søndag 5. august 2012

Fordelen av hjemmebane

Selv i det totalt sportsgale Storbritannia kan det bli litt i overkant. Avisene har for eksempel bare én forside hver dag. Hvordan skal man da dekke det faktum at britene vant seks gullmedaljer i OL i løpet av én lørdag? Jeg ser de fleste avisene har gjort som The Sunday Telegraph, som bruker et stort bilde av Jessica Ennis, som fyller det meste av forsiden, og små bilder av Mo Farah, Greg Rutherford og de andre britiske heltene.

Dagen før var det Victoria Pendleton (Queen Victoria) som prydet mange av forsidene etter gull i banesykling. I dag har Andy Murray fått sin revansje mot Roger Federer etter tapet i Wimbledon tidligere i sommer, og han vil helt sikkert være på de fleste avisenes forsider på mandag. Storbritannia gjør det rett og slett sensasjonelt godt i OL og er tredje beste nasjon med 16 gull så langt og 34 medaljer totalt. Og det er ikke først og fremst i bortgjemte nisjeidretter, de gjør det langt bedre enn før i store masseidretter som sykling, tennis og friidrett

Nå er naturligvis britene et stykke bak gigantene USA og Kina, men de er langt foran OL-stormakter som Tyskland (5  gull, 21 totalt), Russland (3 gull, 31 totalt) og Australia (1 gull, 20 totalt). Og i likhet med USA og Kina vinner britene omtrent like mange gullmedaljer som sølv- og bronsemedaljer til sammen, mens særlig Russland og Australia vinner så lite gull at det helt sikkert blir bråk hjemme i etterkant av lekene. Suksess på idrettsarenaene er politisk viktig, særlig for sittende statsministere og presidenter.

Hvor mye betyr det at britene er på hjemmebane i London? Ville Jessica Ennis vunnet sjukamp, Bradley Wiggins temporittet, Mo Farah 10 000 meter, Victoria Pendleton banesykling og Andy Murray tennisfinalen hvis OL hadde vært et annet sted enn London? Ja, flere av dem ville nok vunnet uansett, alle er blant de beste i verden i sine idretter, men kanskje ikke alle ville tatt OL-gull. Det er små marginer i mange idretter og da betyr det noe å være på hjemmebane og ha publikum i ryggen.

Jeg tror likevel ikke publikum forklarer den største effekten av OL på hjemmebane. Det er en annen effekt som er mer indirekte og som handler om en kombinasjon av politikk og motivasjon. Når et land blir tildelt OL satses det bedre og mer systematisk på å få frem toppidrettsutøvere som kan vinne medaljer. De stjernene man allerede har får bedre treningsopplegg og mer ressurser enn før. Og landet gjør mer for å utvikle talentene på nivået under toppene. Fordi man begynner å satse flere år før man skal arrangere OL på hjemmebane vil man ofte se resultatene av en slik satsing på et tidligere tidspunkt, gjerne allerede et OL tidligere enn der man har fordelen av hjemmebane.

Norge er et utmerket eksempel på dette. Vinter-OL i Calgary i 1988 var en katastrofe for Norge og det ble null gull (5 medaljer totalt). I Albertville 1992, to år før Norge skulle arrangere OL på Lillehammer, fikk Norge 9 gullmedaljer (20 medaljer totalt), omtrent like mange som på Lillehammer. Slik er det også med britene. Både i Sydney OL 2000 og Athen 2004 gjorde britene det sånn passelig i forhold til egne skyhøye ambisjoner, i begge tilfeller med 10. plass på medaljetabellen og 10 respektive 9 gullmedaljer. I Beijing 2008, fire år før OL 2012, men det var klart at det skulle arrangeres, klatret britene opp til en 4. plass på medaljetabellen med 19 gull og 47 medaljer totalt.

Jeg tror den egentlige lærdommen av disse erfaringene ikke er at man må ha OL på hjemmebane for å løfte seg til et høyere nivå, men at det er bedre ledelse og mer systematisk trening og utvikling av talenter som gir resultater. Det er rett og slett slik at det er mulig å organisere seg slik at man øker sannsynligheten for at flere presterer bedre. Eksemplene fra idretten synliggjør dette særlig godt, men det er like relevant når det gjelder andre prestasjoner på et høyt internasjonalt nivå.