og i alt 31 nye tiltak som er planlagt. Disse tiltakene er listet opp i sammendraget helt innledningsvis i dokumentet. Dokumentets kapittel 1 beskriver boligmarkedet i Norge, inkludert pris- og gjeldsutviklingen de siste årene,

En mer utførlig gjennomgang av tiltakene starter i kapittel 2 tar for seg tiltakene som vil sørge for raskere, enklere og billigere boligbygging. De inkluderer blant annet forenklinger av regelverket, tiltak som sikrer raskere saksbehandling og endringer som har forenklet planprosessene. Det gjelder også forenklinger i de byggtekniske kravene som gjør det billigere å bygge. og det er også foreslått forenklinger av kravene i byggforskriftene for utleieboliger for å øke tilgangen. Et annet sett med tiltak handler om å få til bedre planprosesser og sørge for en bedre arealutnyttelse rundt knutepunktene for kollektivtransport, slik at vi møter befolkningsveksten på en bedre måte.

Kapittel 3 handler om økt trygghet ved boligkjøp. Her er det både tiltak som vil bidra til mer seriøsitet i byggenæringen og tiltak som vil forebygge gjeldsvekst, blant annet gjennom en gjeldsregisterordning i privat regi, Det omtales også noen tiltak som vil bedre bedre forbrukernes stilling i boligmarkedet, blant annet gjennom kompetanse- og informasjonstiltak og ved å sette i gang et arbeid for å vurdere garantibestemmelsene.

Kapittel 4 handler om boligsosiale tiltak og andre målrettede ordninger i statlig regi. Det er først og fremst et privat ansvar å finne seg et sted å bo, men mange vanskeligstilte får hjelp til dette gjennom lån i Husbanken. I tillegg har det vært en rekordstor satsing på nye studentboliger.

Kapittel 5 beskriver de gjeldende skattereglene for bolig og hvilke endringer som er gjennomført de siste årene. Finanstilsynets retningslinjer om forsvarlig utlånspraksis omtales også, og samtidig som strategien ble lagt fram, ble det fastsatt en ny forskrift som gjelder fra 1. juli om krav til nye utlån med pant i bolig.

Og for de som foretrekker å få budskapet muntlig er det mulig å se opptak av den utendørs pressekonferansen med tre statsråder på nett-TV. De som står og snakker holdt konsentrasjonen imponerende godt med tanke på at det er ganske mye bevegelse i biler, maskiner og mennesker i bakgrunnen, og til tider også i forgrunnen,

lørdag 20. juni 2015

Klart ja til større kommuner i Telemark

Det kom en veldig interessant meningsmåling om kommune-sammenslåinger i Telemark i uken som gikk. Nå er vel ikke Telemarks-avisas bruk av kakediagram i illustrasjonen til venstre helt etter læreboken om statistikk, men Sentios meningsmåling det refereres til i artikkelen (dessverre ikke på nett) er desto mer interessante.

I Telemark samlet sier 52,5 prosent av innbyggerne ja til endringer, mens 37 prosent vil ha det som i dag, så tilhengerne av kommunereform har et solid overtak. Men det er noen geografiske variasjoner i fylket. I kommunene som utgjør Midt-Telemark, det vil si Bø, Nome og Sauherad, er det hele 77,8 prosent som er for og bare 20,1 prosent mot sammenslåing. Her har de et etablert samarbeid på tvers av kommunegrensene men det er såvidt jeg forstår også aktuelt å ha med Seljord i dette arbeide med å skape en ny kommune midt i Telemark.

Klart flest folk bor i Grenland der seks kommuner, Skien, Porsgrunn, Siljan, Bamble, Kragerø og Drangedal, diskuterer en fremtid sammen. De er tilsammen over 120 000 innbyggere og en viktig bo- og arbeidsmarkedsregion med ambisjoner om å skape mer vekst. Målingen i Telemarksavisen viser at befolkningen synes at en ny kommunestruktur her er en god ide. De skriver:

"Også i Grenlandsregionen er det er flertall som sier at de er for sammenslåing. Her er det 52,2 prosent som sier at de er åpne for en kommunesammenslåing, mens 35,6 prosent er motstandere av dette. Litt over 12 prosent svarer her vet ikke."

I det store Vest-Telemark, der regionrådet består av Vinje, Tokke, Nissedal, Fyresdal, Kvitseid og Seljord (en kommune som også er i prosess med Midt-Telemark), er befolkningen mer splittet. 42 prosent sider de er for nye kommuner, mens 45,8 prosent sier de er mot. I Vest-Telemark bor det litt under 15 000 innbyggere.

I Øst-Telemark er motstanden mot endringer større med 51 prosent mot og 41 prosent for større kommuner. Her tror jeg at kanskje mye avhengige av hvordan man tenker ny kommune på tvers av fylkesgrensen til Buskerud. Her samarbeider nemlig tre kommuner i Telemark (Notodden, Hjartdal og Tinn) med fire Buskerud-kommuner (Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg) i Kongsbergregionen, som også er en region som har hatt en spennende utvikling, der det høyteknologiske næringslivet og høyskolemiljøet er viktige ressurser for regionen. Fredag besluttet regjeringen å slå sammen høyskolene i Telemark, Buskerud og Vestfold til en ny felles høyskole. Det er sannsynligvis også et godt bidrag til å tenke nytt om dagens kommune og fylkesgrenser.

fredag 19. juni 2015

Magna Carta på 10 minutter

I disse dager er det 800 år siden kong Johan. adelen og kirkens ledere undertegnet dokumentet Magna Carta på en eng ved Runnymede, litt vest for London. Selv om dokumentet ikke akkurat etablerte moderne demokrati og rettsstatsprinsipper, kan man vel si at det første grunnlaget for et konstitusjonelt styre  ble skapt her. Her er en kort innføring om hva Magna Carta var og hva det har betydd, fra forskere ved Kings College i London.



Den store betydningen Magna Carta etter hvert fikk langt ut over Englands grenser skyldes nok både innholdet i dokumentet, men vel så mye fortellingen som etter hvert utviklet seg om en vellykket aksjon for borgerlige og demokratiske rettigheter i møte med en stat som kunne utøve sin makt på en temmelig vilkårlig måte. Det handler med andre ord om et av historiens aller viktigste politiske prosjekter. Hvis man ser seg rundt i verden i dag skjønner man fort at dette er et prosjekt som på langt nær er avsluttet.

torsdag 18. juni 2015

Klar blå seier i Danmark

DRs valgrsider
Valget i Danmark ble ikke spennende på den måten det var varslet på forhånd, Det ble ikke jevnt.  De borgerlige har vunnet klart med 52,5 prosent av stemmene og vi får en ny regjering i Danmark. Det er bare å gratulere de borgerlige partiene.

Det som derimot ble enda mer interessant enn forhåndsprognosene var styrkeforholdet mellom partiene på borgerlig side og det blir særlig spennende å se hvordan Dansk Folkeparti forholder seg til regjeringsmakten. Dansk Folkeparti er valgets store vinner med en oppslutning på 21,1 prosent og en fremgang på 8,8 prosent, mye mer enn meningsmålingene antydet på forhånd. Alle har regnet med at DF vil ønske å stå utenfor regjeringen og overlate til Lars Løkke Rasmussen å bygge regjering og sørge for at landet ledes på en god måte. Spørsmålet er om man kan stå utenfor og la være å ta regjeringsansvar når man plutselig er blitt det største partiet på borgerlig side.

tirsdag 16. juni 2015

Offentlige IT-prosjekter som fungerer

I dag avholdt Difi sin store digitaliseringskonferanse og Jan Tore Sanner foredro om hvordan vi skal lykkes bedre med it-prosjektene i offentlig sektor, Han sa blant annet:

"Jeg mener det er behov for å tenke nytt. Svært store prosjekter ser ut til å mislykkes 2-3 ganger oftere enn middels store. Viktig årsak: For høyt ambisjonsnivå. Vi må redusere størrelsen og kompleksiteten i de enkelte IKT-prosjektene. Rette oppmerksomhet mot å lage bedre og mer brukervennlige tjenester. Innovasjon Norge sier: Lær av de beste. Think Big, start small and Fail fast. Jeg samstemmer: Lag mindre IT-prosjekter! For mange har blitt for store. Så vil jeg si: Vi skal være ambisiøse. Men målet må ikke være å bruke mest mulig penger på størst mulig prosjekter, men å få flere prosjekter og bedre prosjekter. Én ting er størrelsen på IKT-prosjektene. Men hvordan henter vi ut gevinstene fra IKT-prosjektene? Også her trenger vi å tenke nytt. En fersk rapport fra Simula viser: En av fem IKT-prosjekter blir dobbelt så dyrt som budsjettert. 30 prosent leverer mindre nytte enn planlagt. 10 prosent leverer ikke nytte i det hele tatt."

Hvor skal vi så lære hvordan vi skal gjennomføre it-prosjekter på en bedre måte? En god ide er å lære av de prosjektene i offentlige sektor som har lykkes og levert gevinstene de skulle. De er det ganske mange av. Men hvor finner vi dem? For å hjelpe til med å identifisere de offentlige it-suksessene har Difi bedt offentlige virksomheter om å selv nominere sine favoritter. Denne listen kan man lese i nettavisen Digi.no, som har en omtale av disse prosjektene:

Husbankens e-søknad for bostøtte. (som jeg blogget om da de vant en pris i fjor)
Kystverkets SafeSeaNet (som jeg blogget om for noen dager siden)
KS sin SvarUt
A-ordningen i regi av Skatteetaten, NAV og SSB (som jeg blogget om her)
Lånekassens Løft-program
Digitaliseringen av hjemmetjenesten i Bodø kommune
Digital eksamen ved Universitetet i Agder
NAVs prosjekt for å digitalisere uførereformen
KS sin E-byggesøknad
Statens Veivesens digitale tjenester
Uninetts arkivsystem for U&H-sektoren
NAVs elektronisk kommunikasjon med bruker
ENOVAs digitalisering av tilskudd til energitiltak i bolig
Asker kommunes mobilapp Ledig Arena
Oslo kommunes program for elektroniske tjenester
Forbrukerrådets flyrettighetskalkulator

Det er høstet en stor mengde kunnskap og erfaring i alle disse prosjektene og naturligvis også i noen prosjekter som ikke leverte det som var lovet. Det å få til en mer systematisk læring og erfaringsutveksling er viktig, slik at vi ikke gjentar samme feil, men bygger videre på det vi allerede kan og kan bli enda bedre. Det brukes mye penger på ikt-prosjekter i staten. I 2014 viser statsregnskapet at det ble investert 2,9 milliarder kroner i ikt-utvikling i form av flere titalls prosjekter. Det er grunnen til at regjeringen har etablert en ordning med et digitaliseringsråd som de som gjennomfører små og mellomstore it-prosjekter kan benytte seg av. I pressemeldingen på regjeringen.no står det:

"Rådet skal gjennomgå beslutningsgrunnlag og styringsdokumenter for planlagte IKT-prosjekter som koster mellom 10 og 750 millioner kroner. Rådet skal bestå av erfarne prosjektledere fra privat og offentlig sektor samt statlige IKT-direktører og virksomhetsledere. Medlemmene oppnevnes av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Rådet skal behandle sakene innen maksimalt tre uker, slik at vi holder kostnadene lave og unngår unødig forlengelse av prosjektgjennomføringen. Difi vil være sekretariat for prosjektrådet. Det er frivillig for statlige virksomheter å bruke rådet."

På oppdrag fra KMD har dessuten Magne Jørgensen på Simula skrevet et interessant notat som oppsummerer hva forskningen sier om "Suksess og fiasko i offentlig it-prosjekter" Alt dette er også nyttige innspill til stortingsmeldingen vi skal legge fram om ikt-politikk og digitalisering i offentlig sektor.

søndag 14. juni 2015

Mye positivt i innbyggerundersøkelsen

I den daglige politikken er vi gjerne opptatt av ta nye initiativer og utforme tiltak, få gjennomslag for nødvendige bevilgninger og av å faktisk gjennomføre det som er vedtatt; Men den virkelige testen på om politikken er bra nok er når innbyggerne blir spurt om de er fornøyd med å bo i landet og i kommunen sin. Og om de er mer eller mindre tilfreds med ulike offentlige tjenester enn før.

Derfor er det alltid spenning knyttet til hva Difis store innbyggerundersøkelse sier om hvor fornøyd befolkningen er. Det er nå to år siden forrige undersøkelsen i 2013 og en helt fersk innbyggerundersøkelse ble presentert i uken som gikk. Her er 11 500 personer blitt spurt i en innbyggerdel om sitt overordnede inntrykk av ulike sider ved å bo i Norge og i kommunen sin. Og så er det en brukerdel der personer som har brukt en eller flere av 23 ulike offentlige tjenester svarer om sitt inntrykk av disse, på en skala fra 0 til 100. Til sammen gir dette et meget omfattende og interessant materiale som alle vi som er opptatt av kvaliteten på offentlig sektor vil ha stor glede av å dykke ned i.

Det er mye å glede seg over i året undersøkelse. I innbyggerdelen ser vi for eksempel at folks inntrykk av hvor gode en del viktige offentlige tjenester er har gått merkbart frem på to år. Det gjelder særlig håndteringen av store ulykker og katastrofer og tilliten til politiet, veimyndighetene og sykehus. Difis nettside skriver dette om det generelle bildet i innbyggerundersøkelsen:

"Innbyggerundersøkelsen viser at innbyggerne generelt sett har gode eller delvis gode inntrykk av myndighetenes arbeid. Myndighetenes arbeid med å redusere kriminalitet kan vise til en økning på seks poeng siden 2013 og hele 12 poeng siden 2010. Også andre forhold knyttet til politiets arbeid kan vise til fremgang siden 2013, blant disse inntrykk av trygghet i nærmiljøet og arbeidet med å forhindre korrupsjon i stat og kommune."

Mens det generelle nivået ligger ganske høyt er det samtidig slik at det er veldig store forskjeller mellom ulike offentlige virksomheter når det gjelder hvor gode folk mener at de er, Noen har betydelig rom for forebedringer. Difi skriver:

"Det er stor forskjell i hvordan innbyggerne vurderer de ulike tjenestene. Folkebibliotek og brannvesen oppnår de høyeste skårene, med over 80 poeng, mens Utlendingsdirektoratet og Nav får de laveste skårene, som ligger rundt 55 poeng."

I brukerdelen av undersøkelsen har man undersøkt hva innbyggerne som faktisk har brukt 23 ulike tjenester i løpet av det siste året mener. Her er vi at folkebibliotekene og fastlegene er på topp, men at også andre deler av helsesektoren og utdanningsinstitusjonene våre klarer seg bra. Omsorgstjenestene ligger litt lenger ned og de fleste statlige myndighetsorganene har et betydelig forbedringspotensial, men de har bra fremgang fra 2013. Og de som har investert i gode digitale løsninger får betalt for dette i form av mer fornøyde brukere:

"Myndighetsorganene kommer generelt enda bedre ut i 2015 enn i 2013 og 2010. Spesielt på områdene ansattes service og digitale tjenester ser vi en fortsatt fremgang siden forrige undersøkelse. For digitale tjenester skiller Lånekassen og Skatteetaten seg klart positivt ut, og er her blant de fem beste av de 23 tjenestene."

Difi gjør også et forsøk på å analysere hva det er som forklarer tydelige resultatforbedringer, og har kommet frem til at det er særlig er brukertilpasning av tjenestene som er det viktige stikkordet:

"Difis stianalyser viser i stort at brukertilpasning og service er de forholdene som for de fleste tjenester er viktigst hvis man skal øke den totale brukertilfredsheten. Samtidig er det noen variasjoner innenfor de ulike tjenestetypene. Hvis man skal øke tilfredsheten, er man nødt til å involvere både brukere og ansatte. Brukermedvirkning har et demokratisk element, men dreier seg like mye om å fange opp og lære av brukernes erfaringer for å lage de beste tjenestene."

Er det så noe som ikke er så bra som det burde være i denne undersøkelsen? Ja det er alt for mange som tror det kan være korrupsjon i stat og kommune, selv om andelen som tror dette har falt en del fra 2013. Det er også for mange som synes det er vanskelig å forstå lover, regler og informasjon fra det offentlige. Og et er for mange som synes ting tar for lang tid i det offentlige og at ressursene ikke brukes effektivt nok. Men på det siste området er det riktignok en merkbar forbedring. Difi skriver:

"Innbyggerne gir fortsatt uttrykk for at det offentlige i hovedsak opptrer ryddig og korrekt, men at det er mye plunder og heft i møte med det offentlige og at ressursene bør utnyttes mer effektivt. Det er til dels store endringer i positiv retning siden 2013 når det gjelder inntrykket av effektivitet i det offentlige: andelen som er enige i at det offentlige bruker ressursene effektivt har økt med ti prosentpoeng, mens andelen som er uenige er har falt med 14 prosentpoeng."

Det er med andre ord mye å glede seg over av fremgang her, men det er også en viktig bekreftelse på at arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er svært viktig og må fortsette med full kraft dersom resultatene skal bli enda bedre.

lørdag 13. juni 2015

Verdens 23 største språk

Det er 7102 kjente språk i bruk i verden i dag, men for over 4 milliarder mennesker, eller omkring 2 tredeler av verdens befolkning, er det et av bare 23 ulike språk som er deres morsmål. Nettstedet lucasinfografia.com har laget en helt strålende infografikk som viser hvor store disse 23 største språkene er og hvor de snakkes. (her er en enda større versjon).

Klart største morsmål er summen av de ulike variantene av kinesisk, med 1,2 milliarder mennesker, der mandarin alene snakkes av 848 millioner. Nest størst er spansk som er morsmålet til 399 millioner mennesker som særlig bor i sør- og mellom-Amerika, men også 34 millioner i USA i tillegg til 38 millioner i Spania. Tredje størst er engelsk som er morsmålet til 335 millioner, der 225 millioner av dem bor i USA og 56 millioner i UK, samt en del millioner i blant annet Canada, Australia og Irland.

Hvorfor er ikke Indias 1,2 milliarder nevnt enda? Ganske enkelt fordi befolkningen i India har mange ulike morsmål. Størst av disse er hindi som er verdens fjerde største språk og snakkes av 260 millioner, der nesten alle bor i India. Men i India er det også flere andre store språk, som bengali (189 millioner totalt i Bangladsh og India der 82 millioner av disse bor i India) telugu (74 milllioner), marathi (72 millioner), tamilsk (69 millioner i India og Sri Lanka til sammen, de fleste i India) og urdu (64 millioner, der over 50 millioner bor i India)

Verdens femte største morsmål er arabisk (242 millioner) og det sjette største er portugisisk som snakkes av 203 millioner der 90 prosent bor i Brasil. Hva så med verdensspråkene fransk og tysk som vi lærte på skolen. Tysk er morsmålet til 78 millioner og fransk er morsmålet til 76 millioner. Store språk naturligvis, men ikke blant de største som jeg har nevn, og dessuten også mindre enn russisk (166 millioner), japansk (128 millioner), lanhnda (snakkes av 88 millloner i Pakistan) og javanesisk (84 milloner), men jevnstort med koreansk (77 millioner).

Nå er naturligvis telling av antall mennesker som har ulike morsmål bare en måte å måle hvor dominerende et språk er. Nederst på infografikken finner vi et par andre statistikker som er med på å vise hvorfor engelsk er blitt så dominerende i verden selv om flest mennesker snakker kinesisk. Denne ene grafen viser at engelsk har en form for offisiell plass i klart flest land, 180, mot 60 for arabisk, 50 for fransk og 30 for kinesisk og spansk.

Men enda viktigere er grafen som viser at engelsk er blitt det språket desidert flest mennesker i verden lærer seg som et fremmedspråk. 1,5 milliarder har lært engelsk, mot 82 millioner som har lært fransk, 30 millioner kinesisk og 15 millioner spansk og tysk. Det er rett og slett ingen konkurranse lenger om hva som er verdens foretrukne språk når man må kommunisere på noe annet enn sitt eget morsmål.

fredag 12. juni 2015

Kommunesektorens innovasjonspris 2015

Noe av det første vi gjorde i det nye Kommunal- og moderniserings-departementet da vi overtok i 2013 var å etablere en innovasjonspris for kommunesektoren. Første vinner var Arendal kommune i 2014, I år vant Sandnes kommune, blant annet for sin innovasjon i matematikkundervisningen i skolen, i skarp konkurranse med Asker og Stavanger kommuner.

Så kan man lure: Trenger vi denne prisen som hyller nyskaping og innovasjon når det er så mange andre priser fra før? Og svaret er et klart ja. Noen bransjer, som reklame-, film-, avis-, og TV-bransjene har massevis av priser de deler ut til hverandre. Næringslivet har sine innovasjons- og forskningspriser, og IT-folket har Rosingpriser. Men kommunesektoren, som leverer så viktige velferdstjenester til både unge og eldre, har ikke vært like flinke til å hylle sine suksesser. Det hadde vi lyst til å gjøre noe med.

Selv om KMD står bak innovasjonsprisen er det ikke vi som bestemmer hvem som vinner, det er det en egen jury ledet av Kathinka Greve Leiner i Ferd Sosiale Entreprenører som har gjort. Hun har fått hjelp fra Anne Cathrine Haugland fra fjorårsvinner Arendal, Rolf Rønning, professor ved Senter for innovasjon i tjenesteyting ed Høgskolen i Lillehammer og Gustav Weiberg Aurdal som er rådgiver for innovasjon i KS. De har også fått både teknisk og praktisk sekretariatshjelp fra Difi.

På Difis nettsider kan man lese om de 13 innsendte søknadene i 2015, se videoer om de tre finalistene som ble pekt ut av juryen og lese mer om vinneren. Noe av det aller viktigste med dette arbeidet er å gjøre gode eksempler på kommunal innovasjon bedre kjent. Jeg tror alle de innsendte bidragene gir andre muligheter for å hente ideer og inspirasjon, og de kan dessuten være en god grunn til å ta kontakt for å lære mer om hva andre kommuner gjør og hvordan de har fått det til.

Det er naturligvis slik at 13 innsendte bidrag bare er en liten del av alt det som skjer av innovasjon i norske kommuner, innenfor så ulike områder som velferdsteknologi, undervisningsmetoder og byplanlegging, og med enda bedre markedsføring fra vår side er det sikkert mulig å få inn mange flere kandidater. Uansett er det høy kvalitet på de bidragene som kom, Det er prosjekter som ikke handler om innovasjon for innovasjonens skyld, men om nye måter å gjøre ting på som har gitt helt konkrete resultater. Betydningen av resultater er lett å se når vi leser dette utdraget fra juryens begrunnelse for hvorfor Sandnes vant førsteprisen i årets konkurranse

"Med prosjektet «Russisk matematikk» på Smeaheia skole har Sandnes kommune gjort en modig satsing. Nye løsninger innenfor skole og oppvekst har så langt vært lite synlig i det kommunale innovasjonslandskapet, og juryen ønsker å fremheve hvordan kommunen parallelt har jobbet systematisk og overordnet og helt nede på bruker- og individnivå. Ved å ta elevene på alvor, samarbeide med akademia, oversette eksisterende russisk læreverk og innføre helt nye undervisningsmetoder i matematikk, har de ved Smeaheia skole hevet mestringsnivået i matematikk hos alle elevene uten at det har krevd ekstraordinære ressurser. Etter innføringen av den nye undervisningsmetoden er 65% av elevene ved 5. klassetrinn på skolen på det høyeste mestringsnivået i matematikk på nasjonale prøver, og ingen på det laveste. Kommunen har med prosjektet «Russisk matematikk» oppnådd imponerende resultater, resultater juryen vet ikke kommer av seg selv."

tirsdag 9. juni 2015

Digitale gladnyheter (1): Kystverket

Jan Tore Sanner prøver SafeSeaNet
I den offentlige debatten får man noen ganger inntrykk av at alle offentlige it-prosjekter enten er mislykkede eller i hvert fall sliter veldig med å realisere gevinstene som er lovet. Sannheten er heldigvis at mange i stat og kommune har gjennomført svært vellykkede digitaliseringsprosjekter og flere er på vei, til stor glede for innbyggere og næringsliv som opplever færre tidstyver og bedre tjenester.

Jeg har derfor tenkt at jeg skal bidra til å gjøre noen av disse vellykkede offentlige it-prosjektene litt bedre kjent ved å skrive om dem her på bloggen. Dagens offentlige it-suksess heter SafeSeaNet og er utviklet av Kystverket. Det er en elektronsik meldingsportal for skipsmeldinger til myndighetene som er ble lansert i første versjon i 2005 for å erstatte papirbaserte meldinger til Tollvesenet, Sjøfartsdirektoratet, Forsvaret og politiet, men som fra 1. juni i år også omfatter meldinger til havnene. Da Jan Tore Sanner nylig besøkte Kystverket i Ålesund og overrakte et diplom for vellykket jakt på tidstyver sa han at:

"Dere har sørget for en enklere hverdag for mange. SafeSeaNet reduserer skjemaveldet med 240 000 i året, og sparer samlet rundt 140 årsverk i tid brukt på rapportering og håndtering av data. Som et resultat av det dere har utviklet, kan både ansatte i flere statlige etater, og kaptein og agent bruke mindre tid på rapportering og administrasjon, og mer tid på brukerne og de praktiske oppgavene."

Det er med andre ord formidable gevinster det er snakk om. På denne nettsiden om SafeSeaNet på Kystverkets hjemmesider kan man lese mer om den nye og fullverdige meldngsportalen som nå er blitt lansert.  Der sier kystdirektør Kirsti L. Slotsvik følgende om gevinstene både de statlige etatene og brukerne i næringen opplever med dette nye systemet:

"Med havnene som brukere av SafeSeaNet Norway har vi fått et meldingssystem som gjør det enklere for skipsfarten å melde inn pliktig informasjon til både myndigheter og havner, sier kystdirektør Kirsti L. Slotsvik. Skipsfarten har i flere år avgitt pliktig informasjon elektronisk i SafeSeaNet Norway til Tollvesenet, Sjøfartsdirektoratet, Forsvaret og politiet. For myndighetene betyr dette at ulike etater kan hente ut relevante skipsopplysninger direkte fra meldingssystemet, uten å be om enkeltvis rapportering fra skipsfarten via e-post, telefon, faks eller papir. Fra 1. juni gjelder dette også havner. − Kystverkets erfaringer med digitalisering av skipsmeldinger viser en betydelig reduksjon og forenkling av byråkrati. Digitaliserte skipsmeldinger reduserer det administrative arbeidet om bord, gir mer tid til navigasjon og bidrar på den måten til økt sjøsikkerhet. SafeSeaNet Norway befester Kystverkets rolle som en pådriver innenfor digitalisering av maritime tjenester for skipsfarten."

mandag 8. juni 2015

Ny blogg om styring og ledelse i staten

Blogg om bedre styring og ledelse i staten
For et år siden vedtok regjeringen et nytt program for bedre styring og ledelse i staten og satte i gang flere konkrete tiltak som tar sikte på å redusere detaljstyringen, øke resultatfokus, bedre gjennomføringskraften, heve teknologikompetansen hos toppledere og styrke samhandlingen på tvers av sektorene. Blant annet.

Noen deler av programmet er godt i gang, mens andre er i startgropen og vil materialisere seg etter hvert. Fordi aktivitetsomfanget blir gradvis større og ting etter hvert skjer i regi av flere aktører, kan være lett å miste oversikten over alle tiltakene. Det er ikke en sentral forvaltningshøyskole som bygges opp, men en kombinasjon av nettverksarenaer, kurs, frokostmøter, erfaringsutveksling og forskningsoppdrag.

Hva er da mer naturlig enn å lage en ny blogg som har oppdateringer fra programmet, innlegg fra og intervjuer med sentrale aktører, oversikter over aktuelle arrangementer og andre nyheter. Blant de nyhetene man kan lese om på bloggen er at Universitetet i Oslo nå tilbyr et videreutdanningstilbud på masternivå om etatsstyring.  Man finner råd og tips om hvordan man kan jobbe med den nye statlige lederplakaten i egen virksomehet og man finner informasjon om lederutviklingsprogrammer for toppledergrupper. Foreløpig er det bare noen få nyheter der, men det er en god start og mer vil komme etter hvert som nye aktiviteter blir igangsatt.

I den sammenheng kan er det også viktig å minne om at den store Digitaliseringskonferansen 2015 i regi av Difi arrangeres 16-17. juni og at allerede onsdag denne uken kommer Innbyggerundersøkelsen, der vi både får vite hvor fornøyde innbyggerne er med sektor generelt og hvor fornøyde de er med de 23 konkrete offentlige tjenester.

lørdag 6. juni 2015

Tilstanden i det digitale Norge

digitalenorge.regjeringen.no
For noen dager siden lanserte vi digitalenorge.regjeringen.no. Det er en indikatoroversikt og et statistikkverktøy som viser hvor langt vi er kommet på ulike områder i det digitale Norge. Eller som det står på regjeringens nettsider om denne tjenesten:

"digitalenorge.regjeringen.no skal i gi et bilde av hvordan Norge ligger an i forhold til andre land. Statistikken bidrar også til å gi et bilde av utviklingen over tid. Dette skal gi et bedre grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger og i utforming av IKT-politikken. Dataene som presenteres, kommer stort sett fra offentlig tilgjengelige kilder."

Det er med andre ord ikke snakk om ny innsamling og organisering av enda mer statistikk i tillegg til jobben SSB og flere andre offentlige virksomheter som allerede gjør. Her handler det om å tilgjengeliggjøre data vi allerede har og presenterer tall og grafer slik at det blir lettere å finne frem og enklere å se ulike indikatorer i sammenheng med hverandre. Et slikt verktøy er ikke ferdig en gang for alle, men må utvikles og forbedres når brukerne har nye behov, for eksempel fordi ny teknologi muliggjør nye tjenester til innbyggere og næringsliv og vi derfor har behov for å måle nye ting.

Et godt eksempel på det er den rivende utviklingen innenfor kommunikasjonsteknologi. Det er ikke mange år siden en viktig indikator på digital modenhent var antall mobilabonnementer i forhold til folketallet. Det måler man fortsatt en del steder i verden, men i Norge har tallet for lengst passert 100 prosent og vi er opptatt av andre ting. I indikatorene finner vi derfor oversikter over 4G-dekning i ulike land, antall høyhastighets bredbåndsabonnementer med hastigheter over 30 Mbits/s (synet på hva som er høy hastighet har også endret seg de siste årene) og tilgang til bredbånd på landsbasis, bare for å nevne noen.

Et annet viktig sett med indikatorer gjelder digitalisering i offentlig sektor. Der er det i alt 13 indikatorer. Her kan vi lese om hvor mange transaksjoner som går gjennom AltInn i året, andel e-søknader i innovasjon Norge og andel e-resepter, nøkkeltall for Enhetsregisteret, Foretaksregisteret og Løsøreregisteret og mye annet interessant. Selv savner jeg en oversikt (jada, jeg har andre kanaler for å ta opp dette, men jeg tar det her likevel) over utviklingen i antall pålogginger på offentlige tjenester via ID-porten og hvilken løsning for pålogging folk bruker. Det er viktig kunnskap. Og så håper jeg at vi etter hvert kan få presentert tall for bruk av flere offentlige tjenester, som for eksempel pensjonsportalen til NAV, søknader om bostøtte i Husbanken og bruken av sikker digital post.

Det er i tillegg interessante tall og trender her når det gjelder digitalisering i næringlslivet, hva slags sikkerhetsproblemer innbyggere og næringsliv opplever og hvordan bruken vår av digitalt innhold er i rask utvikling (blant annet fordi vi bruker veldig mye mer strømmet video). Jeg synes denne nettsiden er blitt en god start. Vi ser på tallene at vi er på rett vei på mange områder og at tilstanden i Norge er god sammenlignet med mange andre land. Det at vi synliggjør tilstand og resultater er dessuten også et bra bidrag til debatten og arbeidet med å bli enda bedre. Men også dette nettstedet vil bli fornyet og forbedret etter hvert som det kommer nye indikatorer og statistikker som kan bidra til kunnskapsgrunnlaget.

Oppdatering 8.6.2015; Det viser seg at vårt utmerkede embetsverk i KMD leser denne bloggen og også var enige i at en oversikt over pålogginger via ID-porten hører med. Derfor er dette allerede kommet på plass. En graf viser utviklingen over tid (2010-15) for pålogginger. Det var 31,7 millioner pålogginger med MinID i 2014, men BankID vokser raskest og hadde 18,1 millioner pålogginger. Det ser ut som det går ned på slutten, men det er bare fordi vi knapt er halvveis i 2015. En annen graf viser bruk av de fire påloggingsmetodene på ID-porten i løpet av året. Her ser man at selvangivelsesmåneden mars har flest pålogginger, men ikke veldig mange flere enn de øvrige månedene.

fredag 5. juni 2015

Verdens viktigste maritime byer

Den siste uken har det vært arrangert Nor-Shipping i Oslo og regjeringen har lagt fram en ny og offensiv maritim strategi med flere viktige tiltak for å bygge kompetanse og bedre rammebetingelsene for næringen. Begge deler er gode eksempler på hvor viktig denne næringen er i Norge og hvor viktig den norske maritime klyngen er i næringen globalt.

Men hvilke byer i verden er viktigst for den maritime næringen? Hvor er det innovasjonen foregår og hvor er det kunder og leverandører i hele verdikjeden har sine møteplasser? Og hvor viktig er egentlig Oslo for den globale maritime næringen? Dette har analyseselskapet Menon laget en ny rapport om, der de rangerer de viktige maritime byene i verden. Rapporten heter "The leading maritime capitals of the world" og slår fast at Singapore er viktigst, med Oslo på andreplass, London på tredje og Hamburg på fjerde.

Det betyr at Oslo har en mye større rolle innenfor maritim virksomhet enn jeg tror mange i Norge er klar over. Selv om det er betydelig færre norske sjøfolk på verdenshavene enn det var før i tiden, er det veldig mange andre som jobber i kunnskapsbedrifter i ulike deler av den globale maritime klyngen. Særlig i de mest kunnskapsintensive delene.

Hva er det så denne undersøkelsen til Menon har sett på når den rangerer Oslo så høyt? Det er fire ulike hovedområder i næringen de har analysert, der de har sett på noen indikatorer og noen subjektive ekspertvurderinger. Første hovedområde er tilstedeværelse av globale rederier og andre bedrifter som driver selve shippingvirksomheten. Her topper Oslo listen foran Singapore og Athen. Andre hovedområde er kvalitet og volum på finanssektoren som er eksperter på bransjen og sikrer nødvendige lån og kompetent risikokapital til nye investeringer i maritim virksomhet. Også her er er Oslo på topp, tett fulgt av New York, London og Singapore.

Maritim kompetanse innenfor juridiske tjenester og forsikring er tredje kategori. Her er London klar vinner, foran New York og Singapore. Fjerde område er maritim teknologi og kompetanse. Her er Singapore på topp foran Hamburg. Oslo scorer lavt på den indikatoren som handler om selve driften av havn fordi det sammenlignet med Singapore og Hamburg er en liten havn, men høyt på teknologisk kompetanse, noe som blant annet skyldes lokaliseringen av DNV, Her kan man nok også innvende at maritim teknologisk kompetanse i minst like stor grad finnes i andre norske byer, som Trondheim, Ålesund og Bergen, men så er vel Norge også kjennetegnet av et godt samspill mellom rederier. finansinstitusjoner, meglere og rådgivere i hovedstaden og sterke teknologiklynger og forskningsmiljøer flere steder i landet.

Avslutningsvis sier rapporten noe om hva ekspertene tror om styrkeforholdet mellom disse globale sentrene om ti år. Ikke uventet er det stor tro på at Asias økte betydning vil føre til at Singapore kan holde på posisjonen og at Shanghai vil øke i betydning. Også Rio vil bli mye viktigere, mens de europeiske klyngene må kjempe for å beholde sine globale posisjoner. En av ekspertene som er sitert i rapporten sier dette om fremtiden:

There is no doubt that the industry has strong faith in the future of Singapore as a maritime center: “Singapore will still be there because it is embedded into the whole economic strategy of the city state.” “Singapore has the head start on other Asian competitors and will remain no 1. Oslo has a solid foundation and will ride on the back of the offshore industry development to remain in a top 3 position. Watch the Chinese. They put weight behind their ambitions.”

torsdag 4. juni 2015

Et yrkesfagløft

Klikk på bildet for større grafer
"Færre slutter på videregående" er overskriften Statistisk Sentralbyrå bruker når de i dag har lagt frem et omfattende tallmateriale om gjennomføring og frafall i videregående skole. Overskriften oppsummerer det faktum at det i perioden 2009-14 var 16 prosent som sluttet videregående skole underveis, mens det blant de som begynte i 2004 var 18 prosent som sluttet underveis, med andre ord en liten bedring.

Likevel er hovedbildet i artikkelen, tabellene og den utmerkede grafikken man får tilgang til ved å klikke på bildet til høyre at frafallet fortsatt er alt for stort i den videregående skolen. Frafallet er mye høyere på yrkesfag enn på studieforberedende og høyere blant menn enn blant kvinner. Av menn som startet på et yrkesfaglig studieprogram i 2009 var det bare 56 prosent som hadde fullført i løpet av fem år. Dette var likevel nesten 14 prosentpoeng bedre enn blant de som startet i 2004.

Utover det å grave i historiske tall om gjennomføring og frafall i videregående skole er det enda viktigere å se på hva som nå gjøres gjennom Regjeringens yrkesfagløft. Det er satt i gang en hel serie tiltak som skal gjøre yrkesfagene mer attraktive. Blant annet har regjeringen styrket lærlingetilskuddet, som har stått stille i mange år og skriver dette på regjeringen.no:

"Skal flere fullføre utdannelsen sin, trenger vi flere læreplasser. Lærlingtilskuddet hadde frem til regjeringsskiftet stått stille i over ti år, bortsett fra en midlertidig økning i 2009. Under denne regjeringen har tilskuddet økt tre ganger på to år, med til sammen 10 000 kroner per kontrakt."

I tillegg er det stilt krav at bedrifter som skal gjøre store oppdrag for det offentlige skal ha lærlinger, det er laget en strategi for hvordan statlige virksomheter skal ta inn flere lærlinger og det er innført en ordning med praksisbrev rettet mot dem som ikke er motivet for mye teoritung undervisning.

Slike tiltak komme i tillegg til bedre informasjon og holdningskampanjer som skal motivere flere ungdomsskoleelever til å velge yrkesfag på videregående. Og tiltakene har begynt å virke. Årets søkertall til videregående skole viser at det for første gang på mange år er det nå vekst i antall søkere til yrkefagene.

onsdag 3. juni 2015

Byer som krymper

I Norge vokser folketallet ganske raskt og vi er vant til å tro at byvekst og tilhørende press og arealknapphet er det normale. The Economist har en god artikkel i siste nummer som minner om at det ikke er tilfelle alle steder. Det er ganske mange eksempler rundt om i verden, og ikke lenger bare i den gamle østblokken, på at byer går ned i folketall.

Det er primært to grunner til at en by krymper. Det ene er migrasjon, at folk flytter til byer andre steder. Noen ganger handler det om ytre sjokk som rammer enkeltbyer, men der regionen rundt er i vekst, slik det er med bilbyen Detroit i USA eller skipsbyggingsbyen Middlesbrough i England. Andre steder, som i Ruhr-området i Tyskland har nedgangen rammet flere byer i samme region.

Den andre grunnen til at byer mister folk er demografi, at det ikke er nok barnefødsler eller innvandring til at folketallet kan opprettholdes. Dette er situasjonen mange steder i det østlige Europa etter hvert, men også land som Japan, etter hvert Korea, og Kina litt lenger frem i tid, vil oppleve denne demografi-effekten. I Sør Korea har begge de to største byene, Busan og Seoul, nedgang i folketallet. The Economist beskriver landene med den største demografiske utfordringen slik:

"Though increased life expectancy can delay the moment of reckoning, once a country is largely urbanised, its cities will contract unless it can attract enough immigrants or deliver enough babies to counterbalance the number of deaths. Japan and Russia are already failing to do this, and South Korea is approaching the edge. Japanese women have 1.4 children each, on average; though South Korea’s population is younger, its women have just 1.2. Neither country wants mass immigration. Successful cities in such countries will be able to grow by poaching inhabitants from unsuccessful ones. But as the total population falls it will become clear that they are playing a national game of demographic musical chairs, competing for an ever-shrinking number of people. China will soon be doing this, too: the UN reckons its urban population will be declining by 2050."

Noen steder er det også en kombinasjon av næringsmessige forhold som påvirker migrasjonen og lave fødselstall som skaper utfordringer. The Economist har en interessant interaktiv graf som viser befolkningnsutviklingen i Tysklands 107 byer. Fra 2020 er det bare i tre av disse prognosene forteller om befolkningsvekst.

Hva gjør man så når man havner i en situasjon der det ikke lenger er et press for å bygge flere boliger og åpne flere skoler og barnehager, men er blitt for få innbyggere til å fylle alle husene? Et alternativ er naturligvis å prøve å være så attraktiv at man klarer å skaffe nye innbyggere fra et annet sted i eget land eller fra andre land, men hvis man ikke lykkes med dette handler det om å  prøve å styre nedgangen. The Economist argumenterer for at en "styrt avvikling" i byer som er kommet i denne situasjonen, der bygninger i deler av byen som er særlig utsatt for fraflytting rives ned slik at tidligere bolig- og næringsområder kan tilbakeføres til naturen, er et langt bedre alternativ enn tilfeldig og gradvis forfall.

Når vi tenker på hva slags utfordringer vi kunne hatt også her i Norge, tenker jeg at vi skal være glad for at vi er i en helt annen situasjon og opplever at byene våre er attraktive og trekker til seg nye innbyggere. Fødselstallene er også høyere enn de er i mange andre land. Det skaper noen vekstutfordringer i form av behov for nye flere boliger, mer kollektivtransport og bedre infrastruktur, men dette er langt hyggeligere problemer å gå løs på enn konsekvensene av en befolkningsnedgang.