søndag 14. november 2010

Sosiale medier fra innsiden

Ida Jackson, på nettet også kjent som bloggeren Virrvarr, har skrevet en ny bok om sosiale medier (Aschehoug, 250 sider, kr 349, bare papirversjon). I en tid der konsulenter står i kø for å selge råd til bedrifter og departementer om hvordan de skal unngå å stå igjen på perrongen når sosiale medie-toget går, men ingen helt vet hvem som er eksperter, er det spennende når en av de beste bloggerne i landet deler sine erfaringer og gjør et forsøk på å fortelle oss hva det hele egentlig handler om.

Jeg har aldri møtt Ida på ordentlig, men synes vel jeg kjenner henne litt etter at vi har diskutert saker på hverandres blogger noen ganger og hatt litt kontakt på Facebook. Hun er kanskje den i Norge som utnytter bloggformatet aller best, og har derfor en stor og lojal  leserskare som hun pleier og kommuniserer med hele tiden. Og fryktelig mye kommentarer i kommentarfeltet, noen ganger kan et enkelt innlegg ha over hundre kommentarer. I forhold til min blogg er den langt mer litterær i stilen, den er personlig og til dels ganske privat. Hun har skrevet gripende godt om egenopplevd mobbing , skrevet en anmeldelse av et psykiatrisk sykehus og gir støtte til vitenskapen ved å gå til jevnlige frontalangrep mot tilhengere av kvakksalveri.

Et 23 år gammelt litterært multitalent av dette kaliberet måtte vel blitt forfatter eller journalist for inntil noen få år siden. Men Ida Jackson lever av å være i sosiale medier. Ikke som direkte inntektskilde , men ved at bloggingen indirekte skaffer skrive-, foredrags- og konsulentoppdrag. Hun beskriver innledningsvis i boken hverdagen sin slik:

"Jeg skrur på datamaskinen om morgenen. 500 uleste eposter. 80 nye kommentarer på bloggen. 350 henvendelser på Twitter siden i går. Facebook har jeg mistet oversikten over. Jeg tok et skjermskudd da meldingsboksen rundet 666 uleste meldinger. Det er dette jeg bruker fritiden min på. Dette er livet mitt."

Er så dette en bok det er verdt å lese? Jeg synes absolutt det. Det er naturligvis en engasjert bok skrevet av en entusiast, med masse konkrete eksempler, men det er også en reflektert og selvkritisk bok som tar opp noen av de mer utfordrende problemstillingene man kan utsettes for i sosiale medier. Den fungerer som en innføring og historisk oversikt over utviklingen i Norge, men den fungerer nok aller best for folk som allerede er aktive og kanskje har planer om å gjøre enda mer. Særlig aktive bloggere og folk med en blogger i magen vil ha glede av å lese de litt dypere refleksjonene om hvordan ting virker på nettet. Her er både lister med tips til ting man kan blogge om hvis man mangler ideer, og refleksjoner over hva som egentlig ligger bak når ting går galt

Et par av de aller mest interessante kapitlene i boken tar opp ulike sider ved vår identitet på internett. Skal man være anonym eller seg selv? Eller ha en egen nettperson? Hva kan man si og hva bør man holde for seg selv? Ida Jackson bruker begrepene speil og slør for å få frem at de aller  fleste, også de som utleverer veldig mye, gjerne bruker bloggen bevisst til å speile enkelte ting de vil vise frem, mens andre ting alltid blir holdt skjult. Det varierer veldig mellom ulike bloggtyper hva som blir vist frem og hva som forblir privat, noen er veldig utleverende med bilder, men sier lite om seg selv og sine relasjoner i teksten. Andre gjør det helt omvendt og skriver ting i teksten som tilsynelatende virker mer ufarlige, men kan dukke opp igjen senere og være problematiske både for en selv om andre. Dessuten stiller bloggformatet noen krav til tydeliggjøring av hvem du er på bloggen. Er du jobbperson eller privatperson? Hva er den tematiske rammen, er det en politisk blogg eller en hageblogg, eller begge deler? Man kan prøve å kombinere, men mange vil slite med å holde på leserne hvis det blir alt for store sprang tematisk. Noen velger derfor å ha flere parallelle blogger, eller i hvert fall et lite sideprosjekt. Andre velger å holde seg til en nettpersonae som er smalere og mindre flerdimensjonal enn den personen de er ellers.

Et annet viktig tema boken tar opp er åpenhet om penger og sponsing. Mange bedrifter tjener i dag gode penger på at produktene deres blir omtalt på blogger. Og noen (få) bloggere tjener penger på å omtale varer og tjenester de bruker. Det som er viktig er at sponsing skjer i full åpenhet, slik at leserne vet om det. Ida Jackson beskriver fire ulike eksempler på hvordan hun selv er blitt kontaktet av alt fra et pokernettsted til en humanitær organisasjon, med ganske kreative forslag til ytelser for å få omtale på bloggen. Disse eksemplene er ganske instruktive fordi de illustrerer noen interessante gråsoner som kan oppstå når man direkte eller indirekte skal leve av å drive med sosiale medier, og ikke er underlagt pressens strenge regler mot å drive markedsføring på redaksjonell plass.

Jeg savner egentlig bare et tema i boken, og det er hvordan deltagelse sosiale medier og diskusjon med annerledes tenkende, i tillegg til alt det andre, har forvandlet Ida Jackson fra å være troende kommunist til å bli noe helt annet. Akkurat hvilken politiske merkelapp som passer best på henne nå vet ikke jeg, det sier heller ikke boken noe særlig om, men hun er i hvert fall betydelig mer liberal og reflektert, og har for eksempel stor omsorg for selvstendig næringsdrivende og deres rammevilkår. Denne politiske prosessen ville det være spennende å høre mer om, men det kan jo også bli et bra tema i en senere bok. Og så må jeg nevne at jeg har vært så heldig å få tilsendt at anmeldereksemplar av boken fra forfatteren i posten, noe som i hvert fall har bidratt til at denne omtalen kom raskere enn den ellers ville gjort.