tirsdag 8. mai 2012

På landsmøte i Høyre

Høyres landsmøte på Flickr
Høyre hadde landsmøte i helgen og jeg var invitert dit på lørdag for å delta i et lunsjseminar i regi av utdanningsfraksjonen, om høyere utdanning og forskning. Det er alltid hyggelig å være på partilandsmøter. Man treffer mennesker som er så opptatt av samfunnet at de bruker en hel helg til å diskutere og utvikle politikk. Og mange av dem jeg traff på lørdag kjenner jeg jo fra før i ulike sammenhenger.

Partiene som har landsmøter  hvert år gjør gjerne landsmøtene sine i de årene det ikke er valg til en salgs politiske verksteder der man skolerer og diskuterer. Hos Høyre var lagt opp til flere parallelle diskusjoner, men ganske mange fant veien til dette seminaret. I panelet satt jeg sammen med ny KS-leder Gunn-Marit Helgesen, rektor Kristin Ørmen Johnsen ved Høyskolen i Buskerud og Kim Kantardijev som leder Norsk Studentorganisasjon. Debatten ble ledet på en utmerket måte av stortingsrepresentant Svein Harberg.

Med en slik sammensetning av panelet var ikke poenget å være mest mulig uenige, men å belyse utfordningene universitets- og høyskolesektoren står overfor fra litt ulike innfallsvinkler. Min jobb var derfor å trekke inn et næringslivs- og arbeidslivsperpektiv og særlig behovene det fremvoksende kunnskapsbaserte næringslivet har for relasjoner til universiteter som holder høy kvalitet på både utdanning og forskning. Jeg brukte mine tilmålte minutter til å snakke om tre ting vi bør være opptatt av å få til, og som vil gjøre at vi bruker ressursene bedre enn vi gjør i dag:

For det første bør vi sørge for at pengene som brukes til forskning ved universitetene faktisk resulterer i forskningsresultater. I dag er det slik at ansatte forskere normalt både skal undervise og forske, og får ressurser i form av tid til å gjøre begge deler. Men det er ikke alle universiteter som krever at det skal leveres resultater for å få penger og tid til å forske. En undersøkelse ved universitetet i Tromsø i 2011 viste at 20 prosent av forskerne ikke hadde oppnådd et eneste publikasjonspoeng i løpet av fire år. Noen institusjonsledelser har begynt å styre forskningstiden som tildeles, slik at de som produserer mest får mest ressurser. De lederne som på denne måten bidrar til at vi får mer ut av de ressursene vi bruker på forskning i Norge fortjener full støtte.

For det andre kan det være et poeng å gjøre noen justeringer i finansieringssystemet for å bidra til at det i enda større grad fremmer det vi ønsker - utdanning og forskning av høyere kvalitet. Jeg mener for eksempel at den resultatbaserte forskningskomponenten burde økes. I dag er det slik at når summen av all studentproduksjon i Norge øker, så øker pengene staten bruker til undervisning. Forskning er derimot et nullsumspill. Selv om alle forsker mer enn før blir det likevel ikke mer penger totalt, Bare de som øker mer enn gjennomsnittet får økte bevilgninger. Man burde også gjøre basisbevilgningen, som i dag er et resultat av historiske tilfeldigheter, til et mer strategisk redskap som bidrar til å finansiere opp fagområder og satsinger som man er spesielt opptatt av å utvikle, som teknologi- og realfag.

For det tredje mener jeg at en forutsetning for å ha flere universiteter er at vi får mer distinkte universiteter, og ikke flere mindre kopier av "breddeuniversitetene" i Oslo og Bergen. Vi trenger ikke enda flere steder som i beste fall tilbyr utdanningsprogrammer som holder et gjennomsnittsnivå på områder der det er mer enn nok tilbud i Norge allerede. Det vi trenger er distinkte og tydelige institusjoner som tør å gjøre noe annet en det alle andre gjør. En aktør kunne for eksempel ha ambisjoner om å være et verdensledende forskningsuniversitet, og konsentrere seg om tilby høyere grads-utdanning til de beste lavere grads-studentene fra andre universiteter i og utenfor Norge. Et annet universitet kan ha en ambisjon om å være best til å utdanne til velferdsstatens behov for helse- og omsorgskompetanse, og bygge opp en forskningsportefølje som støtter opp en slik ambisjon.

En tredje institusjon kan ha ambisjoner om å være en fortrukket innovasjonspartner for næringslivet i regionen, og vil derfor være opptatt av å utvikle forskning og utdanning som skjer i et nært samspill med bedrifter. En fjerde  institusjon kan ha som ambisjon å være en foretrukket leverandør av etter- og videreutdanning som er tilpasset arbeidslivets kompetansebehov og organisert slik at det kan kombineres med det å være i arbeid. Vi har behov for alle fire typer institusjoner, og kanskje noe ytterligere varianter, men ingen enkelt institusjon kan klare å være ledende på alle områder samtidig. Derfor må politikken bidra til at institusjonene tør å tydeliggjøre sine prioriteringer og strategier, ikke til at alle blir kopier av hverandre.