onsdag 3. oktober 2012

Statens bruk av kommunikasjonstjenester

Skal man tro enkelte medieoppslag den siste tiden, er konsulentvirksomhet  i ferd med å ese ut og true både demokratiet, rettsikkerheten og den bestående samfunnsorden. Onsdag kom det et bidrag til denne "folke-opplysningen" om konsulentenes samfunnsundergravende virke i Aftenposten, som over to sider kunne fortelle oss at statlige etater i fjor kjøpte kommunikasjons-tjenester for 75 millioner kroner.

Når Aftenposten slår opp at "Staten kjøper PR for 75 milloner" høres det naturligvis veldig mye ut. Men om 75 millioner er mye eller lite i en slik sammenheng er avhengig av hvor mange og hvor store virksomheter det gjelder, hva pengene blir brukt til, og ikke minst: om man kunne fått bedre effekt av pengene ved å bruke dem på en annen måte. Og for å ta dette i tur og orden:

I følge Statsbudsjettets "Gul Bok" er statens utgifter til drift av egen virksomhet på 149 milliarder kroner (av det samlet statsbudsjett på 1 006 milliarder kroner, som også inkluderer overføringer til kommuner, helseforetak, høyere utdanning, pensjonister osv.). 75 millioner er omkring 0,05 prosent av statens driftsutgifter. Til sammenligning har antall kommunikasjonsrådgivere som er ansatt i departementene økt fra 15 i 1984 til 178 i 2011, i følge Aftenposten. Tar vi også med ansatte kommunikasjonsrådgivere i ulike direktorater, tilsyn og andre statlige etater, slikt at vi får sammenlignbare størrelser, er det snakk om mange hundre fast ansatte rådgivere, med en kostnad som er flerfoldig ganger høyere enn de 75 millionene Aftenposten har regnet ut at staten kjøper eksterne kommunikasjonstjenester for.

Da er det nok heller slik at man ved å øke innkjøpet av eksterne konsulenttjenester kan redusere de samlede kostnadene. Ofte er et jo slik at virksomhetens behov for innsats og kompetanse på dette området går i rykk og napp, og er knyttet til bestemte saker eller kampanjer. Bruker man eksterne konsulenter er det lettere å være fleksibel og tilpasse ressursbruken til behovet man har til enhver tid. Det er også slik at eksterne leverandører er eksperter på litt ulike ting. Man velger noen til å hjelpe til med kampanjer og noen andre til å bistå i en krisesituasjon. Dette er også vanskeligere å få til hvis man prioriterer å ansette flere selv fremfor å kjøpe tjenester når man trenger dem.

Ser man litt bak tallene som beskriver bruken av eksterne kommunikasjonstjenester, på hvem som bruker dem og til hvilke prosjekter, vil man se at mye av denne pengebruken ikke er særlig relevant i forhold til det kritikerne kritiserer når det gjelder "byråkratier som går aktivt inn for å fremme sin egen sak", for å bruke sivilombudsmannens formulering. Aftenpostens talloversikt viser for eksempel at 20 millioner er brukt av Helsedirektoratet på kommunikasjonstjenester. Store deler av dette er brukt på holdningskampanjer for å få oss til å drikke mindre alkohol, spise sunn mat og for å rekruttere flere helsefagarbeidere til en helse- og omsorgsektor med rekrutteringsproblemer. Neppe noe som undergraver demokratiet.

Slik er det også i andre departementer og etater. Kunnskapsdepartementet bruker penger på kampanjer for å rekruttere flere barnehageansatte og lærere. Man kan nok diskutere hvor stor effekten av slike statlige kampanjer er, men noen trussel mot demokratiet og rettsikkerheten er de ikke.