Om USAs nedgang og vei opp igjen

Vi går inn i et viktig valgår i USA der debatten om hva som gikk galt står sentralt. De fleste er enige om at mye går dårligere enn før, men det har sjelden vært så ulike syn på årsakene og veien videre. De to store partiene er uenige om nesten alt. En viktig og leseverdig analyse som skiller seg fra begge de store partienes svar er Thomas Friedman og Michael Mandelbaums nye bok That Used to be US, med undertittelen "How America Fell Behind in the World It Invented and How We Can Come Back". 

Boken er på 400 sider og kom i september, men det at det har gått noen måneder har ikke gjort den noe mindre aktuell. Nå pleier jeg å synes Thomas Friedman er enda bedre i bloggen sin i New York Times enn i bøkene, bøkene kan bli litt vel utflytende og Friedman er glad i å gjenta sine egne slagord (Hot, flat and crowded) og teorier (The teory of the golden arches), men denne boken er faktisk mer dempet. Kanskje fordi den også er skrevet av Michael Mandelbaum, som har skrevet ti bøker om amerikansk utenrikspolitikk og er professor. Summen blir i hvert fall ganske bra.

Friedman og Mandelbaum bruker begrepet "frustrated optimists" om sin egen posisjon. De tror på USAs potensiale og mener sterkt at USA bør spille en ledende rolle i verden på flere områder, men de mener at mulighetene er blitt rotet bort, særlig i perioden etter at den kalde krigen tok slutt. Problemene oppsummeres i det forfatterne beskriver som "The Big Four":

"And that brings us to the core argument of this book. The end of the Cold War, in fact, ushered in a new era that poses four major challenges for America. These are: how to adapt to globalization, how to ajust to the information technology (IT) revolution, how to cope with the large and soaring budget deficits stemming from the growing demands on government at every level, and how to manage a world of both rising energy consumtion and rising climate threats. These four challenges and how we meet them will define America's future."

Etter å drøfte disse fire temaene: globalisering, informasjonsteknologi, gjeld og miljø, mer konkret og beskrive hva utfordringen består i, ser forfatterne seg tilbake i historien og beskriver hvordan USAs politiske system tidligere har mestret store utfordringer, blant annet ved å investere i grunnleggende utdanning for alle, satse på verdensledende forskning, beskyttet etableringsrett, eiendomsrett og konkurranse, og ført en innvandringspolitikk som stort sett har sørget for å trekke til seg noen av de skarpeste unge hjernene globalt, inkludert å gi muligheten til å starte bedrift i USA.

Thomas Friedman forstår seg på globalisering og teknologi. Han er på sitt beste i de kapitlene i boken som beskriver hvordan kombinasjonen av nettopp disse to driverne er i ferd med å forandre både arbeidsprosesser, forretningmodeller og hele arbeidsmarkedet over hele verden. Boken beskriver hvordan de som mangler kompetansen som skal til for å mestre de nye teknologiske mulighetene faller utenfor og hvordan mer kunnskap er det eneste svaret som hjelper når et land eller et individ skal møte denne nye virkeligheten. Det er i klasserommene et lands evne til  å lykkes i den globale konkkurransen avgjøres.

Siste halvdel av boken går dypere inn i forfatternes frustrasjon med måten det politiske systemet i USA virker. De beskriver gjennom en rekke eksempler, både historiske og helt ferske, hvorfor det er blitt stadig vanskeligere å finne samlende og langsiktige politiske løsninger på tvers av partigrensene og stadig viktigere for politikere å befinne seg på en ytterfløy hvis de vil bli gjenvalgt. Partiene er heller ikke hva de en gang var:

"The parties have reversed their historical positions. A generetion ago Democrats stood for progressive change. Now they defend every federal program as if each were sacred. They have become the most conservative force in American politics. (...) The Republicans used to be the conservatives in the original, genuine, European sense, opposed to sudden, rapid shifts in public policy and prudent when it comes to public finances. Now they are the party of fiscal radicalism and recklesness, cutting taxes without reduced spending and thereby pushing the United States even deeper into debt."

En del av denne analysen, som strekker seg over flere sider, er gjennom et morsomt forfattergrep, utformet som en moderne versjon av Alexis de Tocqueville, der han har fått et eget kapittel mot slutten av boken til å beskrive USA slik det er blitt nesten 200 år etter forrige gang han var der. Tocqueville fremstår for øvrig som like intellektuelt begavet som han var i 1835, men mulighetsrommet for unge aristokrater har forandret seg og hans moderne reinkarnasjon er utdannet på en ledende Business School i USA og jobber i et globalt konsulentselskap som lever av å skrive analyser om forretningsmuligheter i ulike land.

Den svakeste delen av boken kommer helt til slutt når forfatterne skal beskrive hvordan de vil administrere sin "sjokkterapi" for å endre de politiske prioriteringene i USA. Det vil de gjøre ved å få frem en partiuavhengig presidentandidat som står for det de beskriver som en radikal sentrumspolitikkk, slik tidligere president Theodore Roosevelt stilte som uavhengig i 1912 og Ross Perot gjorde det i 1992. En slik kandidat er nok en gang dømt til å tape, men dette vil i følge forfatterne likevel være det som trengs for å flytte den politiske agendaen tilbake der den hører hjemme. Jeg synes sammenhengen mellom mål og virkemiddel akkurat her virker litt søkt.

Totalt sett er dette likevel en bok det er verdt å få med seg, særlig på grunn av gode analyser av hvordan samspillet mellom globalisering og informasjonsteknologi gjør at endringene i verden skjer mye fortere enn før og  hvorfor investeringer i kunnskap er blitt så mye viktigere for å lykkes. Men også fordi boken forklarer hvordan et politisk system kan komme i skade for å gjøre alt mulig annet enn å finne gode svar på de viktigste utfordringene.

Boken er for øvrig anmeldt, med nokså forskjellige konklusjoner, i både Financial Times, The Independent, Wall Street Journal, The Guardian og Bloomberg.